– Hei! Er du sosialist?
– Hei! Jeg er … journalist?
Vi har så vidt trådt inn i Odd Nerdrums atelier i Stavern, og her kunne intervjuet ha stoppet. Heldigvis gjør det ikke det.
Ved ankomst er første stopp en høy smijernsport med gullornamenter, ikke ulik den som gjestene kun slipper gjennom med hemmelige kodeord i Kubrick-filmen «Eyes Wide Shut». Nerdrum syns den er i minste laget.
– Egentlig ville jeg ha en mye høyere og finere port på bestilling fra Thailand. Men, dette var for 10–20 år siden, og på den tiden følte jeg meg så forfulgt at jeg turte ikke ta den porten jeg helst ville ha. Jeg måtte velge en lav, demokratisk port. Den laveste jeg kunne finne. Så jeg har mitt på det tørre.
Bak porten ligger den 35 mål store tomten med fem røde trehus som rommer atelier og familiens boliger. Geiter gresser på hver sin side av oppkjørselen, og i den lyseblå horisonten der himmelen møter strandlinjen i solregnet, skimtes en gruppe hvite hester. Det tar noen sekunder før jeg ser kunstneren selv i det vi tar skrittet inn i atelieret. Men så får jeg øye på han, høyt oppe på et stillas foran et maleri på størrelsen med Oslo Plaza. Der står han i all sin prakt iført sine berømte gevanter, med paletten i hånden og hoier til meg om sosialister og slabbedasker. En Nerdrum-elev, en ung mann uten skjorte står modell på en stige.
Det har stormet rundt kunstneren fra start. I alle år har kritikken handlet mer om måten han maler på, enn om innholdet i bildene. I kunstbransjen har han blitt oppfattet som utrendy, fordi figurative, klassiske malerier bærer med seg verdier og assosiasjoner som ofte blir oppfattet som konservativt elitistiske: evighet, skjønnhet og fordypning. Selv har han kvittert med å påstå at kulturlivet blir rasert av venstrevridde slyngler og dilettanter i ledtog med politisk korrekte arbeiderpartidamer med rare øredobber, som mistenkeliggjør og overstyrer alt, både kunstnerisk, økonomisk og politisk i kongeriket.
Og modernistene? De har han sammenlignet med fulle piloter som ikke er noe gøy å fly med. Kritikerne hevder han dyrker rollen som misforstått og forfulgt kunstner med fryd. Det er ikke godt å si, men etter at han fikk sitt eget museum står hans ry som outsider på spill.
– Føler du deg inne i varmen i disse dager?
– Nei. Jeg har aldri vært inne i varmen, og det er greit. Jeg synes varmen er litt for varm. Det kan bli for kraftig. Og så gidder jeg ikke sånne tilbakebetalinger på grunn av vennetjenester og sånn. Det er ikke mitt liv.
Museets permanente utstilling viser 46 verk fra Nerdrums produksjon. Det er hans kone Turid Spildo og deres sønn Öde Spildo Nerdrum som har vært pådrivere i etableringen.
– Er du happy med resultatet?
– Ja, for så vidt. Jeg er glad på familiens vegne. Og for min kone, som holder på å lave en veldig vakker kafé. «Havfuglen». Navnet stammer fra en bok jeg lavet for veldig mange år siden. Ulykksaligvis kom den i hendene på Harald Flor i Dagbladet som slaktet den nord og ned. Litt trist, for jeg var kjempebegeistret for den selv. Det var faktisk en del unge jenter som ble kalt Eline etter en av hovedpersonene i denne boken, blant annet skredderen min, hun som syr frakkene mine, sier han og tar plass ved bordet der en elev kommer med kaffe. Han løfter på kjortelen, krysser beina og blotter stillongsen.
– Wow, du har bukser under? Der brast en illusjon!
– Jeg har alltid på meg bukser, jeg oppfører meg ordentlig. Jakken kjøpte jeg for øvrig til min kone på Island. Den er for liten til meg, så jeg føler meg litt ussel, sier han og trekker i ermene på den fargerike strikkejakken han har over kjortelen.
– Men, hvor var vi nå … jo! Museet. jeg skulle gjerne ha hatt med andre bilder enn de som henger der. Det er ikke sånn at enkelte epoker er viktigere for meg enn andre, det dreier seg om enkeltverk. Som for eksempel den babyen, den ville jeg gjerne hatt med, sier han og sikter til det store selvportrettet han har malt av seg selv som spedbarn.
– De vi møtte virket veldig fornøyde med det de så?
– Men de kan bli enda mer fornøyde.
Livet er å arbeide. Han elsker det. Står opp klokka 11.00 hver morgen, og går rett i atelieret. Så holder han på til kvelds. Klokka 22.00 er det slutt. Natterangling driver han ikke med. Han har aldri vært noen tilhenger av det, og så vidt han kan huske har han vært stupdritings kun en gang i livet. Så nå er det kun en konjakk til kvelds.
