– Hvor er det egentlig vi er på vei? spurte en i reisefølget med uro i stemmen. Vi var på sommerens bilferie og hadde booket overnatting, og nå tok GPS-en oss stadig lenger inn i Finlands dype, mørke skoger. Vi kjørte og kjørte, helt til den smale veien tok slutt. Der lå det faktisk et hotell. Det var bare ett problem. Det var stengt.
Det så i alle fall helt mørklagt ut, og ikke et levende menneske var å se. Min første reaksjon var sinne. Hva slags booking-app var dette, som lot meg bestille rom på et stengt hotell? Jeg fant et telefonnummer. En finlender svarte på gebrokkent engelsk at han kom om fem minutter. Like etter svingte en bil opp ved siden av hotellet. En røslig, alvorstung mann steg ut. Litt nervøst fulgte vi etter ham inn døra. Skulle vi virkelig bo alene her i dette mørke, nifse hotellet? Dette ble i grunnen litt vel «Ondskapens hotell»-aktig.
Les også: AAP: – Dette er det ingen som forteller deg (+)
«Hvor er alle menneskene?» spurte jeg forsiktig. I det jeg sa det, lå det liksom i lufta at jeg insinuerte at denne finlenderen hadde drept alle gjestene, og nå var vi de neste ofrene. Han avfeide meg med en håndbevegelse og sa: «Å, i morgen er vi helt fullbooket». Han viste oss inn i et flott, stort familierom, kanskje for å bevise at han ikke var en farlig massemorder, og sa: «Nå låser jeg døra og drar». «Men vi kommer vel ut?» pep jeg, uten å kunne ignorere en illevarslende «Hotel California»-strofe i hodet: «You can check out any time you like, but you can never leave».
Les også: Harris tar grep i kampen mot Trump: – Et «olympisk lag» (+)
Men finlenderen dro hjem, og jo da, vi kunne komme oss ut selv. Vi fikk nøkler, og rommet var utrolig stort og flott. Det var jo litt rart å være de eneste gjestene, men stemningen var god helt til vi skulle legge oss. Da gikk brannalarmen. Den ulte og skrek så skingrende at vi hoppet i sengene. Var det brann? Den modigste i reisefølget gikk rundt og sjekket. Nei. Ingen brann. Vi la oss til å sove. En time senere ulte og skrek det igjen, så det gikk gjennom marg og bein. Det ble stille litt, og så ulte det skingrende på nytt, så det ljomet gjennom hele det mørklagte hotellet.
Les også: Øya-aktuell: – Ingen trenger at du griner på Instagram (+)
Da ringte jeg til finlenderen. Jeg ringte til en fullstendig fremmed finlender og vekket ham klokka tre om natta. Det tok en stund før han svarte. Like etter kom han på døra. Mumlende undersøkte han det elektriske anlegget, for alarmen var elektrisk. «This has never happened before», sa han. Og: «I dont know what to do». Så ble det helt stille igjen, og han dro.
Les også: Nå har Mimir bestemt seg før valget neste år
Utrolig nok fikk vi sove. Om morgenen kom vi ikke på noen annen forklaring på alt dette enn at «Åndenes makt» hadde vært på ferde. Ja, kanskje min finske tippoldefar Jakob Mauno? Han utvandret jo i sin tid fra dette området i Tornedalen. Kanskje han hadde satt i gang brannalarmen fordi han hadde en viktig beskjed? Men om hva?
På en annen side var vi naturligvis lettet over at vi alle i live og at ingen av oss hadde blitt angrepet av en finsk øksemorder i løpet av natta. Hadde det skjedd, hadde det blitt en virkelig dårlig anmeldelse på Tripadvisor.
Les også: Kaller Tim Walz en «farlig liberal ekstremist» (edited)
