I slutten av mai gikk rundt seksti prosent av 27 millioner registrerte velgere til valg i Sør-Afrika. I det som på forhånd ble spådd å være valget der regjeringspartiet African National Congress (ANC) mistet sin absolutte majoritet. Den spådommen gikk i oppfyllelse, og når denne teksten skrives, forhandler ANC fortsatt med en rekke andre partier om regjeringskoalisjon, eller samarbeidsavtaler i nasjonalforsamlingen i Cape Town. Etter all sannsynlighet sikres president Cyril Ramaphosa en ny periode i presidentsetet.
Her hjemme har man en tendens til å trekke fram Nelson Mandela når sørafrikansk politikk skal analyseres. Men Sør-Afrika har siden Mandela hatt fire høyst ulike presidenter og god tid til å utsettes for, og diskutere, ulike typer politikk og reformer. Såpass god tid at mange velgere i år var født etter at Nelson Mandela gikk av som president i 1999. Det er ikke Mandelas forsoningspolitikk som preger velgerne, men de økonomiske reformene til hans etterfølger Thabo Mbeki (president 1999-2008), den korrupte praksisen til Jacob Zuma (president 2009-2018), og ryddejobben til Cyril Ramaphosa (president 2018 til dags dato). Litt mindre føles nok avtrykket etter Kgalama Mothlanthe, som satt i presidentstolen i 228 dager mellom Mbeki og Zuma.
Gapet mellom de aller rikeste og den fattige majoriteten er like mye til stede i dag
Utfordringen for disse fire har vært å endre ulikheten og urettferdigheten etterlatt av apartheid, uten at det skaper for store sjokkbølger i økonomien. For den historiske arven etter et system med institusjonalisert forskjellsbehandling, har gjort Sør-Afrika til verdens mest ulike samfunn. Gapet mellom de aller rikeste og den store fattige majoriteten er like mye til stede i dag som da apartheidlovene ble reversert i første halvdel av 1990-tallet. Gapet har vist seg vanskelig å gjøre noe med, og mye av den politiske spenningen i sørafrikansk politikk står mellom de som ønsker mer radikal økonomisk reform, og de som advarer mot.
Les også: Advarer: – Putin kan gå mot Natos «svake punkt»
ANC gikk altså på en forutsigbar smell i årets valg, godt hjulpet av to partier − Economic Freedom Fighters (EFF) og uMkhonto we Sizwe-partiet (MK) til tidligere president Jacob Zuma − dannet i protest mot moderpartiet. Begge disse partiene har, i tillegg til å være protestpartier, en mer radikal økonomisk politikk, der staten har en aktiv rolle, på programmet. Zumas MK-parti, oppkalt etter den gamle væpnede grena til ANC, har for øvrig gjort seg noe uspiselig som koalisjonspartner med å komme med anklager om valgfusk. Partiet har gjort det svært bra i den folkerike KwaZulu-Natalprovinsen og det kan bli en humpete vei for lokalpolitikerne der på østkysten. EFF har også mumlet litt om valgfusk, men har ikke gitt opp håpet om å være støtteparti helt ennå.
Foreløpig ser det imidlertid ut til at ANC i stedet vil orientere seg mot det mer næringslivsvennlige Democratic Alliance (DA), som ofte beskyldes for å være et «hvitt» parti, med omtanke kun for middelklassen. Nå er det ikke helt nytt med regjeringskoalisjoner, Mandela, som altså bare satt en periode (1994-1999), ledet en koalisjonsregjering hvor både det gamle og hvite nasjonalistpartiet og zulunasjonalistene i Inkhata Freedom Party (IFP) inngikk. IFP var også støtteparti for Mbekis første regjering. Men det nye nå er altså at ANC ikke lenger har majoritet i nasjonalforsamlingen, eventuelle koalisjonspartnere får altså reell makt.
Les også: Spår «konstant kaos» hvis Trump vinner: – Han vil hevne seg
For de som eventuelt er urolig for et skifte i Sør-Afrikas utenrikspolitikk, der landet har tviholdt på en slags tredje vei mellom Vesten og resten. kan det beroliges med at denne fortsatt står sterkt. Rett nok har DA kritisert deler av ANC for å være for russervennlige, og noe forhastet tatt Israel til den internasjonale domstolen i Haag. Men partiet vil ikke være sterke nok i en koalisjon til å snu kursen 180 grader. Det er heller ikke så veldig sannsynlig at det er på dette de vil legge inn høygiret. Som i andre land er det innenrikspolitiske saker som har dominert valgkampen, og som vil prege en eventuell ny samarbeidsavtale mellom partiene. Det er økonomi, korrupsjon og levering av tjenester som strøm og helse som opptar både velgere og politikere. Bakgrunnsnotater fra ANCs forhandlere så langt, som både er levert ut og lekket til lokal presse, handler også om dette.
Les også: Trumps ferske Nato-skyts: – Hvorfor skal vi betale?
Men valget kan innebære en ny retning for Sør-Afrika, og i forlengelse av det, for det sørlige Afrika, og resten av kontinentet. Sør-Afrika fortsatt den største økonomien (i tett konkurranse med Nigeria), og i det sørlige Afrika er landet en stormakt. At et parti som sprang ut av landets egne frihetskamp, nå mister majoritet og må forhandle med andre om innflytelse, er viktig i en region der ANCs søsterpartier lenge har sett ut til å ha hatt et fast grep om all politikk. Sør-Afrikas videre politiske ferd danner presedens for politikken iblant annet Namibia, Mosambik, Angola og Zimbabwe. Fire naboland der frigjøringsbevegelsene, alle gamle allierte av ANC, dominerer nasjonalforsamling og utnevner president.
Senere denne uka skal parlamentet i Cape Town ha sin første sesjon i denne perioden. Da kan man også få svaret på hva slags koalisjon som skal styre de neste fem årene. Uansett utfall, det er klart at det er en ny politisk hverdag for ANCs politikere. Og det har de nok godt av.
Les også: Ville spurt Mandela: «Hvordan i helvete kunne det gå så galt?»
Les også: Det endelige valgresultatet bekrefter at flertallet glapp for ANC
