Aldri mer 9. april? Norge er blant de nasjonene som bittert har kjent prisen av å være dårlig forberedt på det verste.
Regjeringen gjør det med «Langtidsplanen for forsvarssektoren» klart at nasjonen ikke skal gå på samme smell igjen. Nye ubåter og fregatter, luftvern og langtrekkende missiler, og flere soldater og bataljoner. Slik lyder regjeringen forsvarsløfte. De neste 12 årene skal Forsvaret styrkes med 600 milliarder kroner. Det skal bygges et helhetlig forsvar. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har fått det han ba om, og i løpet av våren kan han og statsminister Jonas Gahr Støre kvittere ut Nato-kravet om at to prosent av BNP skal gå til forsvar.
Støre-regjeringen har gjort fotarbeidet og vist ansvarlighet. To grunnleggende analyser ble bestilt allerede før Russlands brutale overgrep mot Ukraina. Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen ga det moderne Norge stryk. Verken institusjonelt eller som individer og folk, var vi klare for vinteren som kommer. Som kan komme. Nå har det norske systemet absorbert sjokket av angrepet på Ukraina. Og svarer.
Også fredsnasjonen må ruste opp til et reelt selvforsvar
Lenge var mantraet «aldri mer» rådende i norsk mentalitet. Overfallet i 1940 hadde satt dype sår i nasjonen. Det var et traume for landets ledelse og for dets innbyggere. Etter bare 35 år som selvstendig nasjon, befant vi oss igjen i ufrihet. Ikke lenger herrer i eget hus.
Munnhellet mistet sin betydning i tiår med såkalt dypfred. En fred så absolutt at faren for krig har vært lik null. Tanken på krig ble så absurd og fjern at vi kom til å tro på dikterens ord om at historien var over. De greie hadde vunnet. Dette har selvsagt avtegnet seg i politikken siden Kåre Willoch og Jens Stoltenberg satt i Forsvarskommisjonen som leverte sin innstilling i 1992.
Færre soldater og mindre penger var en logisk utvikling når fienden forsvant og Russland var aktuell for Nato-medlemskap. Pengene har med letthet vært brukt på andre gode formål, og ikke minst fikk det i samfunnet utvikle seg en slags ironisk distanse til det militære. Frykten for at det skulle kunne skje igjen, forsvant på et tidspunkt i tåka av velstand og fullkommen frihet.
Les også: En forsvarsallianse som ekspanderer, kan oppleves som invaderende.
Angsten strøk oss først forsiktig over ryggen da Putins Russland invaderte Krim i 2014. Så sparket den oss brutalt våkne i februar 2022. Vi åpnet øynene til et totalt paradigmeskifte. En æra var slutt, og vi sliter alle med å akseptere det, og innse det. Og forstå konsekvensene av at ordet «beredskap» nå går igjen i alle offisielle budskap fra regjeringen. I alt fra landbruk og høyere utdanning til samferdsel. Det er ikke menn langt borte i grønt eller blått som skal forsvare landet. Finansiert av en post i et budsjett. Det er vi. Overalt. Alltid.
Det regjeringen nå gjør er en brutal, men nødvendig realitetsorientering av sitt folk. Vi skal oppfylle kravet i artikkel 3 i Nato-traktaten − vi må evne å forsvare oss selv. Vi kan ikke hvile på artikkel 5 og det kollektive forsvaret i ei uforutsigbar tid. Det betyr at vi må bruke enorme ressurser på forsvaret av Norge i all overskuelig framtid. Regningen blir stor, og den kommer samtidig som Norge må begynne å kutte ned på de offentlige utgiftene. Det betyr mindre til andre formål. Og når Forsvaret skal vokse i antall soldater og ansatte, betyr det betyr kamp om allerede for få hender i Norge. Ressursene våre må prioriteres.
Forsvaret vil ikke bare bli en kostnad, den har vi kanskje råd til bedre enn noen. Vi har pengene. Det er ikke regningen vi bør være mest bekymra for. Men hva det gjør med oss og mentaliteten vår. Beredskapen vil bety et annet fokus i storsamfunnet. Større skepsis, høyere årvåkenhet. Det vil i de neste årene bety gjennomgripende endringer av hele samfunnet vårt. Næringslivet må unngå avhengighet av land og regioner vi ikke har interessefellesskap med.
Les også: Putin «måtte» ta Krim. Russland-ekspert gir svar på hvorfor
Hvordan denne totalberedskapstankegangen vil forme oss som mennesker og fellesskap, gjenstår å se. Men det er lenge siden Ola og Kari opplevde kutt i det offentlige tjenestetilbudet. Det er lenge siden ungdommene våre måtte i førstegangstjeneste. Det er grunner til at Totalberedskapskommisjonen er bekymret for nordmenns evne til å takle ei krise: «Befolkningens mentale og psykologiske robusthet for å kunne motstå krevende situasjoner må bli bedre». Kommisjonens rapport hadde tittelen: Nå er det alvor.
Les også: Israels krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen på Gazastripen fått pågå i seks måneder
Vi avskyr alle krig, og de fleste av oss er del av generasjoner som trodde vi aldri skulle komme hit. Men vi er her, og vi er ikke gitt noe annet valg enn å reagere når Putins regime er blitt en irrasjonell aggressor i Europa. Forberede oss på det verste. Det gjøres motvillig, men også fredsnasjonen må ruste opp til et reelt selvforsvar.
9. april var en militær katastrofe med noen få hederlige unntak. En nasjonal ydmykelse. Forsvaret sviktet, vår politiske ledelse mistet taket. Kongefamilien flyktet i kaos. Statsminister Johan Nygaardsvold fikk nervøst sammenbrudd, gråt, og søkte kongen om avskjed allerede samme dag. Det ble skapt en myte om at han og Arbeiderpartiet hadde sviktet og bygd ned forsvarsevnen. Det var omvendt, innsatsen ble trappet opp. Men det var for lite for sent.
Militære historikere hevder i dag at det tyske angrepet kunne vært avverget med relativt små grep. Hvis Norge hadde sikret anløpene til de største byene bedre, hatt bedre kontroll på de få flyplassene som fantes og britene hadde vært mer bastante i sin maktutøvelse og patruljering av Nordsjøen. Tyskerne satset alt på få kort og lyktes, men historien kunne vært annerledes hvis motkreftene bare var bedre forberedt og organisert.
Les flere kommentarer av Lars West Johnsen
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen