Hvor mye penger er det verdt å bruke for at «demokratiet skal vinne over terroristen»? 6 milliarder kroner? 23,2? 53,5 milliarder?
Tallene over er estimert prislapp på det nye regjeringskvartalet i Oslo, i henholdsvis 2011, 2020 og i februar 2024, altså nå. Prisen flyr i været – og det er tydeligvis lite vi kan gjøre med saken.
Men det er kanskje ikke lokaldemokratiet som skal seire over terroristen?
SV foreslår nå å dra i nødbremsen etter at de nye anslagene – på 53,5 milliarder norske kroner, altså – ble kjent denne uka. Det sier seg kanskje selv at det blir vanskelig. Alle som har lagt turen forbi byggeplassen har fått med seg at her han man allerede kommet langt, for langt til å snu.
Men SVs impuls er likevel lett å forstå, for ikke å si riktig. Hvor lenge kan vi la pengesluket midt i hovedstaden som vi kaller nytt regjeringskvartal stå vidåpent?
Politikerne våre – i alle fall når de er i posisjon – pleier å forsvare den stadig villere prislappen med at terroristen ikke må få vinne. (Når de er i opposisjon, før de får tittelen finansminister, for eksempel, heter det gjerne «nå må regjeringen si stopp, vi må få ned kostnadene»).
Les også: Ekspert stusser over russisk «tsar-tog»: – Ingen tydelig forklaring
Det var terroristen skal ikke få vinne-argumentet daværende statsminister Erna Solberg brukte som påskudd da hun vurderte å bruke penger «under streken» på regjeringskvartalet – altså å bruke oljefondet. Vi kan jo alltids la være å bygge nytt regjeringskvartal – «og si at Anders Behring Breivik vant», sa Solberg i 2019.
Denne uka ytret digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) sitatet fra første avsnitt av denne teksten, om demokratiets seier over terroristen.
Og det er klart: I et slikt perspektiv er det ingen ende på hvor mye vi bør bruke.
Det er en sympatisk tanke at vi skal ta tilbake hverdagen, og en umulig tanke å la han vinne. Men om vi skal vinne over barnemorderen fra Utøya og bombemannen fra høyblokka, er det jo mulig å spørre seg om det er riktig å bruke 19 år på å dra hjem seieren.
[ Kjell Werner: Hva er en lobbyist? Det er ikke så lett å svare på som vi gjerne tror ]
Så lenge vil nemlig regjeringskvartalet ha vært en byggeplass når det skal stå ferdig i 2030. Et stort område midt i byen vil da ha vært mer eller mindre avstengt for befolkningen siden 2011. Det er en knepen seier, i beste fall.
Og kostbart. Trolig på flere vis enn én. Regjeringen skal være glad for at Skjalg Fjellheim, nordlandstrompeten som gjerne blåste hardt og tungt, ikke lenger er politisk redaktør i Nordlys. Han ville hatt stor glede av å sammenligne Nord-Norgebanen til 200 milliarder – som er politisk død på grunn av prislappen – med regjeringskvartalet som stadig blir dyrere, og trolig vil koste enda mange milliarder før vi er i mål. Og som ikke lar seg stanse.
Les også: Giskes kritikere kan ikke gjøre annet enn å lære av ham
Regjeringen gjør nok lurt i å forberede seg på et regn av klager når Nasjonal transportplan kommer før sommeren og mange prosjekt er kastet ut på grunn av prislappen. Mens regjeringskvartalets megalomani bare fortsetter.
Da har vi ennå ikke egentlig nevnt estetikken i byggverket. Det lar seg hevde at maktas nybygg blir mer skremmende og brutalt enn vakkert.
Vi har heller ikke vært inne på overkjøringen av lokaldemokratiet. Oslo har sagt nei og stans, vær så snill til prosjektet ved flere anledninger. Nå sist har kampen stått om en nedsenket tunnel til 3 milliarder kroner som Oslo ikke vil ha, men som kommer like fordømt. Etter at dagens tunnel vil ha vært stengt i tre år – minst – og alle kjøremønster for lengst er endret.
Men det er kanskje ikke lokaldemokratiet som skal seire over terroristen?
Slik det ser ut nå, vil regjeringskvartalet bli stående som et monument over vår tid. Som det kanskje fremste eksempelet på at vi ikke klarte å få offentlig pengebruk under kontroll på tampen av oljealderen.
Les også: Sykt om sykelønn
Les også: DNB har gått fra konseptene
