«Makta, del to»: En av årets beste serier er her alt

---

5

TV-DRAMA

«Makta, del 2»

NRK, premiere søndag 7. januar.

---

– Fru Brundtland! Fru Brundtland! gjentar Kåre Willoch, Høyre-leder og borgerlig statsministerkandidat, en rutinert rev som visste å terge motkandidaten til hun ble sint i TV-sendt valgdebatt i 1981. De berømte og populære møtene mellom partilederne, er noe av det del to av «Makta» handler om, og på sitt originale vis fortelle at dette var tida norsk politikk tok mer preg av personfokus og rent sirkus.

1981 var året da Ap tapte valget så det sang, Høyre gjorde sitt beste på seksti år og Kåre Willoch ble statsminister. Da hadde lederne av de to største partiene i landet blitt kjent som Gro og Kåre, et ufrivillig kjendispar som fikk uttalelsene sine fra TV-debattene utgitt som egne samlebøker. Kranglingen deres er blant seriens absolutte høydepunkt, en heftig ordstrid med to gode skuespillere i samspill. Begge framstår som troverdige versjoner av originalene slik mange av oss husker dem – og Thorbjørn Harr gjør en fullverdig tolkning av Kåre Willoch, som en listig, ertende men veldig korrekt politiker.

Han er også oppgitt over personfokuset i valgkampen, og påpeker gang på gang med knirkestemmen sin at han kaller opponenten «Fru Brundtland» siden det er den formelle måten man alltid har brukt i norsk politikk. Gro Harlem Brundtland er ikke overbevist, all den tid høyresida sto bak en «bli kvitt ‘a«-kampanje som kunne tolkes som mer enn et slagord rettet mot A- som i Arbeiderpartiet.

Men før Gro og Kåre braker sammen skal hun sørge for å bli valgt til partiformann på landsmøtet, skyve Reiulf Steen ut i kulden og helst få Gunnar Berge (André Sørum) som nestleder. Han er drømmekandidat, ifølge Gro selv «siden han ikke har en eneste ambisjon» og dermed er den perfekte og mest effektive samarbeidspartner. Dette landsmøtet er en av de heftigste episodene i serien, der Jan Gunnar Røise gjør en enda råere versjon av Reiulf Steen enn før, som en rasende, fortvilet og brølende mann som ikke vil akseptere at nederlaget er et faktum. Kampen om posisjonene – og Aps framtidige retning – blir en sterk kontrast til den samlede, glade forsamling som ble utspilt for landsmøtet og mediene den gangen – her vist via de bildene fra NRK Dagsrevyen våren 1981.

Den kyniske delen av politikkens vesen er det Einar Førde (Nader Khademi) representant for, en listig player, og en skuespiller som sørger for å understreke hvem han skal være ved å plutselig bryte ut i Førdes dialekt. Med denne kvikke og rappkjefta Førde ved Gro Harlem Brundtland sin side får handlingen både liv og humor og følelsen av en ny generasjon Ap-politikere på vei.

Samtidig som serien sørger for å fortelle at Førde forsøkte å dempe inntrykket av Ap som et sosialistisk parti, for som han sier - sånt kunne jo SV drive med. Denne dreiningen mot sentrum forsøker Reiulf Steen forgjeves å stoppe, og fortvilelsen hans er til å ta og føle på. Men her klarer serien å skape gripende og levende underholdning av sånt som strid om ordlyden i et politisk prinsipp-program, og det understreker hvor godt laget og formidlet TV-drama «Makta» er.

Historien skapt av serieskaper- og manusforfattertrio Johan Fasting, Silje Storstein og Kristin Grue holdes levende av fortellergrep som har det med å dukke opp akkurat når de trengs, de surrealistiske triksene, den magiske realismen, dokumentariske TV-bilder og presseoppslag fra 1981. Her går karakterene fra den gangen fortsatt rundt i dagens bybilde, og selv om en viss møbelhandler fra Jessheim ikke dukker opp i bildet, har skuespillere det med å bryte den fjerde muren og henvende seg til oss med forklarende replikker eller bare talende blikk. Det er like morsomt og effektivt hver gang, og bidrar med å skape både nærhet og distanse til handlingen på en og samme tid. Satiren er på plass og karakteristikkene av kjente personer er så skarp at «Gro» selv til slutt får nok, og avbryter opptak for å ta en alvorsprat med regissøren.

– Jeg skjønner at dette er en sånn serie der vi skal tulle og tøyse, sier Gro, som har problemer med hvordan hennes person selv blir framstilt i dette universet. Eller er det skuespiller Kathrine Thorborg Johansen med Gro-stemmen som setter ned foten?

