Du merker det kanskje ikke, men det skrives historie i landet akkurat nå.
Auksjonen som avgjør hvem som får bygge ut havvindparken Sørlige Nordsjø II, ble banket i gang mandag morgen. Det betyr at vi faktisk, endelig, snart kan få fart på kraftutbyggingen, etter mange år med prat.
Det er ikke å ta munnen for full å påstå at det kan være begynnelsen på et industrieventyr vi nå ser konturene av.
Hvert øre lavere prisen kommer, vil være en seier for regjeringen.
Den som er utålmodig og krever informasjon om hvem, hva og til hvilken pris, må pent vente. Tirsdag ettermiddag er auksjonen ennå ikke ferdig. Det er gode nyheter, det betyr nemlig at det finnes minst to budgivere som konkurrerer om oppdraget. Tvert imot alle dommedagsprofetier og kritikk fra alle bauger og kanter, later det til at regjeringen lander elegant på beina.
Endelig litt medvind, kunne man nesten si.
Det har ikke vært smult farvann for norsk havvind på veien mot auksjonen, som er den første i sitt slag i Norge. Senest i forrige uke var stemningen negativ. «Vi tror ikke det kommer bud i denne omgang», sa Tormod Ludvik Nilsen, partner i advokatfirmaet Wikborg Rein, til Dagens Næringsliv.
Han begrunnet spådommen med at staten ikke har lagt nok penger på bordet for å gjøre havvindutbyggingen attraktiv for mange nok aktører. Hva som er «nok penger» kommer åpenbart an på perspektivet. Staten stiller med 23 milliarder kroner i subsidier til prosjektet. Det er ikke akkurat småpenger. Beløpet ble høynet fra 15 milliarder i fjor sommer.
Og det er tydeligvis godt nok til å tiltrekke minst to budgivere.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er likevel lett å følge resonnementet til Nilssen i DN. Det var på ingen måte gitt at denne auksjonen ville bli en suksess – eller at den i det hele tatt skulle finne sted. Regjeringen satte i utgangspunktet som krav at minst seks på forhånd godkjente selskaper skulle delta. Det viste seg å være umulig å få til.
Flere aktører trakk seg i prosessen fordi inntjeningsmulighetene ble vurdert som for små. I forrige uke satt vi derfor igjen med fem budgivere. Fem ble så til fire da Norseman Wind trakk seg helt på oppløpet.
Vi vet ikke hvem og hvor mange av de fire som har lagt inn bud. Men vi vet at nå sitter de fire, eller et antall av dem, og underbyr hverandre om retten til å bygge ut en bunnfast havvindpark langt ute i Nordsjøen, helt nede mot grensa til dansk farvann.
Hvert øre lavere prisen kommer, vil være en seier for regjeringen.
Det er nemlig slik auksjonen foregår: Aktørene byr stadig lavere garantipris per kilowattime strøm, til en vinner står igjen med det laveste budet. Det er her de 23 milliardene i garanti fra staten kommer inn. Om den reelle prisen for strømmen blir lavere enn garantiprisen til auksjonsvinneren, vil produsenten få differansen dekket av staten – opp til taket på 23 milliarder, over en periode på 15 år. Om prisen blir høyere beholder staten differansen.
Les også: Helsevesenet viser mange symptomer på sykdom, skriver Kathleen Buer
Når auksjonen avsluttes i løpet av de nærmeste timene eller dagene, vil det være nesten like stort som når det kommer hvit røyk ut av pipa i Vatikanstaten. Habemus papam, eller i dette norske tilfellet: Vi har et konkret og gigantisk havvindprosjekt!
Vi er mange som har gjort mild narr av alle de store ordene om all kraft vi skal bygge ut i Norge – snart, veldig snart. Regjeringens energikommisjon slo til med at vi skal bygge ut 40 TWh innen 2030. Selv utvalgets egen leder tok dissens på det skyhøye tallet. Tittelen på utvalgets rapport sier mye om hvordan vi har snakket om kraft de siste årene: «Mer av alt – raskere».
Det har vært store ord, hårete ambisjoner – og lite konkret utbygging.
Derfor er det all mulig grunn for energiminister Terje Aasland (Ap) til å være fornøyd – ja, han må gjerne til og med være litt stolt – over at vi nå er i ferd med å ta et stort skritt mot å bygge ut Sørlige Nordsjø II. Prosjektet kan, avhengig av vær og vind, bidra med 15–20 prosent av ambisjonene til energikommisjonen.
Regjeringen har pekt ut havvind som et satsingsområde. Men det har ikke manglet på motvind. Prisene for havvind har skutt i været de siste årene, stikk i strid med teorien som sier at alt skal bli billigere bare vi kommer i gang i industriell skala. Statens eget Equinor har lagt havvindprosjektet Trollvind på is, den samme skjebnen har andre prosjekter i andre farvann lidd. Kritikken mot havvind har kommet fra alt fra miljøforkjempere til økonomisk analytikere. Men Terje Aasland har stått på sitt.
Les også: FN anklager det norske barnevernet for rasisme – på syltynt grunnlag
Regjeringen fortjener også ros for ikke å gå i fella med å snikinnføre flere utenlandskabler fra Sørlige Nordsjø II – til sterke protester fra Høyre.
Høyre har kritisert havvindsatsingen fra mange vinkler. Et av de viktigste ankepunktene har vært at regjeringen ikke vil bygge såkalte hybridkabler fra havvindparken. Sørlige Nordsjø II skal bare kobles til Norge.
Hybridkabler er kabler som går til både Norge og andre land. Når Høyre står på kravet om hybridkabler til havvind, er det altså egentlig en måte å innføre nye kabelforbindelser til utlandet på – uten å være helt åpen om saken.
Nå viser den pågående auksjonen at det visst finnes aktører som vil bygge prosjektet, tross alle advarsler. Det siste halmstrået kritikerne kanskje har å ty til, er hvem som byr under auksjonen.
Vi kan ikke vite før auksjonen er over, men det er ikke utelukket at kampen nå står mellom Statkraft (sammen med Aker Offshore Wind og BP) og Equinor (i samarbeid med RWE), altså to statlige energiganter.
I så fall er det ikke vanskelig å se for seg at det vil komme kritikk fordi det må statlige aktører til for å få gi medvind til havvindsatsingen. Det er heller ikke særlig vanskelig å se for seg et forsvar fra regjeringen. Det kunne gå omtrent slik: «Nettopp».
Eller den litt lengre versjonen, fra Terje Aasland for noen uker siden: «Hvorfor eier vi en så stor andel i Equinor, og hvorfor eier vi Statkraft? Det er fordi vi ønsker at de skal bidra til den positive utviklingen og bidra til nye teknologier».
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Lønnsoppgjøret er en kamp om harde realiteter, skriver Kjell Werner
Les også: Hvorfor skal ansvaret legges på redde, nedbrutte jenter?