Da jeg var yngre var yndlingsfilmen min «Braveheart». Mel Gibsons actiondrama om den skotske folkehelten William Wallace er uten sammenligning den filmen jeg har sett flest ganger.
En kompis og jeg så den omtrent så mange ganger vi greide.
Les også: Etter å ha takket nei til å hjelpe «Atlantic Crossing» ble han seriens største kritiker (+)
Det vil si, vi så mesteparten av den så mange ganger vi greide. Vi hadde nemlig tatt den opp fra det som nå heter lineær-TV, og opptaket begynte ikke før ca. 20 minutter inn i filmen. Starten av Braveheart har jeg bare sett tre–fire ganger, men resten av filmen har jeg sikkert sett 30 ganger.
Jeg har også sett filmen i voksen alder, og jeg må nok innrømme at smaken min har utviklet seg litt. Ikke misforstå, jeg liker fortsatt «Braveheart». Den har mange gode trekk. Den vant tross alt Oscar-pris for beste film det året den kom ut! Den er bare ikke så bra som jeg trodde da jeg var tenåring.
Ikke bra nok til å se hver eneste helg.
Likevel er det én ting både jeg og tenåringsversjonen av meg er helt enige om: Braveheart er ikke en dokumentar.
Faktisk er det en film som er proppfull av historiske feil. Og det er helt greit. Mer enn greit! Jeg vil faktisk våge påstanden at Braveheart ville vært en langt mindre underholdende film dersom den viste historien helt presist.
Jeg har forstått at alle ikke er enige med meg.
Les også: «Kildene levner ingen tvil om at Märtha gjorde en politisk, diplomatisk og humanitær innsats»
Her i Norge har vi vår egen William Wallace, nemlig kronprinsesse Märtha. Gjennom store deler av høsten har det rast en debatt om hvordan hun er blitt fremstilt i NRKs dramaserie «Atlantic Crossing». Serien er underholdende nok, men den har fått svært krass kritikk for å ikke gjengi de virkelige, historiske hendelsene presist nok.
Tor Bomann-Larsen har anklaget NRK for å drive med «historieforfalskning». Nettavisen-redaktør Erik Stephansen har anklaget NRK for å «fabrikkere løgner».
Det har faktisk gått så langt at kritikken mot serien er behandlet i Kringkastingsrådet!
Les også: Fantorangen droppet «Gud» fra julesalme – NRK Super beklager
Felles for all kritikken er at den synes å se nesten helt bort fra at «Atlantic Crossing» er en dramaserie. I beste fall nevnes det i en bisetning. «Jeg forstår at det er drama, men det får da være grenser for dramatisering», liksom.
I Storbritannia har en tilsvarende debatt gått om den populære dramaserien «The Crown», og britenes kulturminister Oliver Dowden har gått så langt som til å be Netflix gi en advarsel før hver episode om at serien er fiksjon.
Hvis vi ser bort fra den åpenbare kognitive dissonansen som må til for å sitte i Boris Johnsons regjering og kritisere noe for ikke å være sant, er jo ikke det noen dårlig løsning. Bortsett fra at den løsningen, i likhet med hele debatten om historisk fiksjon både i England og her hjemme, overser to vesentlige ting.
For det første er det en enorm nedvurdering av TV-publikumet.
Les også: «Atlantic Crossing»-forfatter: – Vi kan bevise at vår framstilling av Märtha er sannferdig
Folk som setter seg ned foran Netflix og ser et kostymedrama vet at det er et kostymedrama de ser. De tror ikke at alt de ser er historisk korrekt. De trenger ikke en eksplisitt forklaring av dette før hver episode, de forstår det når de ser at det er skuespillere som bekler rollene og at ordene de sier er skrevet av manusforfattere.
Det er heller ikke bare seernes evne til å forstå at noe er fiksjon som nedvurderes, det er også deres nysgjerrighet. Jeg har mer tro på at historisk fiksjon får folk til å ville lære mer om historiene og figurene de ser på skjermen enn at de tar alt i en TV-produksjon for god fisk. Mange ser nå på film og TV med mobilen i hånda og Google for fingertuppene, og kan alltid finne mer informasjon dersom de ønsker det.
Dessuten bør det være rom for at filmskapere og manusforfattere prioriterer å fortelle den historien de selv ønsker, selv om den er basert på ekte hendelser og personer.
Ta for eksempel filmklassikeren «Cool Runnings», kjent som «Kalde rumper» på norsk.
Les også: Hvor går egentlig grensa for hvor langt en forfatter kan strekke strikken for hva som er sant?
Filmen er basert på den sanne historien om det jamaicanske bobsledelagets innsats under Calgary-OL i 1988. Filmen slutter (spoiler alert!) med at våre helter krasjer sleden sin, før de heroisk bærer den over målstreken til rungende applaus fra publikum.
Jeg har googlet det. Jo da, det jamaicanske bobsledlaget krasjet på ordentlig. Men de bar ikke sleden til mål, og det var visst langt mindre applaus.
Det jeg lurer på er: Hvem er det som har lyst til å se den filmen, egentlig?
Les også: «Atlantic Crossing»: Krigsdrama på dypt vann (+)
Jeg tror altså ikke TV-seere og filmpublikum kan forventes å kunne alt om verken vårt kongehus, det britiske kongehuset, eller det jamaicanske bobsledelaget. Men jeg er helt sikker på at de fleste av oss skjønner at dramaserier og actionfilmer ikke gir hundre prosent nøyaktige gjengivelser av historiske hendelser.
Kanskje jeg tar feil. Det er uansett ikke så farlig. I verste fall sitter vi igjen med et godt underholdningsprodukt og en villfarelse om at bobsleden ble båret i mål eller at kronprinsesse Märtha var avgjørende i andre verdenskrig.
I beste fall inspirerer filmene og seriene oss kanskje til å lære mer på egen hånd. Da sitter vi igjen med både bedre filmer og mer kunnskap.
