Dette portrettet ble publisert første gang i juni 2024
«Anne-Kat gleder seg til å treffe deg».
Mailen fra manageren dumper ned i innboksen min et par dager før avtalen. Det kunne vel knapt vært lenger unna sannheten. Anne-Kat. Hærland bruker stort sett ethvert intervju på å fortelle om hvor mye hun misliker å bli intervjuet, og spesielt portrettintervjuer. Å sitte der og blåse i sin egen trompet, som hun kaller det. Hun har levd med seg selv i over 50 år nå, så interessant er hun visst heller ikke. Vi får se på det.
Dessuten, hun har viktigere ting å foreta seg for tida. For hvert sekund hun er borte fra macen sin, går hun glipp av flere år med teknologisk utvikling. Frykter hun i hvert fall.
De siste to årene har hun brukt hvert våkne minutt i en virtuell verden.
Bortsett fra en ørliten gjesteopptreden på Farmen kjendis, da. Det endte i bråk og stor ståhei og tabloide overskrifter som «sjokk-exit», og hun forlot gården i sinne.
I 2019 proklamerte hun høyt og tydelig at hun heller ville trekke ut alle neglene sine enn å gå tilbake på scenen. Hun var ferdig. Oppbrukt. Hadde ikke mer å komme med innenfor sjangeren.
Men så kom kunstig intelligens, og når Anne-Kat. Hærland bare klarer å komme seg ut av KI-bobla, er hun altså tilbake på scenen med nytt show til høsten.
Det er derfor vi sitter på hver vår metallstol på en blomsterløs balkong i tredje etasje i et leilighetsbygg på Frogner, i en atmosfære som best kan beskrives som humørløs. En trist utsikt mot en parkeringsplass i bakgården. Manageren hennes har slengt et par kanelboller på et fat. Ikke at det hjelper nevneverdig på stemningen.
Så er ikke dette et kaffeslabberas, heller. Anne-Kat. Hærland misliker small talk. Sterkt.
---
Anne-Katrine Hegna Hærland (52)
- Født 27. mars 1972.
- Bor på Smestad i Oslo.
- Tre nieser. To stedøtre fra et tidligere ekteskap.
- Barnebarn av politiker og redaktør Trond Hegna.
- Komiker, programleder og forfatter.
- Aktuell med nytt show til høsten på Edderkoppen Scene. «Don’t Panic! En guide til kunstig intelligens» blir hennes sjette soloforestilling.
- Debuterte på TV i «Direkte lykke» i 1996. Året etter ble hun programleder i sitt eget show «Bombay Surprise», deretter i «Bla, bla, bla».
- Var fast paneldeltaker i «Nytt på nytt» fra 1999 til 2007.
- Våren 2022 ble hun tildelt æresprisen under Gullruten.
- Vant klassen for beste standup-artist under Komiprisen 2003, 2006 og 2009.
- Deltok i «Farmen kjendis» 2023.
- Gitt ut to bøker. «Krig og fred og religion og politikk og sånn» og kokebok med Eyvind Hellstrøm: «Inn med sølvskje: bagatellemat gjort forståelig».
- I 2016 ble det kjent at hun hadde øyesykdommen retinitis pigmentosa. Hun fikk diagnosen tidlig i tjueårene. Sykdommen gjør synet hennes gradvis verre.
Kilde: Wikipedia
---
Humordronninga, som peaket på begynnelsen av 2000-tallet, da «Nytt på nytt» i flere år på rad var årets mest sette program, bor fortsatt i en enebolig på Smestad, Oslo vest, med hage og katt. Og svømmebasseng. Uoppvarmet, men likevel.
Der er det visst ikke helt representativt for tida, alt har gått for lut og kaldt vann et par år nå. Det er så vidt hun har klart å holde katten i live. Nei da. Men hagen er det verre med. Det kan overhodet og absolutt ikke på tale fotograferes der.
Så nå sitter hun altså her i skyggen på det anonyme leilighetshotellet, sigger og jabber i vei om sitt favorittema.
Kunstig intelligens. Non-stop, hele dagen. Det ene mediet avløser det andre. Hun snakker seg kjapt varm om det hun beskriver som det største som har hendt siden menneskene oppdaget ilden. Om IQ-en til influensere, at med kunstig intelligens kan de komme seg over 100 de også, hahaha, i hvert fall hvis de slår seg sammen. Medienes dumskap og dommedagsprofetier, («er det mulig å få en mer edruelig omtale, i hvert fall av de som mottar pressestøtte?») stemmekloning og Terminatorbilder. (Ja, han drapsroboten fra 80-tallet]. Anne-Kat. Hærland mener heldigvis det er sjelden at genier dreper. Det går på innpust og utpust. Focacciaen og croissantene står urørt på balkongbordet selv om det er langt over lunsjtid.
Les også: – Det er jeg som skulle hatt patent på denne festivalen
Hun har visst knapt hatt tid til å spise den siste tida. Hjemme ligger lister over programmer og podkaster og alt hun skal følge med på. Kjøleskapet består innimellom kun av loff og tubekaviar.
Hadde man ikke visst bedre kunne man nesten trodd hun var hjernevaska.
– Hva er greia egentlig?
– Det er så rått! Det er så mye man kan gjøre med det! Etter tyve år med naturlig idioti, med bloggere og influensere og sosiale medier, så er det nerdenes hevn. Adjø! Plutselig kommer kunstig intelligens og endrer alt. Nå kan alle se fine ut, det er plutselig innholdet som teller. Alt som er smart kan bli enda smartere.
– Men …
Anne-Kat. Hærland kommer meg lynkjapt i forkjøpet.
– Nei, det er ikke sånn at bare fordi du kan lage et bilde du selv er fornøyd med ved hjelp av AI, så er det ikke lenger vits i å være kunstner. Det er bare tull. Folk tenkte jo det samme da elektronisk musikk kom. Men det er ikke bare å trykke på en knapp, og så plutselig er du Kygo. Du må fortsatt skape musikken. Maskinen gjør ikke ting på eget initiativ.
– Hva skjer når maskinen blir smartere enn oss?
– Ja, hva skjer når maskinvaren blir smartere og avstanden blir for stor? En snegle kan jo aldri forstå hva du driver med. Men det er lite trolig at en superintelligens vil gå til angrep på oss. Det veldig sjelden at genier har behov for å slåss, det er ikke sånn at Einstein pleide å banke opp folk i fylla. Jo smartere du er, jo mer hegner du om liv og dess mindre behov har du for vold.
– Men likevel, det er skummelt?
– Det som er litt skummelt de nærmeste årene er at vi har fått et såpass smart barn, men som er så ungt at det kan overtales til mye. I fjor var det for eksempel en som hadde fått ut oppskriften på napalm. Noen hadde klart å få maskinen til å gå rundt beskyttelsesgjerdene ved å formulere seg på en annen måte. ChatGPT vil aldri gi deg oppskriften. Men plutselig spilte den bestemor, og skjønte ikke at den ikke skulle gi deg informasjonen. Men det er ikke napalm som er problemet, det er alt for tidkrevende å lage. Problemet er at folk kommer til å spre løgn og svindel.
Les også: Åge Aleksandersen til Voldsløkka: – Æ føle mæ liten
– Ja, det tar av?
– Ja, AI kommer til å føre til mye mer av det, men du kan også bruke AI til å sjekke sannhetsgehalten i alt du ser og leser, så vi er likevel tilbake på null. Beklager altså, men hvis du sender alle sparepengene dine til en som hevder å være Johnny Depp nå, er det deg problemet ligger hos.
– Men jeg ble ærlig talt ikke så imponert da jeg spurte ChatGPT om hva jeg skulle spørre deg om i forkant av intervjuet. Det var veldig opplagte skoleavis-spørsmål?
Man kan nærmest føle oppgittheten fra andre enden av balkongbordet.
– Da lurer jeg på hva du spurte om. Hvis du går innom et bibliotek, så må du jo vite hvilke temaer du er interessert i. Du kan ikke bare gå bort til bibliotekaren og si «si noe smart». Så sier hun hei, og så er du skuffet etterpå? Det er sånn folk opptrer når de snakker om chatGPT.
– Haha!
– Du må jo gi den en oppgave! Be den sammenligne de ti siste intervjuene med Jonas Gahr Støre. Hva er det han stadig vender tilbake til? Har han snakket mot seg selv? Da kan du lage en interessant artikkel. Eller hvor mange ganger har Sophie Elise snakket mot seg selv på Twitter? I det ene øyeblikket er hun imot palmeolje, og i det neste øyeblikket bader hun i det. Og så er det ingen som dobbeltsjekker det. Men nå kan du bruke det mot dem!
Anne-Kat. Hærland ler den hese latteren sin.
– De har jo lagt ut alt i tyve år, så det er mer enn nok kildemateriale.
Hun ser på meg.
– Og da vil du klare å produsere noe gøy. Og nå er det for eksempel ingen som trenger å ha skrivefeil og grammatiske feil i tekstene sine. Det er rett og slett ingen unnskyldning for å være idiot.
