Black lives matter – også her

PERSPEKTIV: De som tror vi er annerledeslandet, tar feil.

«De er opptatt av den hvite rases posisjon, særlig i Europa»

Meldingen kommer fra PST, som de siste månedene har registrert økt aktivitet i høyreekstreme grupper på internett.

PST er urolige for at koronakrisen og voksende arbeidsledighet skal skape grobunn for høyreekstremisme: Flere føler seg sviktet av fellesskapet, har mer tid foran skjermen og blir sårbare for radikalisering.

Bare noen dager før PSTs nye vurdering falt dommen i saken mot Philip Manshaus, som drepte søsteren sin og forsøkte å drepe langt flere.

Les også: «Kan jeg gå god for at jorda er rund? Jeg har jo aldri vært i verdensrommet»

Etter egen forklaring fordi han så på seg selv som medlem av et truet folk, «den hvite rase», og på andre – de med annerledes utseende – som undermennesker.

Mot dette bakteppet sto jeg en dag i forrige uke i et studio og leste inn en tekst som skal brukes i en ny utstilling på 22. juli-senteret. Utstillingen forteller historien om dem som ikke er blant oss lenger, og livene de levde.

Fortalt av menneskene som kjente dem og elsket dem.

Det er alltid sterkt å minnes de 77 som ble drept i terrorangrepet for ni år siden. Og det blir ikke mindre viktig ettersom tiden går; snarere tvert imot. Han som drepte den sommerdagen i 2011, sa han ville ramme AUF nettopp fordi de var antirasister.

Så det dypt alvorlige temaet som nå opptar folk verden rundt etter drapet på George Floyd, er ikke nytt i Norge. Det må sies tydelig. Jeg hører fra tid til annen noen si at «det er godt ikke terroren har rammet i Norge».

Det er jo feil! Den har rammet oss, brutalt og grusomt.

Vi har sett så altfor tydelig hva det kan føre til når volden får tale, som da Benjamin ble drept i januar 2001, da 77 ble revet fra oss 22. juli 2011, eller da Johanne ble drept i august 2019 – og bare heroisk innsats fra to eldre menn hindret at flere døde i terrorhandlingen.

De voldelige må bekjempes med alle de maktmidler rettsstaten har.

Les også: – Jeg fikk beskjed av dørvakta om å gå ut av køen fordi «det er for mange innvandrere inne» (Dagsavisen+)

Men kjernen til rasisme, fremmedfiendtlighet og fremmedfrykt begynner et annet sted, hos oss alle. Vår innsats må starte i erkjennelsen av at vi har dette blant oss, i Norge.

Da norske gater fyltes av demonstranter tidligere i sommer, var det ikke bare for å støtte den amerikanske BLM-bevegelsen. Det var også for å rope ut mot norsk rasisme.

Raseriet som har satt fyr på USA, spiller seg ut i et dypt splittet land som er hardt rammet av covid-19, og som allerede før koronakrisen var preget av ulikhet og fattigdom. I bunnen ligger en lang og vond historie om slaveri, strukturell rasisme og politivold mot afroamerikanere, og på toppen sitter en president som bare gjør motsetningene dypere.

Vår historie er annerledes, tilliten til politiet en helt annen, rasespørsmålet ikke definerende i den offentlige samtalen. Vi får stort sett vårt mangfold – mellom mennesker med ulik hudfarge, religiøs tro, seksuell legning og ulik tilhørighet – til å fungere.

Likevel: Medmennesker opplever alt fra skjeve blikk til diskriminering, utestenging liketil voldshandlinger.

Les også: «Kanskje vi ikke skal mene så veldig mye om sånt som vi ikke vet noe om»

Vi sier med rette at vi er et land med mye tillit og vilje og evne til nasjonal dugnad. Som i møte med koronaviruset. Men det må ikke lede oss til å tro at viruset rasisme og diskriminering ikke finnes hos oss.

Arbeiderbevegelsen har som et historisk oppdrag å jobbe for inkluderende fellesskap. I bunnen ligger kjerneverdien om at mennesker i alt sitt mangfold har lik verdi og skal ha like muligheter. Vi har alle plikter og rettigheter.

Dette er en sosial kontrakt som kan bære mangfold, som kan bidra til at fellesskapet kan romme et «større vi», der alle kan oppleve utfoldelse – og trygghet. Der alle har ansvar, ingen kan fraskrive seg det. Og der det ikke skal være noen grunn til å lete etter tilhørighet i høyreekstreme grupper på nettet – eller i voldelig religiøs ekstremisme av noen art.

I det ligger også et ansvar, og særlig hos oss politikere, for hva vi selv sier.

Våre ord, våre oppdateringer i sosiale medier og våre reaksjoner på det som skjer i USA – og i Norge, betyr noe for hvilket samfunn vi får. Politiske ledere kan velge å spille på motsetninger og lukke øynene for urett – eller vi kan velge å bruke vår posisjon til å samle, til å inkludere, til å ta avstand fra rasistisk tankegods og rasistiske handlinger.

Vi må velge det siste.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.