Don’t come to Norway − We will tax you til you’re poor − And when you have nothing left – We will tax you a little more.
Gründer og artist Christer Dalsbøe tømmer hjertet for smerte i en sjøllaga musikkvideo som går sin seiersgang i enkelte kretser om dagen. Han synger om den vonde exit-skatten den gale regjeringen går inn for. Blant groupiene finner vi Høyres Tina Bru og Linda Hofstad Helleland.
Samfunnet vårt sklir mot høyre, og selv de unge svikter idealene som venstresida er tufta på. Ungdommen vår stemmer Høyre! Nå er det privatøkonomi, egen helse og markedstro som gjelder. Individet foran fellesskap og summen av trivsel. Dette skyldes i stor grad hvilke fortellinger som får feste seg i samfunnet. Hvilke verdier vi som fellesskap i sum forfekter.
I Norge synges det nå hitlåter mot den famøse exit-skatten, og partiet Høyre gjør det til et stort spørsmål om individuell frihet – om den lille gründernes mulighet til å lykkes i denne sosialistiske utposten: «Vi tvinger gründere ut av landet», sier Linda Hofstad Helleland til Dagens Næringsliv. Hun ser tap av frihet der andre ser rettferdighet. Exit-skatten straffer selvsagt ingen, den følger bare prinsippet om at gevinster skapt i Norge, skal skattes av her. Ikke så mystisk.
Faren er ikke at staten gjør for mye, men for lite
I alle samfunn, ja kanskje nettopp fram til vår tid, har de eldste blitt lyttet til. I våre vestlige, moderne samfunn er det ikke nødvendigvis sånn. Men lytte burde vi i langt større grad, for de gamle er i dag mer progressive enn ungdommen. Det er kommet til et par svært gode eksempler den siste uka. Nylig ga Nobel-prisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, ut boka «The Road to Freedom». Med undertittelen «Economics and The Good Society». Den 81-årige mesteren er bekymra for tiltakende ulikhet og skriver om hvordan «dagens regler gir de rike og elitene en urimelig sterk stemme i utformingen av politikk og den sosiale fortellingen».
Altså får de legge til rette for å smøre kapitalens frie veier politisk, men også forme tidsånd og mentalitet. Resultatet ser vi også her hjemme. Ungdommen er i endring. Kidsa stemmer konservativt og er i forsvar.
I boka prøver han å bryte frihetsbegrepet ut av hendene på de rådende kapitalistiske nyliberalistene og gi det tilbake til venstresida. «Høyresiden hevder å være frihetens beskytter, men jeg vil vise at måten de definerer frihet på har gitt motsatt resultatet − det har i stor grad redusert friheten til borgere flest», skriver han.
Da president Roosevelt definerte de fire frihetene i 1941, som han og derfor USA mente måtte sikres menneskene i alle land, var det først og fremst ytring- og religionsfrihet, men også frihet fra nød og frykt. Han snakket ikke om frie markeder eller økonomisk frihet.
Les også: Høyre-nestleder Henrik Asheim forsøker å slå politisk mynt på arbeidernes internasjonale kampdag, skriver Kjell Werner
Det kom senere, og Stiglitz redegjør for hvordan frihetsbegrepet i høyrekreftenes bilde, utledet av president Ronald Reagan fra 1980 og så anført verden, er blitt til økonomiske rettigheter for den enkelte. Skatt er blitt styggedom og statlig overgrep, som hindrer din rett til selv å bestemme hva dine penger går til. Amerikansk høyreside (og alle andre høyresider) har i tiår fortalt om følgende frihetslov: Desto mer penger staten tar fra deg, jo mindre frihet har du. Og omvendt: Jo mindre staten tar i skatt, desto større er din frihet. Det toppet seg med Donald Trump som var stolt over at han ikke betalte en dollar i skatt. Og ble valgt.