– Jeg søkte selvsagt også på meg selv …
– Selvsagt gjorde du det. Du får lov til å møte Einstein og stille han ett spørsmål, og så velger du «hva kan du fortelle om meg selv»?
– Eh ja.
– Og så er du skuffet over svaret, og synes ikke Einstein var så interessant og spennende. Hahaha!
– Hvor smart er kunstig intelligens?
– Den er målt til IQ på 150. Einstein hadde 160. Og Elon Musk hevder selv at han har 155.
– Og du?
– Jeg vet ikke. Men den er i hvert fall godt over mange.
Hun var et belest lite barn. Hjemme i blokkleiligheten på Lambertseter, på barnerommet med seng og skrivebord og Laura Ashley-tapet på veggene, satt lille Anne-Kat. og fordypet seg i Frøken Detektiv og barnepsykologi. Hun lånte åtte bøker i uka på Deichman, som var maksgrensen, og altfor lite for den sylskarpe lille frøkna, de gjorde hun kjapt unna på et par dager, hun har alltid trivdes best i eget selskap. I barnehagen var hun så stille at de ansatte trodde det var noe galt med henne, der hun gikk og surra i en krok alene. Foreldrene ble kontakta på et tidspunkt. Men det var bare det at hun drev med en viktigere lek inni hodet sitt.
– Jeg var veldig glad i å være alene. Jeg har alltid trivdes alene med egne tanker.
Les også: Festivalsjefen: – Dette er mitt personlige korstog
– Hva jobbet foreldrene dine med?
– Mamma var bibliotekar og jobbet på Universitetsbiblioteket. Pappa var bedriftsrådgiver. Han hadde eget firma, og som barn skjønte jeg egentlig aldri hva han jobbet med. Ikke nå heller, egentlig. Det er veldig uklart hva han drev med, haha.
– Har du alltid hett Anne-Kat.?
– Ja. Det var meg og Anne-Cath. Vestly. Mamma bruker det fulle navnet mitt et par ganger i året, når jeg har gjort noe hun ikke liker.
Hun var enebarn helt til hun var 15 år. Foreldrene skilte seg da hun var sju, hun husker fortsatt den trykkende stemningen i stua da det ble sagt, Anne-Kat. løp inn på rommet sitt og truet med å rømme, men i stedet startet en ny epoke i livet. En barndom og ungdomstid med mange flyttinger.
Fra hun var sju til hun var 18 år og flyttet hjemmefra for godt, flyttet hun, faren og etter hvert stemor og lillebror ikke mindre enn 30 ganger. Bislett, Solli plass, Skillebekk, Vika. De pusset opp gamle bygårdsleiligheter og solgte videre. Men siden moren bodde fast på Ekeberg, og hun ikke trengte å bytte skole, var det ikke så traumatisk som man kanskje kunne tro.
Hun har tidligere sagt at hun hadde tryggheten hun trengte i foreldrene, som alltid var der for henne.
– Hvordan var ditt forhold til stemoren din?
– Helt fantastisk, selv etter at de skilte seg. Hun døde for to år siden. Man skiller seg fra den voksne, ikke barna.
– Ikke alle skjønner det?
– Nei.
Anne-Kat. Hærland snakker av erfaring. Hun har vært gift to ganger, og har to stedøtre fra sitt siste ekteskap. Til sommeren skal de tre på to uker ferie sammen, for å feire at hun eldste er blitt 18.
Men nok om kjærlighetslivet, nysgjerrige kan google resten. Tilbake til Oslo sentrum på slutten av 80-tallet.
Hun ville bli journalist, advokat eller psykolog.
Men så startet Anne-Kat. på Fagerborg videregående, på tegning og drama, der alt var frikete og rart, og det var om å gjøre å sy klærne sine selv.
– Hvordan var du på skolen?
– Flink. Men jeg kjedet meg fort.
– Hva skjedde etter videregående?
– Jeg søkte fotolinja på Sogn, som var det stedet man kunne bli fotograf på den tida, men kom ikke inn. Arbeidsledigheten på 90-tallet var innmari høy. Rett før valget i 1991, nå høres jeg ut som Hans Olav Lahlum, hahaha, prøvde man desperat å få de tallene ned. Det som da het arbeidskontoret var veldig hissige på å få folk ut i praksisstillinger, så tallene kunne se litt penere ut. Det var ikke måte på hvor de kunne ringe på dine vegne. Så jeg fikk en praksisplass i NRK som lystekniker.
