Etter EU-valget vil det europeiske parlamentet fortsatt være dominert av en klassisk og gjenkjennelig sentrumsmajoritet. Europa står. Resultatene så langt viser at kristendemokratene (189 mandater, +13) og sosialdemokratene (135 mandater, -4) fortsatt er de to dominerende partiene i europeisk politikk. Blir disse to partiene enige, og får med seg enten de liberale (79, -23), eller de konservative (76, +7), så har de flertall med over 400 av de totalt 720 setene i parlamentet.
Det er likevel ikke til å komme forbi at ytre høyre gikk markant fram i valget. De økte fra 58 til 73 mandater (når man slår sammen ID-gruppen og Alternativ for Tyskland). Med andre ord: 10 prosent av setene – hvert tiende mandat – i det europeiske parlamentet kommer fra hovedsakelig tyske, italienske og franske ytre høyrepartier.
Framgangen til ytre høyre er et svært tydelig tegn på at det eksisterer noe i samfunnet som sentrumspartiene, i bred forstand, ikke fanger opp. Trenden er spesielt synlig i de to toneangivende landene Tyskland og Frankrike. I Frankrike ble det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Front dobbelt så stort som president Emmanuel Macrons liberale parti.
Et splittet Europa er et svakt Europa
Sentrumspartiene kommer derfor til å jobbe aktivt den neste femårsperioden for å utvikle politikk og retorikk for å dempe en ytterligere europeisk høyreradikalisering. Spørsmålet er bare: Hvordan vil de gjøre det, hva skal de ta tak i, hvordan skal de svare dette ut?
Det de kommer til å gjøre, vil være avhengig av hva de mener forklarer radikaliseringen. Det finnes minst fem forklaringer på ytre høyres vekst, flere av dem henger sammen:
• ØKONOMI: Husleie, inflasjon, arbeidsløshet, energipriser og økte matvarepriser er noe som den jevne europeer merker godt. Mange føler seg marginalisert, og opplever at politikken ikke gir dem relevante løsninger.
• VERDIER: I en periode med mye turbulens har ytre høyre spilt på konservative og tradisjonelle verdier i spørsmål som abort, homofili og identitet, ikke ulikt den posisjonen i kulturkrigen vi ser hos Make America Great Again-bevegelsen i USA.
• UKRAINA: Samtidig som Europas økonomi har trekk av dyrtid, så bruker de nasjonale regjeringene store summer på å sende militærstøtte til Ukraina. Mange steder er dette kontroversielt. Da den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj talte til den tyske forbundsdagen, boikottet tyske politikere på både venstre- og høyrefløyen ham. Alternativ for Tyskland uttalte at de «ikke ville lytte til en taler i kamuflasjeklær».
• KLIMA: For mange mennesker oppleves det grønne skiftet som en fordyrende byrde snarere enn en mulighet. Ytre høyres framgang i EU-parlamentet skjedde spesielt på bekostning av de grønne, som gikk tilbake fra 71 til 53 mandater i valget.
• INNVANDRING: Økonomiske utfordringer som arbeidsløshet, inflasjon og økte levekostnader har gjort at mange velgere føler seg oversett av de tradisjonelle politiske partiene og elitene, og søker ofte enkle løsninger på komplekse problemer.
Det finnes gode grunner for sentrumspartiene til å ta bedre tak i dette enn de har gjort til nå. Ytre høyre-partiene har vært dyktige til å kapitalisere på all denne misnøyen, på alle de fem ovennevnte punktene. De lover strengere immigrasjonskontroller, familieverdier, økt nasjonal suverenitet og beskyttelse av nasjonale interesser, noe som resonnerer godt hos de som føler at globalisering og EU-politikken har sviktet dem.
Les også: Høyre er i ferd med å gjenta Arbeiderpartiets feil, skriver Trygve Svensson
Den aller viktigste grunnen til å ta tak i dette er at ytre høyres fremvekst er et tegn på et splittet Europa, og et splittet Europa er et svakt Europa. En annen grunn er at situasjonen ikke ender med parlamentsvalget i 2024. Det kan bli verre. Det kristendemokratene og sosialdemokratene vet er at om de ikke blir flinkere til å håndtere disse fem betente områdene, kan splittelsen bli større og situasjonen komme ut av kontroll.
Dette har en åpenbar sikkerhetspolitisk side: Et splittet Europa er noe Russland og Putin vil tjene på. Et splittet Europa er handlingslammet. Det finnes derfor de som mener at russisk propaganda har bidratt til å blåse på de høyrepolitiske glørne i Europa, og forsterke konfliktene, spesielt innenfor verdiområdet; kampen mellom tradisjonelle verdier på den ene siden og liberale, «vestlige» verdier på den andre.
Motivet er åpenbart; det er lite tvilsomt at russiske aktører har interesse av å destabilisere europeiske demokratier gjennom å nøre opp under en klassisk verdikamp. Men Putins verdikrig kan ikke alene få skylden for at vi har havnet der vi er. Fire av de fem punktene jeg nevnte over, er knyttet til den jevne kvinne og manns opplevelse av den økonomiske situasjonen. Den må europeerne selv, ikke bare Putin, ta ansvaret for.
Problemet er rett og slett at for mange europeere oppleves ikke Brussel som en særlig relevant støttespiller i de utfordringene folk står overfor. Brussel fremstår som noe fjernt, både mentalt og fysisk. Dette kan de tradisjonelle partiene gjøre noe med.
Det utvidede europeiske sentrum har derfor hovedsakelig tre strategier for å demme opp mot ytre høyre i årene som kommer.
Les også: Styreleder Eivind Reiten må selvsagt få sparken. Han gjør ikke som sjefen sier, skriver Lars West Johnsen
• Den ene er å bremse klimapolitikken, for å prioritere en større og tøffere intervensjon i det økonomiske; få på plass en bedre boligpolitikk, mer omfordeling, bedre sosialpolitikk slik at folk opplever at politikken er til for dem og deres hverdag.
• Den andre er tøffere retorikk og politikk mot innvandring fra land utenfor EU.
• Det tredje er å forsterke den selvforsyningstankegangen som i større grad har preget europeisk politikk etter starten av Ukraina-krigen, og som har mye sterkere vilje enn tidligere til å beskytte europeisk næringsliv og arbeidsplasser fra utenlandsk konkurranse.
Min spådom er at vi kommer til å se litt av alle tre fra EU i årene som kommer.
I alle tilfeller må beslutningstakerne klare å utforme en politikk som i større grad tar tak i de økonomiske betingelsene til folk, og som viser at de klassiske partiene kan levere relevante løsninger – i en tid hvor troen på de klassiske partiene er redusert og viser tegn til forvitring.
Alternativet er et svekket Europa.
Les også: Det gikk vel ikke så bra, Asheim?, skriver Jo Moen Bredevein (+)
