– Hallo? Jeg er forsinka, ass. Skal vi ta bilder? Er det hele eller halve kroppen? Jeg er fashionista skjønner du, og har på meg feil sko.
Klokka ringer ti på halv to. Dagsavisen hadde avtale med Oscar Blesson klokka ett. Ti over halv to ankommer han musikkhuset Tanken og Luft Recordings i Sandvika i en Bolt.
– Sorry, jeg er litt bakpå i dag, sier han til undertegnede som tar det som en selvfølge at rappere skal være litt forsinka.
Vi går helt tilbake til barndommen. Oscar Blessons musikkarriere startet med cello. Fra han var syv år til han var tretten, la han buen på det italienske strykeinstrumentet.
– Hvorfor slutta du?
– Jeg var fotballgutt.
– Ikke mange rappere starter med cello?
– Nei. Jeg har spilt i kirka, til og med. Og skoleavslutninger. Og Rådhuset, faktisk. I et orkester eller ensemble eller noe.
Nå er Oscar Blesson blitt 28 år, og kan godt omtales som veteran etter 12 år i gamet, med tre album og et tredvetalls singelutgivelser, hvorpå et titalls av de igjen, er samarbeid med artister som Tyr, Jonas Benyoub, Abidaz, Undergrunn og Pasha.
Les også: Aurora klar for festivaler med ny plate: – Det er lett å smile til alle
Joey Bada$$ og Jay-Z
For rap-kjennere som har hørt Oscar Blesson rappe på engelsk, kan man raskt få assosiasjoner til JayZ: Måten linjene avsluttes på, nesten med et stønn: «uh». Han fikk høre det tidlig.
Jay-Z’s debutalbum «Reasonable Doubt» kom ut året Blesson ble født.
– Jeg kan forstå det, sier han.
Da Blesson begynte å rappe, var det Kendrick Lamar, A$AP Rocky, Tyler, The Creator og hele Odd Future som gjaldt.
– På den tida var det også en annen som poppa, og det var Joey Bada$$, og hele Pro Era. Det var golden age i hip hop for meg. De hadde en sånn tilbakeskuende videreutvikling. De så inn mot nittitallet, og levde i en egen boble. Jeg ble i sugd inn i Joey Bada$$’ univers, og hva han var inspirert av, sier han, om Brooklyn-rapperen som sparket i gang karrieren med miksteipen «1999»: «The era. No better».
– Jeg ble sugd inn i bars. Jeg var veldig fokusert på lyrikk. Jeg hørte hvor Joey Bada$$ hadde referansene sine fra: Nas og Jay-Z. Da jeg skulle finne ut hva som var «poppin», hørte jeg på mye gammelt. Som Nas’ «Illmatic».
Alt som kom ut rundt 1994 hørte han på religiøst.
– Jeg likte Nas veldig godt fordi han var poetisk. Men det jeg likte med Jay-Z var at han var så cocky. Skikkelig frekk og arrogant. Jeg ble veldig dratt til han på grunn av væremåten. Og stemmen hans var kul. Vi har begge den poteten i halsen. Vi snakker herfra og fra nesa, skjønner du?
– Det var mye lettere å dra den parallellen da jeg rappa på engelsk. Når jeg rapper på norsk, blir det annerledes, sier Blesson, som er trespråklig: Han snakker norsk, fransk og engelsk flytende.
Les også: Discomusikken gjorde verden til et bedre sted
Under Tommy Tees vinger
Produsent-legenden Tommy Tee tok unge Oscar Blesson under vingene i Tee Studios i Torggata i 2015.
– Det har betydd veldig mye. Den tida har formet meg, helt klart.
Men det var ikke Tommy Tee som oppdaga unge Oscar Blesson:
– Jeg chasa han.
– Jeg visste at Tommy Tee var Gudfaren i norsk hip hop. Mer visste jeg ikke. Jeg tenkte at dette var veien for meg. Jeg visste at jeg hadde noe.
Så da Son of Light dukka opp via den kulturelle skolesekken på Bjørnholt videregående skole, dro unge Oscar 16 bars, da han sto ute og røyka. Det endte med at TP-Allstars-veteranen introduserte han til scenen da han sto på scenen selv.
– Jeg sa ikke ja, men jeg sa ikke nei heller.
Men han gjorde det. Son of Light tok opp telefonen og ringte til Tommy Tee, og lot han høre. Oscar jaget Tommy Tee på en Tono-prisutdeling som produsenten var nominert til. De avtalte studiotid. Og sånn startet et tre år langt og intenst samarbeid.
Les også: – En skummel vending innen musikk
Norsk nakenhet
Rundt pandemi-tider skjedde det noe. Blesson hadde holdt på med engelsk lenge. Han hadde alltid lekt med tanken om å rappe på norsk, som tross alt er morsmålet hans.
– Det er det jeg snakker hver dag. Det er jo personlig.
Pandemi-nedstengingen gjorde at Blesson ble stuck i Norge. Han dannet hjemmestudio, og begynte så smått å begynne å skrive og rappe på norsk. Det ble til låta «Lett Depresjon».
– Jeg er melankolsk av meg. Småtrist hele tida.
– Du sa til magasinet Tidens Ånd at da du begynte å rappe på norsk, fikk du til å ta opp problemer du aldri hadde snakket med vennene dine om?
– Språkskiftet gjorde at ting ble mye mer personlig og nakent. Og nært. Jeg syntes det var digg å være avkledd. Jeg kunne ikke gjemme meg bak begreper på engelsk. Du skal rappe og representere ting. Hvordan skal jeg snakke om Karl Johans gate til en fyr i New York? Han har tusen andre ting å høre på enn meg.
Blesson tok det ned til det nære. Han tok det hjem.
– Det gikk opp for meg at det ikke ga mening. Rap er veldig territorie-basert. Det er bydelen, det er gata. Å rappe på norsk åpna veldig mye for meg. Både emosjonelt og karrieremessig. Musikk for meg har alltid vært terapi.
Han gikk etter hvert noen steg vekk fra Tommy Tee’s «bonds beats and beliefs», og over til både trap, afro beat, house og mumble rap.
Les også: Da de sa «den enda som får mig att komma», kom publikum også
Vil ikke være «evig flinkis»
Mange som har fulgt med i hip hop har kanskje ventet en god stund på at Oscar Blesson skulle slå gjennom skikkelig kommersielt. Det har latt vente på seg.
– Jeg kjenner det nå. Alle har sin tid og timing. Så lenge man er til stede i reisen sin, og jobber, og jager etter den neste låten eller utløpet, så skjer det. Alt skjer for en grunn. Det har ikke vært grunn for meg å blowe tidligere. Man er alltid bare en låt unna.
Blesson har vært opptatt av å bygge katalog.
– Det har vært viktig for meg. Man tar gjerne den hitlåten som kommer. Men for meg er det viktig å bygge en fanbase. Helheten må være bra, og at jeg ikke lager noe jeg ikke kan stå bak, sier Blesson, som av flere blir omtalt som rappernes rapper.
Han vil ikke bare være «den evige flinkisen». Nå er det på tide å cashe inn for fulltidsmusikeren.
– Grov skjevbalanse i media
Faren hans, musikeren Tony Blesson, er fra Elfenbenskysten, mens moren er norsk. Faren døde i 2019.
– Faren min har tilført meg alt musikalsk. Det var også en måte for meg å kommunisere med han gjennom musikk. Han hadde hjemmestudio i stua vår. Jeg vokste opp med å se ham jobbe i studio i timevis. Han har inspirert meg veldig. Jeg har hørt mye på musikken hans. Alt fra afropop, highlife, afro fusion og house-inspirerte ting fra tidlig nittitall. Det er mye av grunnen til at jeg gjør musikk.