Les også: Kongen av krim
– Det første treffet jeg får på deg i arkivet, er en sak om lystekniker Anne-Kat. Hærland som rigger 100 lyskastere i Rådhushallen.
– Ja, stemmer det. Det var første gang jeg var i en avis. Jeg har det klippet. Det var Nobels fredspris, husker jeg. Jeg husker bildet, også. Flanellsskjorte og jeans og en band-T-skjorte. Jeg er fortsatt der, haha. Jeg pleier å tøyse med at jeg ikke har skifta klesstil siden Kurt Cobain tok livet av seg.
Men som Dagsavisen skrev i et tidligere intervju, dama med den sylskarpe tunga var eslet for noe annet enn å kjøre følgespot på Rune Larsen og Tor Endresen.
Året var 1996. Anne-Kat. Hærland blir hentet fram fra bakrommet i NRK og debuterer på skjermen som programleder i «Direkte Lykke» i tidsriktig 90-tallskulør. «Et interaktivt program hvor seere blant annet kan fakse inn de underligste spørsmål». Det var hypermoderne, ironisk – og fikk total slakt i VG.
«Sketsjer som hadde falt igjennom på en juleavslutning for fjerdeklassinger» kunne man surmaget lese i avisa.
– Hvordan var det å få den kritikken?
– Det var greit. En gæmlis som ikke skjønte humoren vår, det var jo et hederstegn. Vi syntes vi gjorde alt riktig. Vi hadde 30 000 seere, det var ganske nisjete, og vi følte vi kunne gjøre akkurat som vi ville. Det var veldig komfortabelt.
I et av programmene stiller kunstner Morten Viskum opp på skjermen med noe han omtaler som «antikjendismunnbind». Den blonde programlederen skyter inn fra sidelinjen at hun ikke blir kjent igjen uansett hva hun gjør.
Det skulle raskt forandre seg.
I 1998 blir Anne-Kat. Hærland beskrevet som alle unge gutters drømmekvinne på Se og Hørs kjendisgalla («haha, det er lenge siden. Og unge gutter? Jeg var jo nesten 30 år!») og i 1999 setter hun seg ned på høyre flanke av Jon Almaas. Der blir hun sittende i åtte år, mens «Nytt på nytt» blir større og større, prisene begynner å drysse, og VG skriver at Anne-Kat. Hærland er en av Norges heteste kjendiser.
I november 2003 blir hun arrestert for promillekjøring.
Den påfølgende episoden av «Nytt på nytt» blir det mest sette enkeltprogrammet noensinne, med et seertall på over 1,5 millioner.
I 2007 vinner hun publikumsprisen under Gullruten, før hun forsvinner.
«Hvor ble det av Anne-Kat Hærland» spør folk på google.
– Jeg hadde lyst på andre arbeidsoppgaver. Jeg bare jobber med noe annet nå. Når man er blitt kjendis, må man være kjendis hele livet? Det virker som folk forventer det, at du skal være den personen resten av livet. Men det er ingen som er det. Så jeg bare går vekk litt, så kan jeg gå tilbake senere når dere er ferdig med å mene at jeg er en som kjører i fylla og ligger med alle. For sånn var du i «Nytt på nytt», så da er du sånn? Greit, det er 30 år siden, og jeg var på jobb der.
Hun fyrer opp en sigg.
– Jeg er jo veldig komfortabel i de områdene der det ikke er noen kameraer. Jeg kan godt være synlig når jeg utøver rollen min, men privat er jeg ikke en person som prøver å få oppmerksomhet på noen som helst måte. Jeg sitter gjerne i mange dager og ikke snakker med noen. Jeg tenker mye, jeg leser mye. Jeg er så nysgjerrig på alt som foregår før jeg skal vekk herfra.
Les også: Her er storfilmene du kan se på kino i sommer
Hun er ikke på sosiale medier, riktig nok har hun en konto, men innboksen har hun ikke sjekket på mange år.
– Da jeg var ung og var på TV, slapp vi heldigvis Jodel. Og avisene fikk vi beskjed om å holde oss unna av NRK. Man påfører seg bare usikkerhet av å sitte og lese om seg selv. Jeg er heldigvis glad jeg sluttet i tide før kameratelefonen! Det kom en dame opp til meg på flyplassen for en stund siden, og stakk mobilen opp i trynet mitt.
– Hun sa ikke hei en gang?
– Ingenting. Hun gikk bare videre. Det er veldig rart. Men jeg snakket med noen kolleger, som sa at det opplever de stadig vekk. Det er bare jeg som er så lite ute.
Anne-Kat. Hærland ser forbauset på meg. Hun skjønner ikke hvorfor ikke flere folk bare kutter ut sosiale medier.
