Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Spor av satire kan forekomme.
«Glad for at denne oppgaven endelig får den oppmerksomheten den fortjener, basert på hvor mange medier som har bedt om å få lese den», skrev en tilsynelatende smigret utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) på Facebook nylig. Hun la ved et bilde av coveret på sin masteroppgave fra 2009, med den ikke altfor lekne tittelen: «Korrupsjonsbekjempelse gjennom generell budsjettstøtte. Norge som ledende giver i Mosambik i 2007-2008».
Grunnen til at Tvinnereim kunne ta denne lette, spøkefulle tonen om det nå så politisk høyeksplosive temaet «gamle, glemte masteroppgaver med kjedelige titler», var nok at hun var sikker på at ingen ville finne tegn til tekstlikhet, fusk og plagiat der. Jeg tror også hun peker på det at de fleste masteroppgaver stort sett står og støver ned i hyller, glemt av verden (om vi ser bort fra studentens nærmeste pårørende). Ja: Enkelte oppgaver er så smale og sære at bare en mor orker å lese dem.
[ Livsfarlige istapper - hvor i huleste skal vi gå, da? ]
Nå som «alle» finleser gamle masteroppgaver i håp om å avsløre eller forhindre mulige politiske skandaler av typen Sandra Borch og Ingvild Kjerkol, kom jeg til å tenke på min egen masteroppgave. Eller «hovedoppgave» som vi sa på 90-tallet. Hvordan sto det egentlig til med mitt eget forskningsetiske sinnelag den gangen? Kanskje en skitten fuskeskandale bare lå der og ventet på å knuse hele min politiske karriere - hvis jeg altså hadde hatt en?
Jeg gikk bort til bokhylla hjemme, der min gamle hovedoppgave i historie ganske riktig sto og støvet ned. Det var som om den så bebreidende på meg. «Tenk at du har glemt meg!» var det som den sa. «Husker du ikke alt arbeidet du hadde med meg, alle sinnsbevegelsene, eksamensskrekken? Vi har jo vært gjennom så mye sammen».
[ Trikken gjør deg til et dårligere menneske ]
Jeg begynte interessert å lete etter tegn til klipp og lim fra pensumbøker, mulige plagiat-avsnitt fra andre studenters oppgaver, eller ja, regelrett juks og fanteri som kunne kostet meg statsrådsjobben (hvis jeg hadde hatt en). Jeg ble nesten litt skuffet. Den første fotnoten dukket opp allerede i første setning. Faktisk var oppgaven så full av nervøse fotnoter og overtydelige kildehenvisninger at det nesten var vanskelig å lese teksten i sammenheng. Med ett husket jeg hvor mye jeg pleide å tenke på de fotnotene. Det var om om hele hensikten med mitt unge liv var å få alle fotnoter på rett sted.
Ellers fant jeg en rekke skrivefeil, og mange pretensiøse setninger jeg sikkert syns var veldig flotte den gangen. Jeg ble også litt flau av forordet, der jeg takket «alle», også IT-ansvarlig på universitetet. For det mest skandaløse ved min oppgave var jo at jeg glemte å ta sikkerhetskopi, og holdt på å miste halvparten av teksten to dager før levering. Så her er et selvplagiert sitat fra forordet, preget av 90-tallets IT-språk: «Og før det blir helt Oscar-utdeling her vil jeg til slutt takke denne EDB-konsulenten på instituttet som reddet disketten min (og dermed hovedoppgaven min) fra en brå og altfor tidlig død».