Blesson tar et oppgjør med vestlig hykleri i «In transit freestyle»:
«Skattepenga går til piss, ting du får hodepine av. Punga ut for transport av kjæledyr fra Ukraina. Kunne fridd Moland, fridde French. Men ikke Palestina. Elefanten i rommet, tucker de godt under dyna. Afrika blør mest, Afrika blør mest. Evig krig på kontinentet mitt i Afrika dør flest».
– Jeg er ikke halvt, jeg er 100 prosent ivorianer og norsk, sier Blesson.
Han har vokst opp med å se nyheter fra Frankrike, Al Jazeera og CNN, som har et helt annet forhold til problemer som skjer i Afrika.
Han har selv bodd i Elfenbenskysten i ett år.
– Det er så mye annet som skjer i verden, og mediene beviser hvor rasistiske vi er. Det er en grov skjevbalanse. Vi har det veldig bra i vesten fordi noen andre har det helt for jævlig. Et afrikansk liv er ikke verdt like mye som et europeisk liv i det hele tatt.
Han mener vi nordmenn ikke bryr oss om noe av det som skjer på det afrikanske kontinentet.
– Vi er indoktrinert til å se at det bare er håpløse barn med fluer i trynet på en UNICEF-reklame. Til slutt er de ikke mennesker for oss lengre.
Blesson vil minne om at dette er nettopp mennesker. Mennesker som dør.
– «Jeg er åtte år. Jeg må gå til en brønn som er 4 kilometer unna huset mitt hver dag, hvis ikke får ikke moren min vann, og hun er gravid». Dette er ekte historier, men de tar de ikke innover oss, fordi vi er lært at Afrika bare er statistikk. Om det er rasisme, ignoranse eller egoisme, eller alt, vet jeg ikke.
– Og så begynner lignende ting å skje på vårt eget kontinent, og da begynner vi å bry oss. Men grunnen til at Vesten ikke har brydd seg tidligere, er fordi det skjer med folk som ikke ligner på dere.
Les også: Ikke kødd med Oslo øst
Instagram-tårer og fake aktivisme
Blesson sier at han hater «sosiale medier-aktivismen»
– Ingen av dere bryr dere egentlig. Dere bryr dere om å ikke se dårlige ut. Du har bare posta et AI-bilde av Rafah. Og så tar du opp telefonen og begynner å grine i en video på Instagram? Ingen trenger at du griner, liksom. Hvordan klarer mennesker til å få det til å handle om seg selv? Hvorfor griner du, når du chilier hjemme i Norge? Skal du gjøre noe med de tårene der da, eller skal du bare posere på Instagram?
Han mener at folk som legger ut gråte-selfies på Instagram heller bør gå ut og gjøre noe med situasjonen.
– Og det krever en del av deg. Å gå i demonstrasjon er i alle fall hakket bedre. Å sitte hjemme og poste ting, og så gå og legge seg? Du har ikke gjort en dritt, annet enn å fange likes.
Han tar også opp noe av det samme på debutalbumet på norsk: «Vi blør i kor».
– Det er et svar på en mental helse-kampanje om at man ikke er alene. Sånn fake aktivisme. Hashtager om å ta vare på hverandre, men så vil vi egentlig ikke vil deale med at nestemann sliter, og vi gidder ikke engang være til stede for nestemann.
Han mener mental helse-kampanjer er totalt ansvarsfraskrivelse.
– Man må virkelig grave og interessere seg for det. Og det krever noe av deg, akkurat som det gjør med Palestina. Det jeg prøver å si er at vi blør sammen, og lider sammen.
Ut mot TikTok-gutta
I et samarbeid mellom Kulturrådet og Ballade om det å skape musikk, skrev Blesson en lang tekst, som ble publisert i Ballade i 2023.
«Jeg lærte å skille mellom hunder og ulver ved å skue dem på hårene. Rim og tekst ble en form for journalføring. Jeg fant måter å lindre smerte, lege arr, lege vev. Jeg oppdaget at hvis jeg holdt meg tro til de ord jeg pennet ned som tekst, fikk jeg utløp for smerte, og det hjalp voldsomt at resultatet høynet sannsynligheten for sex.»
– Jaså?
Blesson ler godt.
– Stemmer det?