Nobelprisvinneren peker på liberaliseringen som har dominert vesten − av arbeidslivet, markeder og finanssektoren − og hvordan selve ordet jo signaliserer frigjøring og gir en positiv konnotasjon. Mens denne friheten som for eksempel bankene fikk gjennom avreguleringer, bare betydde at kundene − huseiere, låntakere, investorer − mistet sin når sektoren kollapset i finanskrisa i 2008. Stiglitz åpner boka si med et sitat av Oxford-filosofen Isaiah Berlin: «Frihet for ulvene har ofte betydd døden for sauene». Noens frihet er andres ufrihet.
Norge er ikke USA, men vi halser etter. Se bare på hvordan helse i løpet av få år har fått utvikle seg til et marked med snart 900.000 forsikrede kunder. Helseforsikring så vi jo på som et amerikansk fenomen for ikke lenge siden. Da han gikk av i 2016, uttrykte rektor ved Handelshøyskolen i Bergen og tidligere Høyre-statsråd Victor D. Norman noe av det samme som Stiglitz. Han kom med en nesten willoch’esk erkjennelse av at politikken som førte til globalisering, var blitt ført på sviktende teoretisk grunnlag og at økonomstanden langt på vei måtte ta skylda for Trumps komme. «Jeg mener bestemt at jeg burde vært født noen år senere», sa Norman, med antydning om at han etterlot seg uferdig arbeid og et fag i dårlig forfatning.
77-åringen gikk av, men han forsvant ikke. Nylig kastet han seg inn i debatten om de private helseforsikringene. Høyresidas hjertesak − troen på markedet og individets rett til selv å velge − et poeng selv den nyslåtte helseministeren fra Arbeiderpartiet Jan Christan Vestre forsvarte seg med da det ble avslørt at hans ansatte var privat forsikret, fikk seg en oppstiver av Norman. «Velferdsstaten er ikke truet av konkurranseutsetting. Den er truet av privat helseforsikring», skrev Norman. «Forsikringskundene blant oss vil støvsuge markedet for leger, sykepleiere og omsorgsarbeidere; og med det vil køene bli enda lengre», argumenterte han og konkluderte med at «den offentlige delen av helse- og omsorgssektoren vil forvitre – fortrengt og glemt av fornøyde middelklassekunder i de nye, kommersielle helseklyngene».
Les også: Det er ofte nesten parodisk å se plan etter plan legges fram, skriver Jo Moen Bredeveien
Det Norman skriver om er nettopp hvordan noens økonomiske frihet til å kjøpe helbred blir andres ufrihet når de opplever at det offentlige helsetilbudet svekkes. Klimasaken er en parallell, der noens adgang til å slippe ut klimagasser, enten det er vareproduserende bedrifter eller flyreisende privatpersoner, betyr at områder på kloden blir for varme eller for våte til å være beboelige for andre. Eller som Høyre i Oslo, som nå i fullt alvor foreslår å slippe løs elsparkesyklene i hovedstaden igjen − liberalisering.
Vi som bor her, vet hva noens frihet til å kjøre når og hvor de ville, betydde for mange andre. Og ikke minst, og dette er Stiglitz’ hovedpoeng: Vi så hvordan sterk politisk styring og regulering faktisk bidro til å skape kultur for elsparkesykler. Med regler og begrensninger har de omsider blitt en levelig del av bybildet. Etter at Høyre/Frp bare hadde sluppet løs.
Frihet for hvem? For alle eller for de privilegerte? I dag er vi på full fart mot større frihet for de som har og kan betale, som er mange, mens andres valg − også nasjoners − er redusert til bare å overleve. Og uten økonomisk frihet har man heller ikke politisk innflytelse, hevder nobelprisvinneren. Et godt samfunn sørger for at alle opplever frihet, og det forutsetter, tror Stiglitz, omfordeling gjennom skattesystemet. Som en exit-skatt.
Mindre frihet for de rikeste i bytte mot mer for de fattigste. Stiglitz foreslår sosialdemokrati, som «road to freedom». Og kommer med følgende advarsel: Faren er ikke at staten gjør for mye, men for lite − «uten sterk regulering vil nyliberalismen ødelegge planeten vår».
Les også: 70 er det nye 50
Les også: Yrker er ikke lenger noe å smykke seg med
Les også: Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet