Kommentar
Vår ære og vår makt – og morgendagen
Det er 80 år siden vi vant friheten. Vi er trolig nærmere enn noen gang siden å miste den igjen.
Det er ikke så ofte vi stanser og tenker på det i hverdagen, men historien om Norge i etterkrigstiden er nesten for god til å være sann, skriver Jo Moen Bredeveien.
Annika Byrde
8. mai er en av de aller viktigste datoene i det moderne Norges historie. Det var på denne dagen i 1945 vi ble kvitt nazistene, og landet atter ble fritt. Fem års tysk okkupasjon hadde lært oss hva frihet er, for å nesten sitere poeten. Og hva friheten er verdt.
Det er nøyaktig 80 år siden den tyske rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, valgte å ta sitt eget liv på Skaugum da det tyske nederlaget var et faktum. Terboven var innstilt på å kjempe videre og holde tysk stand i landet vårt, også etter at de tyske styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai og Tysklands endelige kapitulasjon 7. juni. Heldigvis forholdt general Franz Böhme, kommandant for Wehrmachts styrker i Norge, seg til ordren fra et Berlin i kaos etter Adolf Hitlers selvmord og nazistenes kollaps, om å innstille alle kamper fra midnatt 9. mai, og om å ta imot en delegasjon fra de allierte.
Slik sluttet krigen i Norge på udramatisk vis. Frykten for at de 300.000 tyske soldatene som sto i landet skulle yte samme type motstand som i Finnmark et drøyt halvår tidligere, da fylket ble brent til grunnen etter russernes inntog, viste seg ubegrunnet.
