All grunn til å glede seg?

Nå har husets tenåring vært på folkehøyskolen i et halvt år. Like lenge har altså redet vårt vært tomt. «Hvordan går det med dere?» spør folk. «Det er vel blitt stille i huset nå?»

Jeg mumler bare noe til svar, men prøver å virke positiv. For det er jo sikkert all grunn til å glede seg over et tomt rede. Det er jo så mye man slipper!

Som 1): Man trenger ikke huske vedkubber.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere skoleforeldre nå for tida, men jeg syns hele grunnskolen handlet om å lese på ukeplaner at vi måtte huske å sende med ungen vedkubber til klasseturer i skog og mark.

Les også: «Bare hiv meg av på gardemoen, sa han muntert fra baksetet. Jeg skal til Australia»

Vi kjøpte inn egne vedsekker bare til dette formålet, og stor var ergrelsen når gutten iblant kom hjem igjen med vedkubben («læreren sa vi hadde nok ved til bålet»).

Har fortsatt et anstrengt forhold til vedkubber.

2) Man slipper å kjøre byen rundt etter elektriske lucialys.

Jeg kan fortsatt med gru huske den gangen vi fikk beskjed om at alle barnehagebarna måtte ha med lucialys. Vi kjørte rundt til kjøpesentre en hel kveld, men alt var utsolgt.

Da jeg var så heldig å få låne et lys av nabofamilien, viste det seg at husets barnehagegutt nektet å holde det. Han ville heller ikke ha på seg hvite klær, eller ha glitter i håret.

Jeg rett og slett måtte slåss med ham i garderoben for å få på ham de hersens greiene før de skulle toge inn. (Ikke akkurat den rette stemningen før en ellers rørende luciamorgen).

3) Man slipper foreldremøter.

En stor forbedring av livskvaliteten. Foreldremøter kan jo være veldig kjedelige, og ikke minst veldig lange. Verst var kanskje foreldremøtene i barnehagen, der vi hadde endeløse debatter på sein kveldstid om sukkerfri yoghurt, og om ungene skulle få rød saft til risengrynsgrøten.

Den eneste gangen det var litt spennende på et foreldremøte, var den kvelden på videregående da Steinar Albrigtsen plutselig dukket opp i klasserommet. (Det viste seg at han hadde gått feil).

4) Man slipper ydmykelsen når ungen stikker av fra en opptreden. I begge barnehagene vi var innom, spilte de teater og sang i kor. Vår gutt var alltid veldig ivrig under prøvene, og ville både deklamere dikt og synge. Helt til vi kom til selve forestillingen.

Da nektet han plent å gå ut på scenen. Faren hans satt i salen og filmet hele teaterforestillingen, uten å se snurten av guttungen.

Eller så stakk han av fra barnehagekoret midt i konserten for foreldrene. Vi har fortsatt gamle videofilmer som avslører at han løper ned fra scenen midt i sangen, mens man ser meg og en barnehagetante som febrilsk forsøker å jage ham opp igjen.

Da jeg så husets tenåring stå og synge i skolekoret på folkehøyskolen i høst, skjønte jeg plutselig at nå er foreldregjerningen vår fullbrakt. Det hele gikk bra. For nå står han der så pent på plass.