Scenen er så skrudd og absurd meta at det er vanskelig å si. Men skuespilleren i hovedrollen framstår som en troverdig Gro med den stemmen hennes, og i talemåte, væremåte og temperament, enten hun er hjemme med Arne Olav (Andreas Stoltenberg) på Bygdøy eller på SMK. Hun oppfører seg som partileder hjemme også, saksorientert, korrekt og bestemt, noe som skaper litt dårlig stemning, spesielt når hun gir beskjed om at Arne Olav bare kan glemme en egen politisk karriere. Tross mer fokus på privatlivet, kommer vi ikke veldig tett på ekteparet Harlem Brundtland eller under huden på noen av dem.

[ Se en god serie på Disney+ ]

Derfor er det politiske dramaet som står for nerve, temperatur og følelsesliv, i episoder som byr på forskjellige hendelser fra Gro Harlem Brundtlands tid som statsminister fram til valget i 1981. Det første hun får på bordet er Alta-utbyggingen som hennes eget parti står bak. Ny i statsministerjobben overrumples hun av samiske kvinner som inviterer seg selv til hennes kontor foran pressen.

Vinteren 1981 sultestreiket samiske demonstranter foran Stortinget i protest mot den omstridte Alta-utbyggingen. De samiske kvinnene nektet å forlate statsministerens møterom da de ikke møtte annet enn tomprat. Episoden «La elva leve» er satire på linje med «Veep» og «The Thick of It», der en statsminister og en statssekretær Wiktor Martinsen (Marius Lien) blekner i berøringsangst for et folk og en sak de helst ikke vil ta i. Samtidig er dramatiseringen fra hendelsen i 1981 en påminnelse om politikernes og myndighetenes behandling av et helt folk og en effektiv parallell til nåtidas Fosen-strid. «Makta» er god på å trekke linjer og sammenhenger mellom da og nå.

Den følelsen kommer i episoden som foregår på AUFs sommerleir på Utøya, der statsministeren og Reiulf Steen, AUFs yndlingspolitiker, kommer til en slags fred og forsoning. I denne sommerlige idyllen og omgitt av glødende engasjerte ungdom går Steen i detalj gjennom historien om kuppet i Chile, om Pinochet og støtten fra Nixon og Kissinger i Det hvite hus. Da sto det chilenske regimet for massedrap på folk som kalte seg sosialister, marxister og sosialdemokrater, forteller Steen, og det er umulig å ikke tolke fortellingen om fascistenes framferd som annet enn en påminnelse om terrorangrepet i 2011.

Siste ord i «Makta» er det ungdommen som får, i form av en hel episode viet den radikale Ung-Mob-bevegelsen i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet. Dette var et ungdomsopprør mot det etablerte, der byens unge og radikale krevde et sted å være og å få gå i fred for politiet i Oslo sentrum. Med i denne bevegelsen var en ung Nini Stoltenberg (Flo Fagerli), hovedpersonen i en episode som gir et forholdsvis overfladisk, men beskrivende og velkomment innblikk i anarkistisk miljø som levde på sida av samfunnet – og noen av dem på gata.

Vi er innom Hjelms gate 3, og blir fortalt om Gateavisas berømte gravejournalistikk, den første garbeologien i norsk pressehistorie, da journalister fra radikalerblekka stjal søpla til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch og publiserte det de fant. Dette er like før valget da Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland tapte for Høyre og Kåre Willoch og høyrebølgen for alvor inntok Norge. For de unge husokkupantene i Oslo spilte det liten rolle hvem som styrte.

– Skal vi velge mellom han rike på Ullern eller hun rike på Bygdøy, lyder det syrlig fra en aktivist, og på en TV-skjerm sitter Gro og krangler med Kåre i i et studio, i deres egne privilegerte verden og fjernt fra virkeligheten. Da har handlingen plassert hovedpersonen selv mer i bakgrunnen også med et valgnederlag i vente, og kanskje for å si om distansen politikken på toppen skaper til verden nedenfor. Det er de gjenskapte debattene mellom Gro og Kåre i serien som vil få mye oppmerksomhet, men «Makta» har mye annet på hjertet også.

Når ungdommen får siste ord og 1981 fader ut på skjermen, har «Makta» over 12 episoder vært en veldig underholdende, levende og rikt fortalt og morsom opplevelse. Å si at serien har hevet terskelen for norsk drama er ikke å overdrive.

[ Se vår liste over de beste seriene på NRK TV akkurat nå ]