Julens narrespill

«Fredelig jul», lyder det lavmælt fra morfar på selveste julekvelden, og den mollstemte gamle mannen gir seg hen til erindringer fra en svunnen tid. Til den fattigslige julen han selv husker, en jul som likevel var så mye rikere.

Vi vet det egentlig, men det gjør vondt å innrømme, at julefreden knapt finnes lenger, for nå kjøres julen på speed, slik vi har lært det av vårt O store Amerika. Det lades opp til den store kvelden med julesanger som uler på repeat, juggel og julelys som blinker febrilsk, og vi drar kredittkortet for å døyve vemmelsen, det er consume, consume, consume som gjelder nå. Så kommer julekvelden, og vi sitter klare, med finstasen på, rundt dekket bord, som sultne, grådige gribber og venter på pølser og ribber. Man skal spise til svetten pipler fra panna, til man sprekker, og så enda litt til.

Og mens ribbefettet ennå glinser i kjakene, forflyttes vi fra bordet til juletreet, hvor vi løper rundt og rundt og rundt, paralyserte, og et barn er dødt i Betlehem, dundrer det fra stereoanlegget, men vi har bomull i ørene, vi hører ikke. Vi hører heller ikke at det banker på vinduet, i år banker det faktisk på alle vinduene, for der ute står det en hel skokk med piker og gutter med svovelstikker, og de titter inn, og var det ikke naboen jeg skimtet der utenfor kjøkkenvinduet? Trodde han satt greit i det, tenkte jeg, før jeg trakk ned rullegardina, for i julen skal vi kose oss – pardon my french – jævlig mye, og vi som enda tilhører middelklassen, vi som ikke har rykket ned til fattigklassen, vi må verne om det vi har.

Dessuten må vi skjerme barna, de som er på innsiden, kanskje har du allerede holdt poden for øyene gjennom hele desember måned, for på statskanalen rullet en skremmende julekalender, den hvor en birolle er rammet av kreft. Gå heller inn på rommet ditt, barn! Der kan du i ro og mak skrolle deg gjennom live-streamede selvmord på TikTok.

Så var det tid for gavekarusell, kanskje den mest ironiske seansen av dem alle, for mens mange setter pris på deler av jula, så er dette karusellen som nesten alle vil, og nesten ingen klarer, å hoppe av. Vil du være med så heng på, synger Asplin, og vi henger på, selv om vi ikke vil, for ingen vil være Grinchen på selveste julekvelden. De første pakkene åpnes forsiktig, med varsomhet. Gavepapiret sorteres pent for at overforbrukets spor skal forsvinne fortløpende. Men det er for mange pakker, det tar for lang tid, og innen vi er halvveis i showet smeller vi til med to pakker i slengen, vi flerrer av gavepapiret som ville hyener, vi har for lengst gitt opp å samle og sortere, vi lar søpla flyte utover stuegulvet, det er tross alt jul, og etter et langt og trått år må det være oss vel forunt å bade litt i overflod, alle sammen, eller nei, forresten, kanskje ikke alle.

Barna spør aldri pappaen om de er fattige, de vet svaret.

Vi pakker opp harde pakker i plast, og myke pakker i plast, alt inneholder plast nå, for alt er made in china, in Bangladesh og i andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, men som vi liker å kjøpe billige ting fra, aller helst laget av små barnehender, og i bakgrunnen synger Bono: Well tonight, thank God it’s them, instead of you!

Vi fråtser og vi forbruker, over evne – og langt over behov – på jakt etter julestemning, julemagi. Det er i julen vi skal huke av samtlige sju dødssynder på rekordtid, same procedure as every year.

Samtidig daler bomber ned i skjul, bomber som treffer barn og babyer, gamle og gravide. Det skal han ha, Gud, om han finnes, at han gjør i hvert fall ikke forskjell på folk, mellom soldater og sivile, mellom forsvar og flyktninger. I Flyktningleiren Maghazi ble 106 mennesker drept i løpet av døgnet fra julaften til 1. juledag. Når dystopien blir virkelighet, hva gjør vi da?

Så er siste lys slukket, og hodet treffer puta, da finner jeg trøst i mitt stille sinn: Til neste jul skal vi tone det ned. Kjøpe litt mindre, spise litt mindre, gjenopprette balansen. Om et år er nok denne ambisjonen glemt, men det kjennes godt å vite at muligheten finnes.

Vi i middelklassen har faktisk nok med oss selv nå, for kronekursen er lav og renta er høy, og heldige er forresten den millionen med nordmenn som slipper de forbannede renteutgiftene, de som ikke er inne på boligmarkedet. I november ringte folk til banken for å utsette tvangssalg av huset sitt til januar, slik at de skulle få en siste jul i eget hjem, og for dem bør dette være en verdig trøst: Til neste år slipper du renta! Middelklassen minner iblant om den mellomste Bukken Bruse, har du tenkt på det? Det er behagelig å være verken minst eller størst, for da kan man knipe igjen øynene i god tro om at det snart kommer noen enda større og sterkere (og rikere) enn deg, for eksempel Witzøe eller Vedum, og de vil helt sikkert komme landets nyfattige til unnsetning. Dessuten har arbeids- og sosialminister Tonje Brenna spurt: «Står du i matkø fordi du kan, eller står du i matkø fordi du må?»

Det er ikke sånn vi vil bli husket. En skakkjørt verden, i rutsjebanetempo på vei mot avgrunnen.

Jeg snakket med en uføretrygdet alenefar som lever på minstesats. «Jeg ser at køen hos Frelsesarmeen vokser for hver gang jeg kommer dit», sukket han bekymret. Han fortalte også at barna hans aldri spør «pappa, er vi fattige?», de vet allerede svaret. Det virker som om velferdsstaten for mange av oss fungerer som en trygt sikkerhetsnett, men at den for stadig flere er blitt et skjørt spindelvev hvor noen setter seg fast, og andre faller helt igjennom.

I en virkelighet hvor det blir stadig vanskeligere å finne fotfeste, hva skal vi holde fast i? Hvis vi skulle sendt den verden vi lever i til utstopping, og utstilling, der ute i verdensrommet, slik at vi kunne vise fremmede sivilisasjoner hva vi fikk til … så ville akkurat nå være et dårlig tidspunkt. Det er ikke sånn vi vil bli husket.

En skakkjørt verden, i rutsjebanetempo på vei mot avgrunnen. Julens narrespill går mot slutten, nyttårsaften står på trappene, og vi skal vi fryde oss over at det smeller på himmelen mens vi skåler og kysser og ønsker hverandre et godt nytt år, også vi som ikke helt klarer å tro på det, og kanskje er det ikke så rart likevel at første nyttårsdag er dagen i året at flest mennesker dør.

«Fredelig jul», sa morfar. Men det er nesten ingen som sier dette lenger. Har du lagt merke til det? Kanskje er det fordi vi vet at julefreden ikke er for alle, verken der ute, eller her hjemme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Høyresiden viser sitt sanne ansikt ]

[ Skjebnekamp i Nordsjøen ]