Kommentar

«Jødehatet lever godt i Dagsavisen»

Nei, kritikk av Israels krig er ikke jødehat. Kritikk av Israel er det motsatte av hat.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Sitatet i tittelen over ble skrevet av en stortingsrepresentant fra Høyre på Twitter/X. Og det var ikke whisky involvert. Jeg forventer mer av stortingsrepresentanter i et opprørt ordskifte. Jeg forventer også mer av framstående aviskommentatorer som Emil André Erstad i Vårt Land.

I gårsdagens avis skriver Erstad at «Jødehatet florerer» og peker på Dagsavisen som en sentral eksponent. Fordi vår tegner Siri Dokken fredag i forrige uke tegnet Israels leder Benjamin Netanyahu. Det er en vanvittig kobling mellom kritikk av Israels leder og jødehat. En vanvittig, billig og farlig kobling. Og en total avsporing. Kanskje det også er målet?

Nå altså merket som jødehater, sammen med avisa og alle vi som jobber her

«Sjølvsagt er vi alle opprørt over dei umenneskelege lidingane i den israelsk-palestinske krigen … Likevel er ikkje noko av dette ei unnskyldning for å bidra til å spreie meir frykt hos norske jødar», skriver Erstad, før han sømløst i neste avsnitt tar for seg Dagsavisens karikatur. Den overgangen virker ikke tilfeldig. Erstad er en profesjonell skribent: «Sist veke publiserte Dagsavisen ei karikaturteikning som portretterte den slu, sleipe og stornasen jøden som trakk i trådane i kulissene. Den var til forveksling lik teikningar frå 30- og 40-talet. Den gongen stod det «Der Jude» på plakatane».

Dagsavisen sprer frykt hos norske jøder, er påstanden. Den som leter, finner.

Vi kan ikke styre hvilke assosiasjoner noen får av en avistegning, men denne ekstremt tendensiøse fortolkningen − Erstad bryr seg ikke engang med å fortelle sine lesere at tegningen er av Netanyahu − sier mer om iakttaker enn avsenderen. Nei, det var ikke et portrett av «den slu, sleipe og stornasen jøden», slett ikke en fordomsfull illustrasjon av «Jøden» eller jøder som folk og kultur, men en karikatur av en svært kontroversiell statsleder i krig. Og hans forhold, slik tegneren ser det, til USAs president. En allment fordømt israelsk statsleder. Med anklager om folkemord rettet mot seg. En statsleder som ville vært i israelsk fengsel for korrupsjon, var det ikke for at han har klamret seg til makta i Israel.

Les også: FN vs. det norske barnevernet

Så lav var lista til Erstad for å definere noen som jødehatere. Det skulle ikke mer til. En tegning, en grov fortolkning, og vips så var Dagsavisen definert ut. Avisa som advarte mot fascismen fra 1920-tallet av, mens borgerpressa klappet for den nye vinden fra Tyskland. Avisa som har talt de svakes sak i 140 år. Som ble stengt i 1940 mens Aftenposten trykket på. Med i Erstads dragsug følger også Siri Dokken. Jeg vil ikke nøle med å kalle henne Norges beste og mest anerkjente avistegner de siste 20 årene. Men nå altså merket som jødehater, sammen med avisa og alle vi som jobber her.

Lista var også lav for Høyres Mahmoud Farahmand, som altså konkluderte med at «jødehatet lever godt i Dagsavisen». Når jeg tok kontakt med han, la han seg flat. Innrømmet å ha gått for langt. Meldingen ble sletta. Jeg vet ikke hva som er verst, en stortingsmann som så lett får seg til å skrive sånt eller en stortingsmann som skriver sånt og − like lett − sletter det med en gang han blir konfrontert?

Farahmand skrev i en annen tweet at «Dagsavisen er blitt en konspirasjonsteoretisk publikasjon» og hevdet at vår spaltist, forfatteren Linn Stalsberg, skriver «direkte løgn» om FNs rapport om voldtekter 7. oktober. Denne meldingen ble også slettet etter at han innrømmet å ikke ha lest alt hun skrev. Er dette lista i den norske offentlige samtalen? For en politiker som bør sette ytringsfrihet, åpen debatt og fakta svært høyt.

Er merkelappen «jødehat» virkelig så lett å bruke? Erstad og Farahmand er begge sterkt kritiske til de kreftene som hetser norske jøder. Det er selvsagt også Dagsavisen, og vi har gjort vår holdning utvetydig på lederplass: «Norske jøder frykter nå for livet. Vi som nasjon kan ikke tillate det. Vårt felles mål som samfunn, må være at norske jøder skal ikke måtte gjemme seg eller kjenne på utrygghet i hverdagen i Norge», skrev vi i oktober. Omsorg for og oppmerksomhet rundt jødisk liv og ikke minst historie har alltid vært viktig for denne avisa.

Les også: Et symptom på et sykt helsevesen

Erstad er med rette opprørt over hvordan deler av norsk venstreside under 8. mars-toget herjet med jøder som ville bidra og ytre seg. «Nokon ropte «ingen sionister i våre gater» til dei jødiske kvinnene. Det er openlys antisemittisme», skrev Erstad 14. mars. Han advarer altså mot en agitasjon han selv har svært lett for. Når noen roper sionister, skal man bare rope jødehatere tilbake. Det er ingen god spiral.

Erstad bør vite bedre enn noen at grøfta ikke er et sted å se verden fra. Han har selv vært en mørkemann på ytre høyre i kristendommen. Med sterk, uforsonlig motstand mot homofile og abort, før han våknet og fikk andre perspektiver.

Det er ingen grunn til å forsvare de som roper «ingen sionister i våre gater» til norske jøder, heller ikke i affekt i en amper og opprørt situasjon, og 8. mars-historien fra i år er nedslående. Men jeg har langt større forventninger til aviskommentatorer og stortingspolitikere som i fred og ro kan veie sine ord. Kjenne på ansvaret og forstå hva de bidrar til − og likevel velge å stemple andre for jødehat.

Dagsavisen vil fortsette å kritisere Israel, og spesielt Benjamin Netanyahus regjering, for krigen på Gaza. Hver dag til det blir fred. Og argumentere for en tostatsløsning, med Israel som en trygg havn for alle jøder. I morgen og for all framtid.

Les flere kommentarer av Lars West Johnsen

Les også: – Hvordan kommer man seg videre fra helvete på jord?

Les også: – Mamma fortalte aldri at hun var jøde (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen