Kommentar

Alt gratis, for alle. I alle fall fotball.

Når vi en dag kommer ut av denne viruskrisa, må vi ta fotballen vår tilbake. Og den skal være helt gratis.

Fotballen ruller igjen. Det burde egentlig stå et utropstegn bak den setningen, men det er ingen som roper hurra.

Noe mangler. Og vi vet alle vet det er: Folk. Lyd. Banning og jubel, en og annen rakett som lyser opp kveldshimmelen, de taktfaste ropene om «Heia Brann, heia Brann» når bergenserne har Rosenborg i kne.

Nesten 22.000 ledige seter i Trondheim, 4.200 i Kristiansund, 54.074 på Anfield i Liverpool. Tomme seter som gliser mot oss som sitter foran TV-en og later som om det er det samme som før. Før mars 2020.

Les også: Kommentatorspråket i fotballen er raseskjevt, viser ny studie

Det er virkelig ikke det samme. Den irske fotballskribenten Stephen Glennon sa forleden til Morgenbladet: «Det er sikkert interessant for folk som virkelig bryr seg om taktikk, folk som koser seg når de ser inverterte vingbacker løpe oppover banen». Jeg pleier å regne meg til den gruppen.

Jeg er opptatt av både inverterte vingbacker og forflytningen til det dyptliggende ankeret, og jeg elsker gode bevegelsesmønster fra indreløperne.

Men det er på langt nær nok. «For folk flest er fotball uten tilskuere distanserende», fortsetter Glennon. Og har helt rett.

Det vi ser på TV-skjermen minner kanskje om fotball, men det er ikke den fotballen jeg elsker.

Det er en bagatell i det store bildet, selvsagt, egentlig helt uten konsekvens, at fotballen går uten folk på tribunen. Men fotball er som kjent verdens viktigste bagatell. Og kynismen i det hele er så stor.

Alle folkene på TV, de som kommenterer kampene og analyserer i studio etterpå, skriker og peker og anklager. De later som om alt er normalt igjen etter noen måneders opphold og utsettelser, og det eneste de oppnår, er å vise hvor hult det hele er. Den fotballen jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg fortsatt elsker, finnes ikke.

Les også: Vålerenga slemmest i klassen: – Vanskelig å si hvorfor (Dagsavisen +)

Det er bare denne kapitalstinne, sponsorstyrte, TV-tekkende fotballen som står igjen.

På skjermen later de som om fotballen er tilbake – fordi de må. Det står så mange milliarder på spill. I Trondheim later de som om vi trøndere krever et trenerhode på et fat, og sparker treneren etter tre kamper av årets sesong. Ledelsen i RBK tar ikke feil. Men nå som vi ikke kan stå der sammen og kauke, er det så fryktelig lett å se hva dette er.

Det er tom underholdning. Og det er makt, prestisje, posisjoner og penger.

Mitt stolteste fotballøyeblikk? Kanskje da Gøran skåra fra 40 – eller var det 60? – meter i cupfinalen mot Brann i 1988. Eller Milano i 1996, da vi slo storlaget Milan ut av Champions League med ni trøndere på banen. Men egentlig ikke. Heller bortekampen på Åråsen i 2001, da vi sang shalala så det runget gjennom hovedgata, og hele lokalbefolkningen snerret mot oss der vi gikk triumferende gjennom byen etter kampen.

Eller Ajax-triumfen i 2017 – fordi jeg var der, og kysset Tølløv på munnen i pur ekstase. Eller Milan-Sampdoria på San Siro i Milano med bortelagets supportere, og jeg fikk en bøtte piss i hodet? Dette sto høyt på listen over ting jeg ønsket å oppleve i livet. Jeg husker ikke selve kampen, men jeg husker at det var meg og 50.000 andre.

Vi var der sammen, Milan-fansen, de besøkende fra Genoa – og fotballturisten fra Norge. Alltid sammen.

Fotball samler oss, eller får oss til å stå mot hverandre. Ditt lag og mitt lag. Det kan tippe over, for all del, men det gjør som oftest ikke det. Fotball er meg og mine folk og vårt lag. Det kan være ekte fellesskap og skapte fellesskap, og her står vi, side ved side, og heier laget vårt fram til seier. Eller nederlag.

Les også: «Korona-fotballens ofre»

Det er ikke så farlig, egentlig. Det viktigste er fellesskapet. Folk sammen, skulder ved skulder. Det er vakkert.

Det vi ser på TV nå, er ikke vakkert. TV 2 lar deg velge om du vil ha falsk publikumslyd når du ser engelsk fotball. «You`ll never walk alone», den sosialistiske fotballens hymne, spilt inn på boks. Jubel på boks.

Vi vil være der, jeg vil rope og hyle og banne. Det får vi ikke. Vi får lyd på boks, og elitefotballen ruller videre, som om ingenting er unormalt. Som om barn i Norge ikke er nektet å spille kamper. Og vi ser helt tydelig at alt bare er tull og tøys. Mitt lag, Trøndelags stolthet, spiller med to trøndere på banen – på en god dag. Mange av de engelske lagene som folk i Norge hoier seg hese over, er heldige om de i det hele tatt har en brite på laget.

Når vi ikke får være der og skape rammen, står bare tomheten tilbake. Det lokale elementet er helt borte.

Er det håp? For den lille dammen som er norsk fotball? Kanskje ikke. Seriestarten gikk på så lite tilgjengelig betal-TV at du skal være veldig interessert for å vite hvor du kan se kampen. Mitt lags kamper går nesten utelukkende klokka 20.30 på kvelden, så min sønn må legge seg i pausen. Det er tomt på tribunen, og på banen er leiesoldatene fra Afrika og Bærum så dårlige at jeg helst vil gråte.

Det er da noe. Det er i alle fall en følelse.

En god fotballvenn er bekymret for om folk vil slutte å gå på kamper nå, og etter hvert slutte å bry seg. Jeg deler bekymringen. Jeg deler også hans forslag for å bøte på dette: Norske fotballag burde slutte å ta betalt for inngang på stadion. Det skal være gratis å se norsk fotball.

Les også: 22 år siden «Mirakelet i Marseille»: – Vi kunne vunnet VM det året

På TV, men først og fremst på stadion. Søndag klokka 18 – merk tidspunktet, dere fotballens mektige – går man og ser på det lokale fotballaget. Enten man er født i byen, er innflytter, eller går for å heie på Rosenborg mot Vålerenga i Oslo. Småfulle eller edru, med eller uten barn og make eller bestefar. Vi skal være der. Sammen, eller mot hverandre. Like og ulike. Vi bryr oss om norsk fotball. Fordi det betyr noe. Og det betyr noe fordi vi er der.

Jeg elsker oss, alle sammen. Folket og pøblene, tantene og de som lager mest lyd i hjemmesvingen. Det er ikke fotball jeg elsker, ikke den offensive vingbacken. Det er oss. Det er vi som er fotball.

Det har jeg lært av å se på litt fotball på TV de siste ukene. Du betyr noe. Og jeg.

Og sammen betyr vi alt.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen