Kommentar

Opp- og nedturtellinger

Vi er i måneden der tall kanskje er det viktigste vi forholder oss til.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Nei, jeg snakker ikke om tallene i skattelistene, selv om de kom på onsdag, og som viste at barn av steinrike foreldre også er steinrike. Jeg snakker om adventstida.

Vi med små barn forholder oss til desember med nedtellinger fra morgen til kveld. Julekalenderen, enten den er i pakkeversjon på veggen, i sjokoladepappform eller på NRK Super, gjør oss smertelig klar over hvor lenge det er til julaften og hvor kort tid vi har på å finne noe som kan ligge under treet.

Barna i Norge teller ned til jul med sine fine, søte tradisjoner. Som pepperkakebaking, skoleavslutninger og julegudstjenester som stortingspresidenten vår Gharahkhani vil alle barn skal gå i. Bare kirken får til å lage en «gudstjeneste som er inkluderende for alle, også de som har en annen religion eller som ikke tror». Enig med Masud, vi udøpte møtte også opp i kirken hele barneskolen for å koke i boblejakka og lære om krybbefødsler, selv om jeg aldri skjønte hva som var greia med myrra.

Men mens barna i Norge teller ned til jul, teller folk rundt i verden på helt andre måter. Der ute går verden i minus. I Georgia kaller de denne fredagen for den åttende dagen. De teller fra da protestene startet forrige torsdag. Den sterkeste videoen verden spredte på verdensveven denne uka, var kvinnen som sto foran en hær av politi med skjold og ropte «er det meg dere er redd for?» før hun skrittet inn i skjoldene og klarte å forsvinne inn gjennom en vegg med makt og vold. Hun fikk 914 dollar i bot for sin Jeanne d’Arc.

Med et solid flertall på Stortinget er ukas lottotall 18!

Opprørspolitiet har spylt demonstranter med iskalde vannkanoner, banket dem opp og nektet dem deres frihet til å demonstrere mot et mer russiskvennlig regime. At georgierne demonstrerer i tusentalls dag etter dag er et fantastisk skue, selv om noen av dem går til angrep på opprørspolitiet og skyter fyrverkeri mot parlamentet som motsvar til volden. Mennesker kan få til det meste så lenge man ikke gir seg.

Som miljøbevegelsen her hjemme. Den har klart å få oss alle til å våkne og bry oss om mineralutvinning på havbunnen. SV fikk denne uka satt en stopper for «det som så ut til å bli nyere histories største naturinngrep i Norge», som Framtiden i våre hender-leder Anja Bakken Riise uttrykte det. Selv om hele miljøbevegelsen vet at det er et lite skritt på veien. Det er kanskje disse tallene vi egentlig burde vært mest opptatt av: Vi er på vei mot en tre graders oppvarming av kloden og det har blitt spydd mer klimagasser ut i atmosfæren. Nå får vi håpe alle partier lar klima være den viktigste valgkampsaken, til tross for at alle velgere ikke klarer å la seg engasjere.

Det er politikernes viktigste oppgave å ta de upopulære valgene for oss andre. Det er ikke bare triste tall i politikken, selv om Jonas Gahr Støre måtte starte uka på «Politisk kvarter» og forsvare sin egen statsministertittel med historisk lave 16,5 % oppslutning, og Tonje Brenna ble en ønskedrøm for mange.

Les også: En mer verdig sorti enn en dolk i ryggen og en mikrofon i fleisen, skriver Lars West Johnsen

Vi skal være glad Jonas ikke tar en Trond og bruker skitne triks for å komme seg opp og fram, selv om Jonas nok kan være mer taktisk med sin egen grasrot. Han burde for eksempel ha møtt opp på LO Stats kartellkonferanse nylig og fått flere støttespillere. Han uteble, LO tapte så det suste i lønnsnemnda og medlemmene ble sviktet av sine LO-ledere og LO Stat. En statsansatt som tjener 500.000 kroner, kan risikere å bli avspist med et lønnstillegg på rundt 3700 kr i årets tilbud fra staten, leste jeg på en Facebook-side. Det er stusslige saker.

De statsansatte bør kanskje ikke telle ned til jul, men heller telle ned til forhandlingene lokalt i februar. Uten streikerett. De som ikke blir tilgodesett i lokale forhandlinger, får ikke mer og kan se langt etter Støre og Vedum sin lovnad om kjøpekraftforbedring. Dette er kanskje det arbeiderpartivelgeren bryr seg mest om. Og det er kanskje derfor Frp og Listhaug ruver 7,5 prosentpoeng over AP.

Valgsvangerskapet, de ni månedene det er til valget i 2025, vil mest sannsynlig ikke handle om verken tariffavtaler eller klima. Men heldigvis, heller ikke handle om abort. For venstresiden, feminister og alle kvinner i fødealder har noe å feire denne uka. Med et solid flertall på Stortinget er ukas lottotall 18! Selv om vi er siste land i Skandinavia som har fått utvidet grensa, og sterke Sverige har hatt selvbestemt abort til uke 18 siden 1974.

Men kvinner og fremtidige familier kan virkelig sprette champagnen, og glede seg over en ny, moderne lov som allerede om fire år kan gjøres enda bedre. For eksempel at vi legger bort ordet «nemnd», men heller fornyer det og kaller abortnemndene for «veiledningsmøte». Amnesty mener nemndene må helt bort. Men før det skjer, er det fint at kvinner skal utgjøre flertallet i nemndene, selv om jeg regner med at de sikkert vil ha inn Harald Eia som meningsytrer her også. Hvem kan glemme Kvinnehelseutvalget?

Les også: Abortspørsmålet er blitt debattert med innestemme. Det er en seier for norske kvinner, skriver Kathleen Buer

At KrF får «æren» for at loven er endret, får vi som sto på barrikadene bare svelge unna. «Klarer vi å fornye abortloven én gang, klarer vi to», bør være vår neste parole. Det er tross alt ikke ofte abort går så smertefritt. Denne gangen har vi sittet på hendene og håpet de på Stortinget skulle velge med hue og ikke partiprogrammet. Og det skjedde. En større julegave kan ikke vi feminister be om. Selv om vi kjenner kvinners vrede fra verden der utenfor riste i mellomgulvet.

Vi hører afghanske kvinner synge, selv om sang er blitt forbudt, men de synger likevel. De gråt og sang denne uka fordi Taliban ga beskjed om at det ikke lenger er lov å utdanne seg som jordmor eller sykepleier. Ingen tall å glede seg til for kvinner i det landet. Det samme kan vi vel si om barn og kvinner på Gaza og i Libanon. I Ukraina og nå også Syria. For ikke å glemme verdens største krise, Sudan.

Utenom krisene, er det farligste stedet å være kvinne deres eget hjem. Ifølge en ny rapport fra FN ble 51.100 kvinner drept av en partner eller et familiemedlem i 2023. Én kvinne hvert tiende minutt. Så når vi nå teller ned mot en lang juleferie, bør vi tenke på naboen, kollegaen eller venninna som kanskje teller ned i frykt og ikke glede.

Det eneste vi kan trøste oss med er den lydløse stoppeklokka med tallene som henter inn hvor mye Oljefondet tjener hvert sekund. Selv om vi vet at de lydløst tikkende tallene for de 44.000 drepte i Gaza, de 39.910 båtflyktningene til Kanariøyene der 6007 druknet og alle andre bunnløse skjebner, er de verste.

Måtte 2025 bli året vi kan telle ned på kriger, elendighet, politiets voldsbruk og Trumps fire siste år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen