Jeg skulle ønske ordene var mine, men de tilhører bestefaren Lars i Netflix-serien «Kjærlighet og anarki», som har vært ute noen år, men som undertegnede ikke fikk sett før i høst.
Lars er den som satte julestemningen for meg i år. Han er min helt.
Lars har fått nok av at kapitalistene har infiltrert alt i barn og voksnes liv. Han stormer like gjerne bursdagsfesten til barnebarnet for å sette systemet på plass.
Barnebursdagen, med utallige ballonger i svært interiørnøytrale farger, glitter og egen DJ, er skapt av en mor som jobber som «rasjonaliseringskonsulent» i forlagsbransjen, og en svært suksessrik pappa i reklamebransjen.
«Skru av hele dritten! Det er falskt alt sammen. Se på dere selv, kapitalistsvin!», brøler Lars, og blir omtalt som «helt gal» av et av barna.
Lars blir kastet ut av bursdagsfesten i serien. Den samme bestefaren må hentes av datteren sin i butikken, etter å ha blitt tatt for stjeling. Det vil si: Han nekter å forholde seg til elektroniske betalingsløsninger. Tar de ikke kontanter, kan det være det samme.
Datteren hans har som oppgave å effektivisere et gammelt kredibelt forlag som strever i møte med digitaliseringen, og slik blir vi introdusert for 2020-tallets «kulturvänstern» i Sverige, i møte med markedskreftene. En hybrid av overwoking og management talk som gir deg frysninger – på den kjipe måten.
Senkapitalismen forsyner oss med stadig flere autoritære ledere, stadig flere våpen, stadig større forskjeller mellom mennesker, stadig flere naturkatastrofer, og vi fortsetter som før.
«Kulturvänstern» i Sverige er dem som jobber i medier og bokforlag, og har forlatt de gamle slagordene som museumsvokterne fra sosialistbevegelsen – sånne som Lars – kommer med. Nå har de pulsklokke og sykler til jobb, jogger i lunsjen, og ser på TED-talks om å «bruke sosiale mediers kraft til å skape klasseinkluderende forretningsmodeller». De forbanner seg over dyptsittende patriarkalske strukturer, som å det å si «man» fremfor «en».
Reklamepappaen lirer ut av seg at Lars er en «skitten jævla anarkist» som tror han har høy moral, før han sender svigerfar på dør. Han ber den gamle holde holdningene sine for seg selv. Noe vi alle gjør. Og kanskje særlig før jul. Som Adresseavisens Kari Hovde beskrev presist forleden:
«Julerushet er et grelt absurdteater. Scener der vi kjører betalingskortet og handler råblå og Swixdress mens verden brenner og barn bombes til døde. På vei ut av kjøpesenteret skynder vi oss forbi tiggeren på p-plassen. Kontanter og god tid hører fortida til.»
Dette kjenner vi alle på, men ingen av oss er mentalt i stand til å gjøre som Lars. Vi klarer å beskrive det, som Hovde, men ikke gjøre noe med det. Vi er ikke i stand til å bryte med forventningene og gjøre noe annerledes i det samfunnet vi lever i. Den berømte «tidsklemma» gjør at nestekjærligheten kommer sist i rekken.
Og klart alt henger sammen. Senkapitalismen forsyner oss med stadig flere autoritære ledere, stadig flere våpen, stadig større forskjeller mellom mennesker, stadig mer vold, stadig flere naturkatastrofer, og vi fortsetter som før. Et lite forsøk på å bryte ut av det effektive og skadelige mønsteret, tror jeg derimot er et livstegn.
[ Lars West Johnsen: Jonas uten land ]
Datteren til Lars, «rasjonaliseringskonsulenten», har føttene i to forskjellige verdener. Hun forelsker seg i IT-fyren på jobben, han som bor i kollektiv og bryr seg om planter og jordsmonn, som gir henne beskjeder om å bryte ut av mønsteret. Som å gå baklengs en hel dag, møte opp på kontoret som Cindy Lauper, eller gå uten truse i det offentlige bassenget.
Vi er et dødt samfunn uten slike hendelser. Vi dør som mennesker uten Lars, som er tvangsinnlagt flere ganger etter å ha sittet utenfor det lokale kjøpesenteret med plakaten «sluta köp och sälj», og som svarer at det er betydelig varmere enn kapitalismen, på spørsmål om han fryser når han sitter der med plakaten sin.
Vi vet jo egentlig godt, at det er Lars som har vettet i behold. Jula handler om å ikke bare verne om sånne som han, men å være mer som han. Vi trenger å rope ut mot kynisme, profittmaksimering og jaget etter noe mer.
For vi vet jo alle at «sosiale mediers kraft til klasseinkluderende forretningsmodeller» er en setning full av bullshit.
Ikke hør på reklamepappaen – ikke hold holdningene deres for dere selv. Det er vår plikt å ødelegge julemiddagen med høylytt prat om alt fra våpenproduksjon, gruvedrift på havbunnen, velferdsprofitører og laksebaroner, til at Blackrock snart eier alt rundt oss, Amazonas tørker ut, polene våre smelter og at mødre har mikroplast i morsmelka. Det er vår plikt å sette i gang en høylytt diskusjon om det er riktig at Nammo sponser skihopperne våre mens de produserer våpen som dreper barna på Gazastripen. Let it all out.
[ Jo Moen Bredeveien: Det ble aldri Senterparty i år ]
God jul til alle som gidder å bryte ut. God jul til klimaaksjonistene som har irritert alle som kjører bil i sentrum, og de som ble båret som psykiatriske pasienter ut av skiløypene sånn at skientusiastene kunne prestere utsagn som «politikk og idrett henger ikke sammen. Idioti. De skulle fått juling», som en av dem sa til NRK. God jul til dem som gikk amok og sølte oransje maling over hele Vigelandsparken i kampen mot oljebransjen. Et åndssvakt speil på et åndssvakt samfunn.
God jul til Palestina-aktivistene som la seg i likposer på Oslo S, til dem som har demonstrert under parolen «from the river to the sea, Palestine will be free» nærmest hver helg. Til dem som har teltet utenfor Stortinget i lang tid i kampen for våpenhvile, og til dem som aksjonerte utenfor Nammos produksjonsanlegg på Raufoss.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JK6UBTTBG5GNXIVGJONVN54MAA.jpg)
God jul til dem som tagger helt åndssvake beskjeder på grå kommunale vegger. God jul til de streikende Tesla-arbeiderne. For eksempel Tobias (25) i svenske IF Metall, som taler mannen med to svenske statsbudsjett i formue, Elon Musk, midt imot.
God jul til alle som velger å bruke tid på det som ikke gir uttelling på børsen, men heller legger ned utallige frivillige timer til å jobbe for et annet samfunn.
For vi vet jo alle at «sosiale mediers kraft til klasseinkluderende forretningsmodeller» er en setning full av bullshit. Vi vet også, innerst inne, at kapitalismen ikke kan redde barna. Det har nemlig FNs klimapanel sagt i over ti år.
Til syvende og sist handler jula og samfunnet om å gjøre som dem som velger Gud over Mammon. Det trengs flere som Lars. Det er mulig det blir dårlig stemning først. Men jeg tror at det er nettopp etter at folk har brutt ut og skreket høyt, at det kan bli julefred.