«Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke leve uten mamma». Den palestinske jenta på TV-skjermen gjemmer ansiktet sitt i hendene mens tårene renner nedover kinnene.
Takk til NRK som onsdag bragte det sterkeste, vondeste TV-øyeblikket jeg kan huske. Historien til Darin Al Bayaa (10) oppsummerte Israels krig i all sin villskap, vilkårlighet og blodige urettferdighet. Og for første gang denne vanvittige krigshøsten, etter uendelig mange bilder og videoer, nyhetsartikler og debatter, kjente jeg knyttneven treffe meg over neserota så tårene rant.
Et barns bunnløse fortvilelse? Noen dager før jul ble det for mye.
Jenta er pasient ved Al Aqsa-sykehuset i Deir al Balah på Gaza. Hun fikk ødelagt begge beina i et rakettangrep for to måneder siden. Men det er ikke den fysiske smerten som plager henne mest. Angrepet drepte hele slekta, og kjernefamilien hennes ble på et øyeblikk revet ut av tida. Nesten 70 mennesker forsvant i ruinene. Tilbake sto Darin og lillebroren. Hjemløse, foreldreløse, håpløse.
Dette understreker den klaustrofobiske virkeligheten, den doble tragedien
«Vi lekte, huset ristet, så landa raketten på oss. Etter det skjønte jeg ikke hva som skjedde. Bare jeg og lillebror var igjen over bakken», forteller Darin til NRKs folk, mens hun kysser mobilen med bilde av pappa og bror. En grandtante har tatt på seg foreldreansvaret, og i det korte nyhetsinnslaget på NRK 20. desember tørker hun jentas krigsherjede ansikt. De grove arrene i Darins panne og kinn vil for alltid minne henne på smerten De andre har påført henne.
«Jeg tåler ikke mer. Hver gang lillebror spør etter mamma, begynner vi å gråte. Vi vil ha tilbake pappa, mamma og broren vår. Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke leve uten mamma». Det er disse ordene man tenker uttrykt av sine egne barn som får det til å renne over. Som får en fjern konflikt komme så svimlende nær.
[ Det ble aldri vanlige folks tur i 2023. Ønsket for jula får være et bedre 2024. ]
Men leve uten mamma, må hun. Som så mange andre palestinske barn må det etter denne krigen, som til nå har krevd 20.000 menneskeliv på Gaza. 250 mennesker har dødd hver dag siden begynnelsen av oktober. Mange tusen av de døde er barn. Og i FNs hovedkvarter denne uka har USA lagt ned veto mot våpenhvile. De 15 representantene i Sikkerhetsrådet har i en uke diskutert det ene avgjørende ordet som skal stanse tragedien. Mens de splitter ord i New York, dør det ti palestinere i timen på Gaza. Mens menn i dress diskuterer, trapper Israel opp angrepene. Og lista med barn som Darin, blir lenger og lenger.
Hva skal vi gjøre da? Fortell oss det, vi er åpne for forslag. De to israelske toppdiplomatene ved ambassaden jeg snakket med tidligere i desember, slo ut med armene. Hva er alternativet til brutal makt mot Hamas? Dette understreker den klaustrofobiske virkeligheten, den doble tragedien. For også israelerne har rett på trygghet og sikkerhet. Heller ikke de skal måtte leve i uro for at Hamas skal bombe dem eller snikmyrde dem i natten. Dette må vi alle være ydmyke for: Staten Israel og dens jødiske befolkning har all grunn til å kjenne på eksistensiell frykt. For at det skal skje igjen.
Det er aldri noen løsning å bombe forsvarsløse barn eller utslette hele slekter. Den vanvittige prisen som nå betales i denne til nå blodigste konflikten mellom palestinere og Israel, kan paradoksalt nok åpne for en vei ut. Offeret er blitt for stort til at partene og verdenssamfunnet kan gå tilbake til situasjonen som rådde før Hamas angrep sivile israelere 7. oktober. Man kan ikke tillate at dette skal kunne skje igjen. Mot israelere og palestinere. Krisen er derfor også en mulighet.
Darin og lillebroren fortjener ikke sin skjebne. Ingenting vil bringe mamma, pappa og bror tilbake, men livene deres kan gjøres bedre. Denne krigen må bety slutten på 30 års manglende vilje og evne til å finne en vei videre sammen. Det har gått i lås på begge sider, hat og ekstremisme har vunnet fram i begge leire, og omverdenen har gått lei. Israel med Benjamin Netanyahu i front er blitt uansvarlig og ytre høyre har fått stor makt. Bosetter-politikken som har latt 700.000 jøder bosette seg og fortrenge palestinere på Vestbredden, er en hån og en bevisst, pågående provokasjon. De palestinske selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza er på sin side svakt fungerende og korrupte.
Mye var på gang for å gi Israel større sikkerhet. De to nabolandene Jordan (1994) og Egypt (1979) har begge anerkjent Israel. Abraham-avtalene i 2020, som USA forhandlet fram, bygde bro mellom Israel en rekke andre arabiske land. Blant dem de mektige og rike emiratene. Nå undergraver den pågående krigen i Gaza Israels egen trygghet. Anti-Israel-kreftene vokser. Hver rakett som rammer unger på Gaza, bekrefter fordommene blant arabere og muslimer, og fordyper mistilliten.
Det er bare én vei videre. En tostatsløsning må på plass. USA høster mye kritikk som Israel viktigste allierte, men president Joe Biden har også vært tydelig om begrensing av krigen. USA vil la Israel knuse Hamas i så stor grad at det er mulig for landet å gå videre og inn i forhandlinger om to stater. Amerikanernes mål er en palestinsk stat.
[ Utsletting av palestinsk sivilisasjon er ingen tankelek. Det skjer foran øynene våre ]
Skal det lykkes, må det blanke ark og en ny generasjon til rundt forhandlingsbordet. Gamle krigere kan ikke lenger definere framtida for Darin, lillebror og millioner andre traumatiserte palestinske barn. Når kanonene har stilnet, vil Netanyahu (74) måtte gå av. Ingen tror på fred eller en tostatsløsning med han ved roret. Meningsmålinger viser nå at han har tapt sitt folks tillit. Han har dominert israelsk politikk siden midten av 1990-tallet, og er ansvarlig for den destruktive kursen landet er på. På palestinsk side må terroristene fra Hamas bort fra Gaza og på Vestbredden må nye krefter ta over for Mahmoud Abbas (88), som har ledet sitt folk 20 år.
2023 har vært et dystert år, og avsluttes i bekmørke. Men krigshandlingene på Gaza kan være et vendepunkt. Fred og en påbegynt vei mot en tostatsløsning for palestinere og israelere vil ikke bare være et lokal gjennombrudd i 2024, men også internasjonalt vil det løfte vekk et resignert mørke og bygge håp for så mange globale arenaer. Og for president Joe Biden (81) vil det være en betydelig seier i kampen for å forbli USAs president.
Kriser i Midtøsten har skapt stor bevegelse også tidligere. Camp David-avtalen etter jom kippur-krigen, Oslo-avtalen etter den første intifadaen. Krigen på Gaza har en enorm kraft. Det er håp om at energien ikke ledes inn i nye konflikter, men i et konstruktivt spor for å gi palestinerne en stat og Darin ei framtid.
[ Målet er tydelig: Gjøre livet mest mulig forferdelig for palestinerne og frata dem alt håp ]