Snart har ett år gått siden Hamas angrep Israel. Snart ett år har gått siden Israels reaksjon på urett, var å knuse uskyldige sivile. Nå er det Libanon som er angrepsmål for israelsk selvforsvar.
Over 41.000 mennesker er så langt bekreftet drept på Gaza. Ytterligere 10.000 skal være meldt savnet. Det er anslått at rundt 100.000 er skadet. Mange av dem barn, som har overlevd sår og amputasjoner, men som har fått livet ødelagt. Nå fortsetter marerittet for et annet fattig, lite nabofolk.
Denne uka har israelerne gått til angrep på Libanon. Jobben er gjort på Gaza, fortsatt er det gisler som ikke er reddet ut, men krigen er i praksis over og Hamas er inntil videre knust. Nå fortsetter de høstjakta på ikke-statlige fiender av staten Israel. Angrepene på Hizbollah i det sørlige Libanon er langt på vei som ventet. Israel står på krigsfot og benytter momentet til å rydde opp.
Det sier en hel del om hva Israel er i ferd med å bli.
Resultatet har vært panikk og flukt fra det lille landet innerst i Middelhavet. Redd Barna anslår på bakgrunn av FN-tall at 345.000 barn i Sør-Libanon er truet som følge av kamphandlingene. Over tusenvis av flyangrep er gjort mot mål i det sørlige Libanon. Som svar har den Iran-støttede militsen Hizbollah for første gang rammet Tel Aviv. Samtidig har det israelske militæret varslet at de forbereder en invasjon av Libanon med bakkestyrker.
Det advares fra alle hold mot en eskalering. Verden har denne uka vært samlet til toppmøte i FN i New York, men statsminister Benjamin Netanyahu har sagt nei til et fransk-amerikansk forslag om våpenhvile. Forsøk på å stoppe angrepet på Libanon før hele regionen står i flammer, avvises av Israel, som sverger til brutal maktbruk som kommunikasjonsform. Landet trosser USA og fortsetter sin alenegang. Vår egen utenriksminister Espen Barth Eide, som har også vært i New York denne uka, uttrykte igjen stor skuffelse over Israel og uttalte at angrepene Hizbollah er nøyaktig det han fryktet skulle skje. Redselen for at Hizbollahs sponsorer Iran skal trekkes med inn i krigen er høyst reell.
Ett år etter terroren 7. oktober, er det verdt å minne om de advarslene USAs president Joe Biden kom med under sitt besøk Tel Aviv i dagene etter at Israel hadde begynt sine angrep på Gaza. Etter at Israels ledere lovet hevn og å utslette Hamas, minnet den amerikanske presidenten om supermaktens egne feil, begått i kjølvannet av angrepene på New York og Pentagon 11. september 2001. «Ikke la sinnet vinne. Etter 9/11 var vi rasende i USA, og selv om vi søkte og oppnådde rettferdighet, gjorde vi også feil», sa Biden.
Les også: Gi oss sekstimersdag og noe å tro på, skriver Linn Stalsberg
Det er ikke kjent hva han konkret siktet til, men det er antatt å være en innrømmelse av at USAs krig mot terror mildt sagt ikke gikk etter planen. Alle handlinger − også de rettferdige − får konsekvenser. Krigen mot terror ledet til invasjon av Irak, okkupasjon av Afghanistan, borgerkrig i Syria og framveksten av IS. Resultatet ble langt på vei en ødelagt region.
Israels sinne har til nå drept titalls tusen og ødelagt livsvilkårene for to millioner mennesker på Gazastripa. Nå venter verden i spenning på hva som skjer i Libanon. Og etter Libanon, med en sikret grense i nord, venter Iran? Israels dødsfiende og støttespiller for Hamas og Hizbollah. Senest søndag denne uka sa Israels relativt moderate president, Isaac Herzog, at Israel vil fjerne enhver trussel som truer landets eksistens.
Forsøker Israel med angrepene i Libanon å sette opp ei felle for Iran? Provosere Iran inn i en større konflikt for et endelig oppgjør? Det kan i så fall være slutten på krigen i Midtøsten som en regional konflikt. Og starten på en global.
Ingen vet hva Israels endelige mål for krigen er. Kanskje er bildet et helt annet enn det later til å være. I Midtøsten kan virkeligheten overgå fiksjonen. Det er blitt spekulert i at det ikke var Israel som sto bak drapet på Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran i sommer. Og at Israel heller ikke står bak det spektakulære personsøkerangrepet som rammet et stort nettverk av Hizbollah-medlemmer i Libanon i forrige uke. Men at det er Iran selv som står bak, som signaler til Israel om at regimet ikke ønsker krig. At de aksepterer at Hamas-ledelsen måtte bort for å skape fred i Gaza og at Hizbollahs mest radikale krefter må svekkes betydelig for at Israel skal sette seg ved et forhandlingsbord med reelle intensjoner om en varig løsning i Midtøsten − en tostatsløsning. Det skal altså bli verre, før det skal kunne bli bedre.
Denne luftige teorien om Irans spill får substans ved å ta med at regimet ikke har hevnet drapet på Haniyeh. Og heller ikke har svart militært på angrepene på sine våpenbrødre i Hizbollah. Landets nye president Masoud Pezeshkian, som også var på plass i FN denne uka, sendte svært tydelige signaler om at Iran var villige til å forhandle med Israel, legge ned våpnene og inngå en ny atomavtale.
Les også: De har aldri målt en så stor dreining i konservativ retning som vi ser nå, skriver Heidi Lunde Nordby
Den gjeldende avtalen løper ut etter ti år høsten 2025. Donald Trumps USA snudde ryggen til den i 2018, og det er antatt at Israel ønsker å fjerne all fare for at Iran skal utvikle atomvåpen − som mer enn noe annet vil være en trussel mot Israels eksistens. Nå åpner Pezeshkian opp for å inngå en ny forpliktende avtale med støtte fra Europa, Russland, Kina − og USA.
Midtøsten er en kruttønne. Faktorene er mange. Hvis Trump kommer tilbake, kan en ny avvæpnende atomavtale bli en umulighet. Det vil øke faren for krig for å knuse Irans atomkapasitet. Israel vil ikke våge å angripe Iran uten USA i ryggen. Det er Iran som nå framstår som den rasjonelle, tilbakeholdne parten som søker fred. Det sier en hel del om hva Israel er i ferd med å bli.
Mens Netanyahus regime fortsetter sitt høye spill – som ikke bare truer stabiliteten i regionen og verden, men også skaper hat mot Israel som undergraver kommende generasjoners posisjon − er Iran den voksne i rommet. Den ironien er knapt til å fatte.
Les også: Frykter at meningsmålingene bommer. Igjen: – Trump blir tøff å slå (+)
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Les også: Psykopat, sviker eller idealist. Hvem var Werna Gerhardsen? (+)
