Ap fra Gro til Jonas

Det snakkes om to epoker i norsk etterkrigshistorie: Gerhardsen-epoken og Gro-epoken. Historikerne mener at de er de beste statsministrene Norge har hatt etter krigen. Gerhardsen fikk navnet landsfaderen. Gro ble kalt landsmoderen.

Perioden med en ettpartiregjering med flertall i Stortinget, ble avsluttet med Einar Gerhardsen i 1961 da Ap-flertallet gikk tapt ved valget. Gro Harlem Brundtland startet sin statsministerperiode med en ettpartiregjering i mindretall.

I forhold til Stortinget har flertallsregjeringer det lettere enn mindretallsregjeringer.

Les også: Oslo AUF fikk nesten 1,5 millioner i støtte fra Oslo kommune på feil grunnlag

Slik sett var det enklere å være statsminister Einar Gerhardsen enn statsminister Gro Harlem Brundtland. Det var først da flertallet glapp for Gerhardsen, at den borgerlige opposisjonen klarte å samle seg til et stormløp mot regjeringen.

Angrepene på Gro startet i samme øyeblikk som hun ble statsminister. Hennes første periode som statsminister ble ikke lang. Da hun overtok etter Odvar Nordli, ga meningsmålingene Ap 31 prosent. Ved valget om høsten fikk partiet 37 prosent. Det var ikke nok til å sikre Ap og SV flertall på Stortinget.

Gro gikk og Kåre Willoch kom. Debattene mellom de to er legendariske. «Gro-Kåre duellene» på TV var intense og harde, men også informative og festlige.

For første gang gledet det norske folk seg til å se toppolitikere debattere på TV.

Les også: – Raymond og Jonas må sørge for at dette ikke blir et symbolvedtak

Da Willoch gikk av på et kabinettsspørsmål i 1986, dannet Gro sin andre regjering. Kvinneregjeringen, som den ble hetende, er den hun er mest kjent for. Det vakte internasjonal oppmerksomhet at 8 av 18 statsråder var kvinner.

Gro huskes for mange ting. Blant annet for sitt miljø- og klimaengasjement, for abortkampen, for sitt internasjonale arbeid og EØS-avtalen. Sist, men ikke minst, huskes hun for å ha kjempet fram likestilling mellom kjønnene. Kvinneregjeringen symboliserer det veldig tydelig.

Kvinneregjeringen åpnet døra for kvinnenes innmarsj i politikken.

Høyre ville ha tilbake regjeringsmakten hurtigst mulig etter Willochs avgang. Den nye partilederen, Rolf Presthus, dro i gang flere stormløp mot regjeringen. Presthus gikk for langt da han ville samle de borgerlige partiene om et mistillitsforslag på jordbruksoppgjøret. Men da sa Carl I. Hagen stopp. Det fikk være måte på. Man selger ikke sin politiske sjel for en statsministerstol.

Les også: «Frps Jon Georg Dale har rett i at dette er nye toner fra Ap. Det er også det eneste han har rett i»

Gro overlevde både høststormer og vinterstormer. Det var ikke det borgerlige flertallet i Stortinget, men valgresultatet i 1989 som felte henne. Etter et kort mellomspill med statsminister Jan P. Syse fra Høyre, var Gro tilbake på statsministertaburetten i 1990. Hennes tredje mindretallsregjering manøvrerte støtt fra sak til sak ved hjelp av SV på venstresiden og KrF og Sp på den borgerlige siden.

Regjeringen var blitt en suksess, hvis det ikke hadde vært for EU.

Gro vant stortingsvalget i 1993 med 36,9 prosent, men hun tapte folkeavstemningen om EU året etter. EØS-avtalen som hun hadde jobbet for i flere år, kom i stedet for EU-medlemskapet.

Gro beviste med sine tre regjeringer at det var mulig å styre godt med en ettpartiregjering i mindretall. I dag vil det bli mye vanskeligere å styre slik for Jonas Gahr Støre hvis han forsøker det. Det er for eksempel ikke lenger lov å kjøre slalåm mellom partiene for få statsbudsjettet vedtatt. Det er nok til å sparke beina under en ettpartiregjering i mindretall. Dessuten forutsetter det at Ap er det klart største partiet. Gros regjeringer hadde i snitt en oppslutning på godt over 30 prosent. Støre bør være fornøyd hvis Ap i høst får et resultat godt over 20 prosent.

Les også: «Det er gjennomgående utvist liten evne fra dagens regjering til å være føre var»

Jens Stoltenberg kom til at flertallsregjering var best.

Jonas Gahr Støre er av samme mening. Han vil som Stoltenberg, danne en flertallsregjering av Ap, SV og Sp. Det bør han holde fast ved. Han må ikke bøye seg for Trygve Slagsvold Vedum som vil ha en mindretallsregjering av Ap og Sp.