To av de tre største atommaktene − Russland og USA – forbereder seg på begrenset kjernefysisk krigføring uten at deres egne territorier blir direkte berørt, og kanskje gjør den tredje makten – Kina – det samme. Spørsmålet er om noe slikt lar seg gjennomføre. Lærdommen fra NATOs øvelser er at hvis man først begynner å bruke disse våpnene vil opptrapping følge, med overhengende fare for at krigen kommer ut av kontroll.
Russland har brakt det kjernefysiske spøkelset på banen flere ganger etter at krigen i Ukraina startet, særlig i perioder hvor krigen har gått dårlig og de vestlige landene har utvidet sin støtte til Ukraina. I mai øvde de på bruk av taktiske atomvåpen i nærheten av grensa mot Ukraina, og nå har de varslet nye øvelser med våpen rettet mot europeiske mål. Belarus har annonsert en lignende drill for de våpnene Russland har plassert der. Dette er vel å merke øvelser med «løskrutt». Ingen våpen er tatt ut av depotene og koblet til avleveringsmidlene. Amerikansk etterretning har oversikt over dette.
De tre har det i sin makt å påføre hverandre uakseptabel ødeleggelse
Begrunnelsen er de nye tiltakene Vesten har annonsert. En ny støttepakke til Ukraina er på vei, med tillatelse til å bruke våpnene mot mål i Russland. Franske Macron har gjentatt at han ikke utelukker vestlige tropper på ukrainsk jord, og NATO overveier å høyne innsatsen med flere atomvåpen i høyere beredskap. Amerikanerne har i lengre tid oppgradert sine atomvåpen i Europa, og europeerne moderniserer flyene som skal bære dem. Stoltenberg har fulgt opp G-7s kritikk mot Kina for å gi våpenteknisk støtte til Russland, og poengterer at alliansen nå står overfor to atomvåpenmakter som samarbeider med hverandre.
Så hva gjør den tredje makten? Tradisjonelt har Kina ment at i en konflikt med USA kan opptrapping fra konvensjonell til kjernefysisk krig unngås, for så snart man krysser atomterskelen vil krigen komme ut av kontroll og føre til uakseptabel ødeleggelse for begge. Derfor har de ikke hatt planer for begrenset atomkrig.
Spørsmålet er om dette fortsatt gjelder. Kina ligger an til å øke sin atomstyrke fra 500 våpen i dag til rundt 1000 i 2030, men det kan være svar på moderniseringen av USAs missiler og missilforsvar som truer med å undergrave Kinas gjengjeldelsesevne. USA har aldri anerkjent gjensidig sårbarhet vis-à-vis Kina slik de har gjort i forhold til Russland.
Les også: For la oss være ærlige. Vi er redde, skriver Lars West Johnsen
Kina holder fast på doktrinen om ikke-første-bruk av atomvåpen og sier at dette gjelder «til enhver tid og under enhver omstendighet». Men dette reiser noen kritiske spørsmål. Hvis Kinas atomstyrker blir angrepet med konvensjonelle våpen som er presise nok til å ødelegge dem, og hvis et konvensjonelt nederlag truer statens overlevelse, vil ikke Kina likevel forsvare seg med atomvåpen og dermed bli den første til å gjøre det? Når USA forbereder seg på begrenset atomkrig, kan Kina kaldt og rolig unngå å gjøre det samme?
Kineserne har flere våpentyper som kan brukes i en regional kjernefysisk krig. Den dagen de kjenner seg klare til å overta Taiwan med konvensjonelle midler, må de også kjenne seg sterke nok til å avskrekke motparten fra å bruke atomvåpen og svare hvis avskrekkingen svikter. Skal de gjøre det med atomvåpen og samtidig unngå opptrapping kreves det omhyggelige valg av mål og våpen, politisk strategi og kommunikasjon og alt som hører til.
Mange mener de har forberedt seg på dette i mange år, i det stille. Problemet er i så fall at manglende åpenhet inviterer til verst tenkelig antakelser om hva de legger opp til. Vesten bør vokte seg for å tolke Kina som et speilbilde av seg selv, for kanskje finner kineserne sin egen vei for å unngå amerikansk utpressing og begrense omfanget av en eventuell krig mellom dem.
Hvis Kina også har planer for begrenset kjernefysisk krig betyr det at alle de tre store opererer med to terskler – den tradisjonelle mellom konvensjonell og kjernefysisk krig, og en annen der kjernefysisk krigføring stanses og reverseres og katastrofal strategisk krig unngås. Det kan gjøre at partene legger mindre vekt på den første i den tro at man kan redde seg inn ved den andre. De ser de på hverandre og blir dristigere i sin krigsplanlegging.
På øverste nivå dreier internasjonal sikkerhet seg om dette ustabile, rustningsdrivende triangelet. To av de tre har revisjonistiske agendaer, og den tredje forsøker å demme opp for dem og beholde sitt globale hegemoni. For to av dem er forberedelser for begrenset kjernefysisk krig en tydelig tendens. For den tredje er det en begrunnet formodning. Jo mer som står på spill og jo mer man tror at en atomkrig lar seg begrense, desto svakere blir normen om ikke-bruk av disse våpnene.
Les også: Et splittet Europa er et svakt Europa, skriver Hedda Langemyr
Situasjonen er alvorligere enn under den kalde krigen. Den gangen var det en duell mellom to atommakter. Nå er to blitt til tre og det er i seg selv mer krevende. Dessuten har uforenlige regionale ambisjoner kommet til. Russland presser på i Ukraina, og Kina er fast bestemt på å innlemme Taiwan og presse USA vekk fra sine kyster, om nødvendig med militær makt. Under den kalde krigen hadde USA og Sovjetunionen ingen tilsvarende territorielle konflikter.
I dette landskapet fungerer ikke rustningskontrollavtalene lenger. Rustningskontroll dreide seg om kommunikasjon og samarbeid for å redusere faren for en atomkrig ingen ønsket. Scenarioene som skulle forhindres var varianter av forløpet til første verdenskrig. Målsetting nummer én var stabilitet, nummer to begrenset ødeleggelse.
Faren for uønsket opptrapping har ikke forsvunnet, men nå er det frykten for overlagt krig – med kjernefysiske midler om nødvendig – som dominerer. Verdenskartet skal ikke stabiliseres, men revideres. Det er et forløp à la andre verdenskrig som er den relevante historiske sammenligningen. Derfor er avtalene om rustningskontroll forvitret og oppsagt og kommunikasjonen mellom atommaktene redusert til et lavmål. Selv beskjedne avtaler for å forhindre sammenstøt i Sør-Kinahavet blir vanskelig å få i stand, for noen ganger bruker kineserne nestenulykker bevisst for å skremme motstanderne vekk.
De tre har det i sin makt å påføre hverandre uakseptabel ødeleggelse. I stedet for å gamble med atomvåpnenes ødeleggelseskraft burde de ta et skritt tilbake og gi diplomatiet en sjanse. Alle har rett til å kreve det, for i ytterste konsekvens er det vår felles fremtid som står på spill.
Les også: Generalen tordner mot Putin: – Uakseptabelt
Les også: Advarer: – Putin kan gå mot Natos «svake punkt»
Les også: I en «ukjent» by viser Nato muskler. Målet er å skremme Putin (+)