– Jeg prøvde å være morsom der. Jeg skriver ikke for å få damer til sengs. Ikke i det hele tatt. Men det kan være en bonus …
I samme tekst kritiserer Blesson også giftig maskulinitet og hvit kristen nasjonalisme, og nevner Andrew Tate og Jordan Peterson, blant annet.
– Det bare viser hvor mange usikre mannssjåvinister man har rundt seg. De norske Tiktokerne som er Andrew Tate-fans. Damer som må ha minus to i bodycount, hvis ikke blir de bodyshama og kalt for sluts og «løse». Det er mulig å lage guttastemning uten å være helt idiot. Det er altfor mye av det der blant TikTok-gutta: Kvinnehat og rasisme.
Musikken og kjærligheten hjemmefra
Blesson har flytta fra Holmlia, hvor han vokste opp, og til Fornebu.
– Er det lettere å rappe om Holmlia nå som du har flytta ut av bydelen?
– Ikke lettere, men annerledes. Men jeg er ikke noe «hood rapper», jeg rapper bare om hva jeg har sett og hvor jeg er oppvokst. Man får et annerledes perspektiv når man er ute av uansett hvilken boble man er i.
– Du hadde nylig et samarbeid med Furusets unge prins: Rambow, på låten «Monique»?
– Jeg har alltid likt Rambow: måten han formidler tekstene sine på, hele energien og utstrålingen hans. Jeg følte at jeg kunne tilføre han noe, og samarbeide.
Les også: – Mange rappere tror de må gjøre mer for gata, enn for seg selv
Blesson har også hjulpet til med tekst på Rambows nye skive.
– Jeg er glad vi fikk til et samarbeid.
– Rambow har, i likhet med deg, vært over grensa til Sverige og gjort samarbeid. Han med Yasin, og du med Abidaz. Han hadde også en freestyle på svenske P3 hvor han ga en pekefinger mot det svenske rapmiljøet. Til Dagsavisen advarte han om at han så likhetstrekk på Oslo øst, med det som skjer i Sverige. Hva tenker du?
– Sverige og Norge er veldig forskjellige land. Heldigvis. Folk er veldig fattige i Sverige. Folk skyter deg for ingenting. Stabber deg for 500 kroner. Mye blind vold. Og mye man skulle tro var blind vold, men som ikke er det. 15-åringer som er innblanda i mørke greier. Mange ungdommer opplever nød og utenforskap, sier Blesson.
Han rapper om det i «Er du dum?»: «1251 Holmlia, nigga where I’m from, selected by the streets siden young».
– Men det er ikke like ille som i Sverige. I Sverige skal det ikke mye til for å bli dratt inn i det. Veien er kort. I Norge er veien lengre.
– Hvorfor er den det?
– Vi har velferdsstaten først og fremst. Og så har vi streng innvandring og god integrering. I Sverige har de bare stappa alle sammen ute i orten, og bare tenkt «out of sight, out of mind». De lever jo i helt egne verdener i orten. Det er to helt forskjellige verdener i ett og samme land, sier han.
– Jeg ble introdusert for shady miljøer, men det var ikke interessant for meg. Jeg var interessert i fotball og musikk, og jeg hadde masse kjærlighet fra hjemmefra. Det var aldri kaos hjemme hos meg. Ofte når det er kaos hjemme hos folk, blir det lettere å oppsøke et hjem utenfor hjemmet, som fører til at ungdommen havner i sånne miljøer.
Men kaos kan det bli for Blesson nå, for straks venter sirkusteltet på Øya. Før det Foynhagen i Tønsberg, sammen med Tyr og Jaa9 og OnklP. Så Operaen med Tungtvann i september. Deretter en headliner-gig i november som Blesson ikke vil si noe mer om. Nå nytt prosjekt og nytt album.
– Det er forhåpentligvis det albumet som skal sende meg til himmels. Det går ekstremt fort nå, avslutter Oscar Blesson.
Les også: Rapperen Ari Bajgora klar for Piknik i Parken på Grünerløkka
