Høsten 2021 ble det levert en masteroppgave i kunnskapsledelse på Nord universitet. Den har du lest og hørt mye om i det siste. Nord universitet har også vært hyppig omtalt, men færre har forsøkt å forklare hva som finnes bak dette navnet som antyder et høyere lærested plassert høyt oppe på norgeskartet.
Det er egentlig litt merkelig. For kan det ikke være slik at noe av forklaringen på de – per nå – 77 identifiserte tilfellene av «tekstlikhet» i Ingvild Kjerkols masteroppgave ligger nettopp der, i hva Nord universitet en gang var – og er blitt?
Det handler om standardisering og internasjonalisering – og kanskje litt om jåleri?
Det skjer sikkert mye fint på Nord universitet. Men det må likevel gå an å spørre om vi trenger et universitet i Mo i Rana, Nesna, Stokmarknes, Steinkjer, Levanger, Namsos og Stjørdalshalsen, i tillegg til hovedsetet i Bodø.
Og kanskje antyde at svaret på det spørsmålet er nei.
Det bor i underkant av 1 million mennesker i Trøndelag og nordover. Denne i underkant av millionen kunne nok fint ha klart seg med universitetstilbud i Trondheim (NTNU) og Tromsø (UiT), slik situasjonen var fram til 2011.
Da ble Høgskolen i Bodø, som fra før var en sammenslåing av fire profesjonshøgskoler i byen, gitt universitetsstatus som Universitetet i Nordland. Fem år senere la dette universitetet under seg en rekke andre høgskoler i mindre byer i Nordland og Trøndelag og fikk navnet Nord universitet.
Selvsagt bør vi unne Stokmarknes, Nesna og Stjørdalshalsen et læresete der folk kan fortsette utdannelsen etter videregående skole. Men må det på død og liv skje på et universitet?
Det vi før kalte distriktshøgskoler var en viktig del av demokratiseringen av høyere utdanning og distriktspolitikken i Norge. Ved siden av yrkesrettede lærerskoler, tekniske skoler og sosialskoler som lå spredt utover landet, sørget distriktshøgskolene for at mange kunne studere i nærheten av hjemstedet sitt.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Disse studiestedene spilte en viktig rolle i studieeksplosjonen, og i å sørge for kompetente arbeidsfolk over hele landet. Uten at de var akademiske læresteder på samme vis som universitetene. Dette var mer praktiske skoler.
På midten av 1990-tallet ble alle disse lærestedene samlet under 26 statlige høgskoler. De siste 15 årene har mange av disse høgskolene i sin tur blitt til universiteter. Og her står vi i dag, med 10 universiteter, 5 høyskoler og 6 vitenskapelige høgskoler.
Det handler om standardisering og internasjonalisering – og kanskje litt om jåleri?
Hvorfor er dette relevant? Jeg er ikke den første som påstår følgende: Alle disse nye, fine universitetene våre må fylles med innhold. Det er flere ting som skiller en høgskole fra et universitet. Mest relevant i denne sammenhengen er kravet til forskning.
Og til forskningsforberedende tiltak, som mastergradsproduksjon.
«Produksjon» er valgt bevisst. Skal vi ha ti universitet i Norge, må vi også ha mastergradsproduksjon tilsvarende ti universitet. Uten at vi er blitt tilsvarende flere nordmenn til å ta disse mastergradene av at vi har mer enn doblet antall universitet. (Jo da, akademiske studier er internasjonale greier, og det finnes mange utenlandske studenter i Norge.)
[ Kari Kristensen: Hvorfor i all verden kan ikke Staten være like frekk og freidig som Nikolai Astrup? ]
En nesten uunngåelig konsekvens av denne utviklingen, er at mastergraden utvannes. En ting er at den henger stadig mindre imponerende høyt fordi flere skaffer seg graden. Det kan være en fin ting – spredt kunnskap er viktig.
Verre er det at kvaliteten nesten ubønnhørlig går ned. Om vi antar at menneskene som jobbet med mastergrader på våre tradisjonelle universitet var de mest egnede til en slik jobb, må det nesten følge at vi i dag har mange involverte i prosessen som er mindre egnet. Det samme må kunne sies om studentene.
Samtidig har det tilsynelatende gått inflasjon i hva som regnes verdig en mastergrad.
Det fortelles skumle historier om hvordan man kan levere en master i fag som kan hete ting som «kunnskapsledelse» eller andre litt merkelige ordsammenstillinger, etter noen ukers arbeid.
Det kan være skryt, men det lover uansett ikke godt for den faglige standarden.
Og det føles akkurat passe kjedelig for studenten som har gjort nitid feltarbeid og jobbet utførlig med teksten i en masteroppgave i et av de klassiske fagene på de mer tradisjonsrike universitetene, som gjerne opplyser alle som vil høre at de fortsatt holder den faglige fanen høyt og faktisk forventer mye av en masteroppgave.
[ Kjell Werner: Det er behov for pensjoner som tilfredsstiller ulike behov og gir bedre sosial profil ]
Samtidig vet vi at Ingvild Kjerkol ikke var alene om å skrive oppgaven sin, og at det er ganske vanlig. Det kan være både to og tre studenter som går sammen om å levere én felles masteroppgave.
På den måten havner vi stadig lenger unna det som het hovedoppgave før i tiden, som masteroppgaven overtok for. Den var et fordypningsarbeid som skulle gjøre kandidaten klar for forskning på neste nivå, eller et liv som lektor og andre fine ting i yrkeslivet.
Masteren anno 2024 er noe ganske annet enn hovedoppgaven anno 1992, eller 2005. Det produseres mange flere av dem. Dessuten finnes det en forventning om at stadig flere av oss har produsert en slik oppgave.
Som for eksempel en blivende helseminister. Og andre som ikke egentlig har tid til å skrive en masteroppgave, men som føler at de burde ha tittelen å slå i bordet med.
Et slikt instrumentelt forhold til en mastergrad, inviterer kanskje til å skrive den instrumentelt – altså mer mekanisk og ved hjelp av ferdigtygde setninger – enn for å faktisk lære seg noe, eller enda bedre: Invitere andre til å lære av det man finner i oppgaven.
Ikke vet jeg hvorfor Ingvild Kjerkol og hennes medstudent har 77 passasjer med tekst som stammer fra andre masteroppgaver og bøker i oppgaven de leverte ved Nord universitet to korte uker før valget i 2021.
Men jeg er helt sikker på at de dermed har bidratt til å gi mastergraden enda mindre tyngde. Og at de slett ikke er alene om det i nyere norsk historie.
Les også: Vis meg din masteroppgave, og jeg skal si deg hvem du er
Les også: Et større problem i mediene enn i master
Les også: Troen på plettfrie politikere – vi gjør alle feil, store som små