#Tomt rede

Stemningen i bilen var litt trykket. Det er jo ikke hver dag man kjører sitt eneste barn bort fra foreldrehjemmet for å sette ham av på en folkehøyskole.

Det store lyspunktet – i alle fall for oss foreldre, som selvsagt har det klart verst – er jo at denne folkehøyskolen ligger bare 1 time og 26 minutter unna foreldrehjemmet med bil. (Ifølge Google Maps).

Da vi nærmet oss Gardermoen, virket det som om husets tenåring syns det var på tide å løse opp i den litt rare stemningen. «Bare hiv meg av på Gardermoen», sa han muntert fra baksetet. «Jeg har visst glemt å fortelle dere at jeg egentlig skal begynne å studere i Australia».

Vi foreldre lot som om vi lo hjertelig, men latteren var både anspent og falsk. For den ferske folkehøyskoleeleven vet så inderlig godt at dette er særlig hans mors største frykt: At han skal begynne å studere i et land far, far away – og ikke komme hjem igjen. Finne seg en jobb, få en familie – kanskje i Australia, som jo befinner seg på den andre siden av jordkloden (over 30 timers flyreise unna, ifølge Google Maps).

Jeg vet jeg ikke er alene om denne frykten og disse tankene. Facebook-feeden min har vært full av vemodige foreldreoppdateringer i flere uker nå. «Har nettopp satt av jenta mi på hybelen hennes i Trondheim – hun skal studere på NTNU. Nå skjønner jeg hvordan mora mi hadde det for 30 år siden».

Ungdommer har reist av gårde både til jusstudier i Bergen og realfagstudier i Skottland, og små, sjenerte jenter jeg husker fra barnehagetida, skal nå av gårde til tjeneste i Luftforsvaret. En dag traff jeg en litt deppa pappa som hadde sendt datteren på college i California. «Hun kommer vel hematt til slutt», sa han håpefullt. Men det var som om han ikke helt trodde på det.

Ja da. Unger blir voksne. I distriktene er det mange som blir hybelboere som 16-åringer fordi de må dra ut for å gå på videregående skole.

Alt dette er «livets gang», som min mormor ville sagt det. Selv dro hun som 19-åring fra Telemark til det nedbrente Finnmark for å hjelpe til med gjenreisningen. (Der hun ganske riktig fant en jobb, fikk familie og ble boende til hun døde 72 år senere). Onkelen min dro til sjøs allerede som 16-åring. Han dro verden rundt, og foreldrene hørte visst ikke fra ham på tre år. (Jeg kan i det minste se fram til en og annen Messenger-melding).

Da onkelen min kom hjem, hadde han nærmest vokst til dobbel størrelse. Han så ned på foreldrene sine som tok imot ham på kaia, og sa, forbauset: «Men mamma og pappa – så bitte små dere er blitt?»

Vel fremme på folkehøyskolen kom til slutt øyeblikket da vi foreldre skulle kjøre hjem - uten ungdommen. Plutselig virket 1 time og 26 minutter med bil veldig langt. Men jeg klarte meg fint – helt til en mor og en datter litt lenger bort på parkeringsplassen plutselig begynte å snufse begge to. Det smittet. Så teknisk sett var det ikke min feil.