«SLB (tidligere Schlumberger) er lagt til listen over internasjonale sponsorer av krigen. (…) Etter krigsutbruddet kuttet ikke SLB båndene med russiske klienter. Tvert imot har de utvidet sin virksomhet ved å overta service- og utstyrskontrakter fra konkurrenter som har forlatt markedet».
Dette skrev Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsmyndighet på sine nettsider 7. april i år. Mens selskapets største konkurrenter tok milliardtap ved å trekke seg ut av Russland etter fullskalainvasjonen for snart to år siden, har SLB – verdens største oljeserviceselskap – trappet opp virksomheten. Ifølge E24 og Stavanger Aftenblad tapte Halliburton 3,9 milliarder kroner, mens Baker Hughes noterte et tap på 3,7 milliarder. SLB tjente på sin side 4,1 milliarder i Russland første kvartal i 2023. «Dette er omtrent det samme beløpet Norge gir i sivil og humanitær støtte til Ukraina som følge av russernes krig mot dem», skrev Aftenbladet tidligere i år. De kunne også opplyse om at Oljefondet sitter på en stor aksjepost i selskapet, som ved inngangen til 2023 hadde en markedsverdi på 9,76 milliarder kroner.
Det var varmen og støtten fra deres norske fagforeningskamerater som gjorde det mulig for dem å holde ut så lenge
Rett før jul møtte jeg neon av arbeiderne i SLB UK, det britiske selskapet som driver med brønnstimulering på det norske Ekofisk-feltet. De er oljeservicearbeidere på lik linje med alle andre som jobber med brønnoperasjoner på norsk sokkel, og arbeider om bord i fartøyet Island Captain, på kontrakt for ConocoPhillips. Arbeidet deres skaper enorme rikdommer, også for den norske statskassa. Arbeiderne blir imidlertid ikke likebehandlet med sine norske kolleger – tvert imot.
Forbundet til de britiske arbeiderne, IE og FLT, har dokumentert at enkelte har måttet jobbe 28–30 timer lange arbeidsskift, noe som utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko, og sier at både lønns- og arbeidsbetingelser er langt under nivået i bransjen. De ansatte jeg møtte, fortalte om konstant underbemanning, og et «fiendtlig arbeidsmiljø» der de ansatte følte at de ikke ble behandlet som mennesker, men som bikkjer. Da selskapet forsto at de ansatte var i ferd med å organisere seg og kreve tariffavtale, kom både pisk og gulrot fram: Trusler om oppsigelser, løfter om lønnsforhøyelser – alt sammen velkjente triks fra den internasjonale fagforeningsknusingshåndboka.
Da IE og FLT til slutt krevde tariffavtale for medlemmene, nektet ikke bare bedriften å imøtekomme kravet. De satte også inn virkemidler som er så harde at vi må 100 år tilbake i norsk historie for å finne noe lignende. Arbeiderne, som nå har vært i streik i snart ni måneder, har blitt møtt med oppsigelser, omplasseringer til arbeid i andre land utenfor Nord-Europa, og med organisert streikebryteri. Sammen med LO har forbundet deres nå forberedt en rekke rettssaker, som skal i gang rett over nyttår. SLB UK anerkjenner verken de ansattes rett til å streike eller til å bli representert av norske fagforeninger, noe LO mener bryter med både Grunnloven, den europeiske Menneskerettskonvensjon, menneskerettighetsloven og arbeidstvistloven.
Rettssakene, som delvis skal gå for Arbeidsretten og delvis for de ordinære domstolene, gjelder først og fremst oppsigelsene og omplasseringene, som LO hevder er ulovlig bruk av lockout og annen form for arbeidskamp. Men en av sakene gjelder også adgangen til å erklære sympatistreik. De britiske arbeiderne har nemlig full støtte fra sine norske kolleger, som har samlet inn flere hundre tusen kroner til klubben deres, og som står klare til å aksjonere sammen med dem. De har også fått tilbud om nordiske støtteaksjoner.
Forbundsleder Frode Alfheim sa nylig at «vi er sjokkert over måten SLB UK dundrer fram på». Foran 300 medlemmer samlet til landsmøte framhevet han viktigheten av den kampen arbeiderne fører: «Vi kan ikke gi oss, for hvis arbeidsgiver får gjennomslag, så vet vi at det snart vil spre seg til andre deler av arbeidslivet, også på land. Denne kampen må og skal vi vinne.» Dersom SLB UK vinner fram, vil det kunne føre til at de nye næringene som kommer offshore, slik som havvind, blir kastet ut i en konkurranse om lavest lønns- og arbeidsvilkår. Konkurransevilkårene vil i så fall utelukke norske og nordiske virksomheter.
Da jeg møtte de ansatte før jul, sa de at det var all varmen og støtten fra deres norske fagforeningskamerater som gjorde det mulig for dem å holde ut så lenge som de har gjort. De la ikke skjul på at det er tøft å stå i en kamp så lenge, men de var også klar over hvor mye som sto på spill. Da vi diskuterte likhetene mellom deres egen streik og kampen som svenske arbeidere nå fører mot Tesla, oppsummerte en av dem virkemidlene de blir møtt med slik: «Corporate gangsterism.»
Streikene som nå pågår i Sverige og i Nordsjøen, og sympatistreikene for de Tesla-ansatte som er i gang over hele Norden, handler om noe helt fundamentalt i arbeidslivet vårt. Skal arbeidslivet være et uinnskrenket enevelde der menn som Elon Musk og multinasjonale gigantselskaper setter premissene? Skal arbeidskraft behandles som en vare på linje med andre varer, mens menneskene som selger arbeidskrafta bare er et vedheng? Eller skal de som selger arbeidskraft også regnes som hele mennesker, og få ha et ord med i laget om hvordan arbeidsplassene de jobber på skal organiseres og drives?
Ofte er det enklere å få øye på utviklingstrekk som skjer på avstand. Siden Russland gjennomførte sin «kapitalistiske revolusjon» for om lag tretti år siden, og gjennomførte det som er blitt kalt verdens største privatisering, har vi snakket om oligarker og om oligarkisk makt. Siden den gang har også mange av de klassiske kapitalistene i vest utviklet seg til å bli formidable oligarker – og de er akkurat like lite interessert i å dele på makt og rikdom som deres russiske brødre er.
Disse mangemilliardærene trenger en sterk motmakt, om oligarkiet ikke skal utvikle seg til et tyranni. Arbeidsfolk som organiserer seg, er første steg på veien for å etablere den motmakta. Måtte de alle sammen vinne i året som kommer.