Det er med store øyne man har fulgt sommerens store avsløring i Dagens Næringsliv. Historien om advokaten som bedro sine klienter for 600 millioner omtales som unik i norsk sammenheng.
Det er så mye som fascinerer og sjokkerer i opprullingen. Tallenes størrelse er spektakulær, og den menneskelige tragedien tilsvarende. Bare dager før saken ble offentlig i begynnelsen av juni, tok advokat og siviløkonom Per A. Ousdal sitt eget liv. Med seg tok han mange nøkler til å forstå psykologien som ligger bak, og ikke minst til hvor pengene er blitt av.
Opplegget har vært klassisk. Og gammelt som synden selv. Advokat Ousdal har involvert over 70 velstående i Sandnes- og Stavanger-regionen til det som beskrives som et ponzi-opplegg, et pyramidespill. Investorer er invitert til å låne ut penger i det såkalte gråmarkedet mot høy avkastning. Nå står de igjen med ingenting, bare med 600 millioner i krav og en bobestyrer som nå panisk prøver å finne verdier.
Hunger på velstand, på prestisje og posisjon. Drømmen om å være rik.
Ousdal har levd på stor fot. Fire biler, fire hytter og en stor villa var i familiens eie. I tillegg til store mengder kunst. Men disse verdiene utgjør bare en brøkdel av de 600 millionene kreditorene nå vil ha tilbake. «Han var veldig opptatt av å fremstå minst like rik og vellykket som sine klienter», sier en kilde til Stavanger Aftenblad.
Saken og dødsfallet åpner opp for en lang rekke spørsmål. Motivasjonen må åpenbart ha ligget i det som er beskrevet i avsnittet over: Hunger på velstand, på prestisje og posisjon. Drømmen om å være rik. Det store spørsmålet er hvordan Ousdal hadde tenkt å komme unna med det?
Dette var selvsagt ikke planen hans. Noe gikk galt, og så har det fulgt en umulig, desperat kamp for å dekke over. Lån har blitt tatt opp for å dekke over lovet avkastning. Samtidig ble nye biler kjøpt. Fasaden holdt helt til det siste.
Les også: Skjer’a Ola? Ola Svenneby og Unge Høyre vil stramme inn asylpolitikken, skriver Linn Stalsberg
Pyramidespillet måtte bli avslørt før eller siden i et lite lokalmiljø. Det var ikke noe sted å flykte. Og dommen ville komme i offentligheten gjennom mediene eller kanskje gjennom brutal justis utenfor loven. Det er mange sinte folk i Ousdals kjølvann.
Ousdals grådighet ble hans bane. Men dette er ikke skandalen. Det som virkelig er skandaløst, er hva saken sier om tida vår, om villigheten til å øke avkastningen − den ville kåtskapen på å tyne ut renter på kapitalen sin. På å knuse bankens høyrentetilbud, knuse indeksfondet, knuse markedet, men uten å ta noen risiko. Blendet av utsikter til jackpot i en forretningsmulighet som var for god til å være sann.
Den såkalte «advokatskandalen» eller «låneskandalen» handler derfor ikke først og fremst om Ousdals misbruk av åpenbart stor tillit og vilje til svindel − denne ene mannens begjær etter rikdom− men om hvor mange titall som delte hans tilbøyelighet. Mye vil ha mer. Mye mer.
Det er flere spørsmål. Hvordan kunne det gå an? Uten at alarmen gikk tidligere. Uten at det ble stilt spørsmål fra noen. Ousdal har samtidig som han har formidlet fiktive lån, jobbet i et advokatfirma i Sandnes. Før han i januar, etter nesten 30 år, «begynte for seg selv». Store summer har passert gjennom firmaets klientkonto. Det er grunn til å undres over de interne kjørereglene. I dette selskapet spesielt, men også resten av landets advokatindustri bør gå i seg selv. Hva sier saken om integriteten blant landets revisorer? En ansatt hos Ousdals egen revisor var selv en av långiverne, og hadde anbefalt andre å gjøre det samme. Er den etiske infrastrukturen til norsk næringsliv ikke den vi har trodd?
Hva sier denne saken om den norske tilliten, om den norske naiviteten? Aner ikke. Men noe forteller meg at troen på at man kan komme unna med økonomisk snusk, er ganske stor. At tilliten deler av næringslivet og finansnæringen har nytt i storsamfunnet, har vært for stor. Ikke lenge før Sandnes-skandalen sprakk, omtalte Dagens Næringsliv en nesten like spektakulær innsidesak der 25 svensker og nordmenn er siktet for innsidehandel, altså kjøp av børsnoterte aksjer med informasjon som ikke er offentlig kjent. En nordmann som var ansatt i investeringsselskapet Verdane er arrestert og utpekt som hjernen bak. Nå er hans mor, far, søster og bror siktet, i tillegg til kjæreste og tidligere samboer. Du skal være grådig trygg på at du ikke blir tatt når du involverer dine nærmeste i jaget etter kjapp, risikofri profitt.
Les også: Mange mener Kina har forberedt seg på dette i mange år, i det stille, skriver Sverre Lodgaard
Jobben innen lukrativ private equity har han allerede mistet, og nå gjenstår det å se om det kan bevises at han har brutt loven. Det vil i så fall høre med til sjeldenhetene. For hvitsnippforbrytere er uvanlige i Norge, men de burde vært mange.
Tipsene om lovbrudd og svik i mangemillionersklassen er langt flere enn det Økokrim har kapasitet til å håndtere. Hvitvasking, innsidehandel, tvilsom kapitalforvaltning og skattesvik. Etaten selv innrømmer sin tilkortkommenhet. Riksrevisjonen har også vært svært kritiske. I februar sa justisminister Emilie Enger Mehl i Stortinget «at innsatsen mot økonomisk kriminalitet gjennom flere år har vært for svak».
Samme dag som pyramiden imploderte i Sandnes, la hun fram en stortingsmeldingen «Felles verdier – felles ansvar» om økonomisk kriminalitet. Økt innsats og større ressurser kommer ikke et sekund for tidlig. Mange har åpenbart trodd at de står over loven. I trygg forvissning om at myndighetene har berøringsangst, livredde for å framstå næringsfiendtlige.
Les flere kommentarer av Lars West Johnsen
Les også: Det gikk vel ikke så bra, Henrik Asheim? (+)
Les også: Det er nok nå. Mer enn nok
Les også: Eivind Reiten må selvsagt få sparken (+)