– Andre folk har fomo, jeg har fear of being included.
– Hva er det du misliker med folk?
– Jeg liker folk, men få av gangen. Og jeg orker ikke snakke om «Skal vi danse».
– Hva skjer da?
– Da får jeg en enorm motstand i meg. Jeg blir så innmari sliten av det.
– Men du var med på Farmen kjendis, da?
– Det er vi vel ferdig med nå? Premien var uansett bare en bil, hva skal jeg med det?
– Du er beskrevet som et naturtalent i å fornærme folk. Har du fått mye trusler og hatbrev?
– Jeg har en bunke hjemme, ja. I gamle dager satte de seg jo ned, fant fram frimerke og skrev med snirklete skrift inn til NRK. Jeg har sparte på noen av de rareste.
– Hva står det i dem?
– Du er stygg og fæl og banner for mye. Eller du ler for mye av dine egne vitser. Men det er ikke så rart. Det er ofte første gang jeg hører dem selv. Det er ikke manus, det er jo spontant!
Les også: – Det Lillebjørn skrev på syttitallet er like aktuelt i dag
– Har du alltid vært morsom?
– Vi lo i hvert fall mye hjemme. Så jeg har alltid vært opptatt av humor. Og jeg hadde en far som så det absurde i det normale. Det er sånn det blir morsomt. Jeg synes jo ikke det er morsomt å se komedier. Det er mye morsommere å se en debatt, og se etter humoren der. En komedie er et ferdig produkt. En rørlegger går heller ikke hjem og ser 15 dokumentarer om å legge rør. Når du er ferdig på jobb, vil du heller se en god dokumentar om noe helt annet og tenke «der hadde kanskje vært bra med et rør».
Manageren stikker hodet ut mellom fløyelsgardinene, kikker på klokka, hun må straks videre.
Anne-Kat. Hærland har snakket om kunstig intelligens og kvantefysikk i over en time nå, hun har snakket inngående om hvordan en atomkrig utvikler seg minutt for minutt. Om den amerikanske datateknikeren og podkasteren Lex Fridman. Hadde premien på Farmen kjendis vært en drømmedag med han, hadde hun kanskje vurdert å bli der litt lenger. Hun har hisset seg opp over menneskelig idioti, rakket ned på medienes omtale av kunstig intelligens, vi har vært innom den franske revolusjon og jeg vet ikke hva. Selv virker hun ikke antydning til sliten.
– Det går veldig fort i hodet på deg?
– Ja. Og så legger man AI oppå der igjen. Jeg har holdt på med dette i over to år nå. Jeg mistenker at digitaliseringsministeren kan mindre om kunstig intelligens enn meg. Og da blir jeg veldig urolig. Men hun sitter vel ikke oppe til klokka tre på natta og lytter til podkaster, sånn som jeg driver med.
– Snakker du egentlig om noe annet for tida?
– Nei. Dette er større enn ilden, det er vanskelig å snakke om noe annet. Det er så mye mer spennende å lese om kvantefysikk, enn å høre om hva folk gjorde på 17. mai. Sorry, altså.
Les også: – Trodde narkohundene var pappas hund
– Har du venner?
– Ja, da, et par stykker. Men de er vant til at jeg blir borte i mange måneder av gangen hvis jeg begynner å interessere meg for et eller annet. Jeg er helt innforstått med at når jeg dør, så kommer det nok til å ta noen uker før noen finner meg. For noen vil det kanskje se litt trist ut. Men det er helt greit.
– Har du kattene dine fremdeles?
– Ja, den ene. Hun er godt ivaretatt, altså, og veldig glad for at jeg jobber hjemmefra. Hun kommer og legger seg oppå tastaturet når jeg jobber, som katter flest. Men nå har jeg funnet fram til egne programmer for katta! Mus som går inn og ut av hull og sånn. Hun ser på det i timevis på You Tube. Jeg hadde ikke trodd hun skulle bli så avhengig, faktisk.
– Oi, har hun nærmest slutta å gå ut?
– Ja, haha, jeg har trua katten til å bli TV-slave. Nå har hun begynt å lire av seg rasistiske vitser også. Hahaha! Hun er blitt sånn som «Mann 55» fra Hønefoss, som er veldig aktiv i kommentarfeltene: «Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redd for kunstig intelligens. Det er jo bare å dra ut kontakten?».
---
Fem favoritter
- Sted: Hagen min.
- Film: «This is Spinal Tap».
- Bok: Aldous Huxleys «Brave New World».
- Musikk: The Doors.
- Mat: Thai.
---