Kommentar
Revolusjon og innbitt stillstand
LO framstår som yngre, friskere og mer moderne, men behovet har aldri vært større for å være gammeldags, firkanta og reaksjonær.
Kine Asper Vistnes’ LO må våge å stå helt stille i verdi- og prinsippspørsmål, skriver Lars West Johnsen.
Dette skal absolutt handle om ny ledelse i LO, om en progressiv vending i toppen. Om Kine Asper Vistnes som har tatt over stafettpinnen, og om et brudd med det gamle. Om mulighetene som kan ligge i et LO som er yngre og lettere, men samtidig viktigheten av å være tunge, som blylodd om beina på den norske modellen i en tid der prinsippene og verdiene våre blir utfordret.
Det skal handle om en ukes renselse som kan ha gjort organisasjonen uendelig godt. Fra sjokket av Jørn Eggums fall til dager som har vært befriende for LO-demokratiet – og om hvordan det virkelig er sant det som sies om kirkegårder og uerstattelige folk. Men først må vi minne oss sjøl på styrken i store og urokkelige fellesskap, av fryktløse ledere og en venstreside som aldri må glemme hvem fienden er.
På vei hjem fra Bergen, på vei ombord på toget til Oslo på frigjøringsdagen torsdag, streifet blikket mitt en plakett på veggen på togstasjonen. Satt opp for å hedre «Arbeidskamerater som falt i felles kamp for Norges frihet. I takknemlighet, jernbanens personale i Bergen distrikt». Fem navn, fem dødsfall, fem datoer. 1941. 1943. 1944. 1944.
