Elitefotballen er sparket i gang igjen, innrammet av strenge restriksjoner for å hindre smittespredning. Det slippes inn maksimalt 200 tilskuere på kampene i den øverste divisjonen, og spillerne i toppklubbene må følge rigide regler som styrer livene deres. At toppfotballen fikk komme i gang er forståelig av flere grunner. Klubbene er bedrifter som sysselsetter mange mennesker, og ikke minst har toppklubbene medisinsk støtteapparat som kartlegger hver minste skavank. Spranget fra fotballen øverst i pyramiden til jentene og guttene i barne- og ungdomsfotballen er lang, men nå begynner argumentene for å holde grasrota nede å bli farlig tynn.
Regjeringens strategi er å slippe opp samfunnet litt etter litt etter koronanedstengningen. Det er forståelig at en forsiktig gjenåpning er nødvendig for å beholde oversikten og å hindre smittespredning. Samtidig må fotballen for barn og ungdommer veies opp mot de sosiale og helsemessige omkostningene. Breddefotballen er limet i nabolag, bydeler og bygder, og er en av få gjenværende måter å gi arenaer der unger av ulike bakgrunner kan møtes. Selv om breddefotballen naturligvis mangler toppfotballens medisinske apparat, er klubbene bemannet av ansvarlige folk som vil gjøre alt for å følge regler slik at barn og unge – som også er utenfor risikogruppene – kan få litt mer normalitet tilbake til livene sine. Det er selvsagt ikke snakk om store turneringer denne sommeren, men lokale småturneringer og fotballskoler mange klubber arrangerer på utmerket vis, kunne ha gitt fotballjenter og fotballgutter muligheter til å utfolde seg. Danmark fikser breddefotballen, og Bent Høie kan sikkert få noen råd fra sin kollega i København.
I mellomtiden aksepteres det at mer eller mindre beduggede voksne får utfolde seg på utestedene til langt på natt. Forskjellsbehandlingen er påfallende.