Kommentar

Voksenopplæring

Hei, foreldre, dette er vi ikke så gode på!

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lærere kan stå og forkynne god oppførsel, pen språkbruk og fred på jord så mye de vil, men når unger og ungdom møter det stikk motsatte hvert minutt av sin fritid, hjelper det ikke at lærerne står og lager drømmesamfunn i klasserommet.

Se deg rundt denne desembermåneden, enten det er i gymsalen eller på benken ved langbordet i det trange skolekjøkkenet. Se rundt deg, men bruk gjerne hjertet også? Det at barn og unge skal ha det bra kunne fint bli vår neste dugnad. Derfor bør vi tenke på klasserommet. For i klasserommet skjer det ting hver dag vi voksne ikke kan forstå at barna våre skal takle. Vold mot lærere og elever, kan vi lese om nesten hver eneste uke. Jeg har hørt om lærere som har jobbet over 30 år i skolen, men som slutter før tida fordi de har fått slått ut fortenna. Aldri før har lærere opplevd så mye vanskeligheter i hverdagen.

Vi bør skamme oss om vi ikke klarer å nekte ungen vår både Snapchat og Tiktok

Det ropes høyt fra hvert eneste personalrom. Sikkerhetsrom burde det kanskje hete? Det ordet beskriver mer hva lærerne føler på. De beskytter andre unger mot unger som flyr på hverandre. Foreldre sender lange og bekymrede mailer til ledelsen, men det virker på meg som om vi er et paralysert samfunn som ikke helt skjønner hvordan vi skal takle dette. Og vet dere hva svaret er? Jo, det er å gå i seg sjøl.

Lærere kan stå og forkynne god oppførsel, pen språkbruk og fred på jord så mye de vil, men når unger og ungdom møter det stikk motsatte hvert minutt av sin fritid, hjelper det ikke at lærerne står og lager et drømmesamfunn inni klasserommet. Det er som politibetjenten Jonas Andreassen skrev i kronikken «Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??» i 2020: «Plutselig er det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen (...) Vi må være trygge, gode voksne som jobber sammen for å stoppe denne kulturen. Hvis ikke vil den bare fortsette å vokse. Hver gang noen velger taushet i frykt for represalier, får kulturen næring. Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne legge ned arbeidet vårt og la trusselutøvere få styre fritt. Bare gi dem definisjonsmakten over hva som er rett og galt og la dem være lovgiver, dommer og bøddel i samfunnet».

Er det ikke akkurat det som skjer når foreldre rister på hodet og sier det er dårlig ledelse på skolen? Gang på gang, år etter år, arrangerer politi og utekontakter foreldremøter og forteller foreldre at de må følge mer med. De må blande seg inn i livet deres, vite hva de skriver på sosiale medier, hvem de fryser ut, hva slags språk de bruker. Men har vi kanskje kommet dit at foreldre ikke blir så sjokkert over ungene sine? De fryser ut folk sjæl på sine egne arbeidsplasser, de skriver stygge ting om andre på lukkede Facebook-grupper, de sender drapstrusler til kjendiser fordi de misliker at de er homofile.

Senest forrige helg leste jeg i kommentarfeltet til VG-profilen Morten Hegseth fra en anonym bruker: «Super homoen jo hvor er bhatti når du trenger han sånt søppel som deg dreper vi». Det er garantert en voksen mann som har skrevet den meldingen. Han er sønn, far eller onkel til noen. Han sitter med sine meninger også utenfor tastaturet. Han er ikke alene om det. Da jeg var på jobb i Trøndelag for noen helger siden, fikk jeg se hvordan voksne mennesker skjelte ut andre voksne mennesker i lukkede Facebook-grupper som var dannet fordi kommunen må spare over hundre millioner kroner. Det må være lov å være forbanna på kommuneansatte som ikke gjør jobben sin grundig og kanskje har løyet eller skjult sannheten for å beholde makta gjennom valghøsten. Vi har tross alt toppolitikere som har samme forkastelige oppførsel, så det er ikke rart resten av politikerlandet oppfører seg bedritent. Men må det være så lovløst på sosiale medier?

Vi skal huske på at det er vi voksne som er forbilder for våre barn og ikke ordføreren, partilederen, ministeren eller læreren. Og barna våre gjør ikke som vi sier, de følger våre handlinger. Det er dette jeg vil tenke over når jeg baner meg vei for å få den første kaffekoppen på juleavslutningen, med min egoistiske, selvrettferdige tanke om at jeg har vært så trøtt i desembermørket i hele dag. Det er dette jeg må legge merke til når ungen min har papptallerkenen full av muffins og lussekatter, mens en annens mor eller unge kanskje sitter ved siden av med en liten, tørr klementin for alt var grabba bort før de fikk summa seg.

Du skal legge merke til på foreldremøter hvordan ledelsen og skolen snakker til oss foreldre. Snakker de av og til med en oppgitt tone? Gjentar de til det uendelige hva som skjer på skolen og i skolegården mens vi foreldre snur hodene til siden og tenker dette handler nok ikke om mitt barn? Skolen har plutselig fått et ansvar for å fortelle oss voksne hvordan vi skal oppføre oss og hvordan vi skal være forbilder for våre barn. Vi bør skamme oss om vi ikke klarer å nekte ungen vår både Snapchat og Tiktok. Jeg tar meg selv i å føle at Youtube, Roblox og Minecraft eier de små barna mine og uansett hva jeg kan friste med av samhold, vinner de oppmerksomheten deres. Det er ikke skolen som skal ha mindre skjermtid, det er vi hjemme.

Vi må støtte skolen når de vil hindre russebussplanlegging med opptaksprøver fra ungdomsskoletrinnet. Foreldre må ikke la ungdommene feste hjemme hos dem fordi ungen deres har falt av sosialt og må få høyere status i vennegjengen. At de drar på fest, kommer full hjem og foreldre syns det er kult at barna får et sunt forhold til alkohol. Hvis jeg som forelder tror at det å være en god rollemodell, er at ungen min tør å fortelle meg at hun drikker sprit med venninnene sine, da tar jeg skammelig feil. Jeg er ikke en god rollemodell bare fordi jeg er edru en fredagskveld og kan bringe drita fulle ungdommer hjem fra fest i bilen min.

Jeg er en god rollemodell hvis jeg er kjip og setter klare grenser.

Kjør voksenopplæring på alle voksne mennesker rundt deg og still høye krav til både ungdommer og barn. Tenk hvis vi kommer ut fra romjula med bedre holdninger, avfølgede Facebook-kontoer og strengere krav til god oppførsel. Vær ditt eget gode forbilde, selv om det er voksent å gjøre. Sett deg ned med ungdommene i stedet for å gå forbi dem og riste på hodet over at de bare sitter på mobilen.

Lærere og elever vil fra januar takke oss for hva vi starta med på tampen av året. Det er aldri for seint å bli voksen, og vi må være gode rollemodeller når vi navigerer etter våre egne moralske kompass.

Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen