Jeg leste en gang at forfattere og manusforfattere elsker å skrive historier som foregår i svunne tider, fordi disse historiene ikke blir utdatert på samme måte som samtidshistorier.
Det er lett å forstå. En historie der man bruker iPhone 15, går på den trendy nye vinbaren for å spise småretter og Jonas Gahr Støre er statsminister, kan føles akterutseilt for noen som leser det om bare noen få år. Men vikingtiden vil alltid være vikingtiden og andre verdenskrig vil være andre verdenskrig også etter tredje verdenskrig.
De fleste har evnen til å skille film og TV fra virkeligheten
Jeg skjønner appellen, og har lenge trodd det var sant. Nå tror jeg heller det er en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall her i Norge. Det må være litt frustrerende å lage kunst satt til nær eller fjern fortid når debatten i etterkant alltid blir om hvordan kunsten din avviker fra virkeligheten.
Se bare på reaksjonen NRK-serien «Makta» har fått. Serien har blitt beskyldt for «historieforfalskning», «dobbelt bokholderi» og sågar sammenlignet med ekte historieforfalskning fra Sovjetunionen.
Dette til tross for at både rikskringkasteren og en rekke andre medieaktører har satt alle kluter til i folkeopplysningens navn. Det er publisert artikler som går gjennom hver episode med forklaring av hva som skjedde på ordentlig og hva som er kunstnerisk frihet. Det er produsert podcaster om episodene for seere som vil lære enda mer. Det er publisert lister med boktips for de som virkelig vil fordype seg i norsk politisk historie. Det arrangeres «Makta»-kvelder og Gro-mot-Kåre-debatter på Litteraturhusene rundt om i landet.
Dessuten tror jeg ikke serien kunne vært stort tydeligere om at den ikke er historisk presis. Gro og Reiulf navigerer et Oslo med el-sparkesykler og operahus i Bjørvika. Den vidunderlige Nader Khademi spiller Einar Førde, selv om førstnevnte ikke ser ut som en mellomdistanseløper med NM-sølv på 1500-meter. Det tror jeg forresten Førde selv ville satt pris på, han ga tross alt ut en bok «mot gravalvorets diktatur».
Faktisk sier «Makta» rett ut at du ikke skal tro på alt du ser på TV. Hver episode av serien starter med advarselen om at den er basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse.
Likevel må vi altså ha en debatt om historieforfalskning. Hvis denne debatten høres kjent ut, så er det fordi vi har den hver eneste gang. I 2020 hadde vi den om NRK-serien «Atlantic Crossing». Serien om kronprinsesse Märthas flukt til Amerika ble også anklaget for historieforfalskning. NRK ble anklaget for å «fabrikkere løgner». I 2015 var det «Kampen om tungtvannet» som fikk gjennomgå. Det var samme visa da «Kampen om Narvik» kom ut. Og «Krigsseileren«. Og «Kon-Tiki».
Kjernen i problemet illustreres fint av arbeiderpartinestor Torbjørn Berntsens kritikk av «Makta». «Folk ser jo på dette som noe autentisk», sier han til Dagbladet.
Der tror jeg han tar feil.
For det første har de fleste evnen til å skille film og TV fra virkeligheten. Vi vet at det tas kunstneriske friheter, og enda viktigere: vi forventer det.
I tillegg tror jeg på-ordentlig-fundamentalistene grovt undervurderer publikums nysgjerrighet. I en virkelighet der vi til enhver tid har all verdens informasjon for våre fingertupper sitter internettsøkene løst. Det første mange av oss gjør etter å ha sett noe som pirrer nysgjerrigheten på TV er å søke etter den virkelige historien. Noen ganger rekker vi ikke engang å se ferdig episoden før vi er inne på Wikipedia!
[ «Makta, del to»: En av årets beste serier er her alt ]
Nysgjerrigheten og ønsket om å lære mer utløses ikke av en TV-serie som er mest mulig historisk korrekt. Den kommer når historien er god. Når fortellingen river deg med, og du ønsker deg mer så snart du er ferdig. Der er «Makta» en triumf. Serien er strålende, og den gir deg stadig lyst til å lære mer. Hva var greia med Arvid Engen egentlig? Snakket virkelig Gro sånn? Hvor mye akevitt er det egentlig plass til i én togvogn? Hvem er den beste danseren, Einar Førde eller Trond Giske?
Faktisk er det felles for alle filmene og seriene som har utløst tung app-app-apping om historisk presisjon at de er utmerkede kunstneriske produkter. Kanskje er det nettopp derfor enkelte frykter at de skal bli oppfattet som dokumentariske. Jeg tror altså det er motsatt. De filmene og seriene som virkelig suger deg inn, er de samme som gir deg lyst til å vite mer.
Da er det ikke så farlig at seriens versjon av Einar Førde ikke har typisk løperkropp, eller at filmens tyske soldater ikke oppfører seg slik de ordentlige gjorde. Da er det ikke noe problem at skuespillere har andre dialekter enn menneskene de spiller. Da er det helt greit at det ikke skjedde akkurat sånn.
Det er ikke historieforfalskning. Det er historiefortelling.
[ Kommenterer «Makta» for første gang: – Hva skal folk tro på? ]