– Er det en krevende fysisk jobb å male så store bilder?
– Tja, det hender det er litt krevende. Men jeg har assistenter som maler for meg. Ta de digre søylene på dette maleriet, de har jeg malt sammen med en assistent. Selv gidder jeg ikke å klatre opp der, fordi hvis jeg faller ned blir det ganske voldsomt. Jeg falt ned en gang da jeg malte flyktningene på havet. Det var fire meter opp, her er det fem, tror jeg. Det smalt sånn pang! og jeg ramla rett ned på ryggen med masse flis overalt, hele paletten sprakk i tusen biter, det var helt utrolig at det gikk bra. Men jeg har ikke lyst å prøve det om igjen.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
– Hvordan er det når en assistent som maler for deg, da? Hvordan blir det sånn som du vil?
– Vel, han er min usynlige hånd, og stort sett går det bra.
– Jeg kan huske jeg ble sjokkert første gang jeg hørte at Rafael neppe hadde malt mange av bildene sine selv …
– Det var helt vanlig. Tizian måtte gjøre det. Han lavde noen svære bilder på slutten av livet og de ble vel lavd mer eller mindre av ham nederst, mens øverst så ble de malt av andre.
– Men er ikke det litt juks? Du tror liksom du beundrer Tizian, og så er det en eller annen ukjent fyr som har gjort jobben …
– Nei, de hadde et helt annet forhold til det. For det meste ble det vellykket, og noen ganger ikke. De har et bilde av Rembrandt på National Gallery i London, portrettet av Margaretha von Tripp, en eldre jødisk dame. Der kan du se at ansiktet er malt av en annen enn han som har malt den svære prestekragen hennes. Kragen er helt klart malt av en elev som hadde mye bedre øyne enn Rembrandt på den tiden.
– Så eleven var bedre enn mesteren?
– Vel, mer nøyaktig. Men, du vet at når det gjelder maleri og sånn, så handler det ikke om nøyaktighet. Det handler om livsfølelse. Og så er det noe med det at, hva tror du kommer til å overleve? Det har jeg ofte tenkt på, og jeg underviser mine elever i det. Hvorfor overlever Puccini? Puccini har jo vært dypt foraktet av tyskere og marxister. Du vet at kommunismen også kommer fra Tyskland, ikke sant? Det der fordelingsprinsippet, det er en tysk oppfinnelse. De har stort sett aldri kunnet male noe bra heller, men det er de som har bestemt hvordan vi skal tenke.
Her kunne det vært på sin plass å trekke fram noen navn fra kunsthistorien, men siden de stort sett er ekspresjonister, kubister og andre surrebukker, lar jeg det være. Jeg velger heller et enkelt spørsmål:
– Hvordan da?
– Jeg tenker på Frankfurtskolen, og de tyske idealistene Kant og Hegel. Det er jo de som har formet oss. Jeg har hatt det så veldig vanskelig med den tyske ideologien. Jeg mener, alle rundt meg var jo en del av det. Akademiet, kunstlivet, alle. De hadde én ting til felles: De likte ikke grekerne, for grekerne var så levende. I Grekenland kunne du være så homo du bare ville, og det gikk fint, ingen brydde seg. De lavet en del pornografiske skulpturer som de ikke har turt til å vise før nå, hermafroditter med oppadgående kjønnsorganer og alt mulig. Så kom kristendommen og fordømte det.
– Og hogget av penisene på alle skulpturene?
– Ja, peniser, men også neser for å brennmerke ansiktene. Kristendommen fordømte alt som ikke var gudelig, med andre ord: det som ikke skaper barn. Det er liksom dette alt skal dreie seg om, nytteverdi. Men vi må være klar over at det var grekerne som viste vei som humanister.
– Hvorfor blir billedkunsten oppfattet som så farlig? Det er jo bare bilder, liksom …
– Fordi det ikke er en praktisk kunnskap som er brukbar i det virkelige livet. Maleri og skulptur er ikke brukbart til noe, egentlig. Det skal bare inspirere og glede. Men deri ligger også faren da, å inspirere. Men, dette blir for langt å snakke om.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
En ferm, naken kvinne sitter på alle fire med ansiktet fordreid i raseri. Hun flekker tenner mens noe gørr – blod? morkake? – renner ut av henne. Den ene foten hennes er bundet fast til et tre og på gulvet ligger en pil og en bue. Foran står et forskremt barn. Nerdrums «Angry Mother» kommer til å gi meg mareritt i mange uker framover.
– Det var bare min mor som hadde ett av sine anfall, hun var nok beruset og veldig sint på meg. Hun skrek og skrek om natten, at jeg hadde ødelagt livet hennes. Jeg var vettskremt.
24. mars 1944 krysset hans høygravide mor, Edit Marie «Lillemor» Bjørnstad grensen til Sverige. Barnefaren var en gift mann: arkitekt David Sandved som jobbet som kurer for motstandsbevegelsen.
– Min mor skulle sendes til en eller annen konsentrasjonsleir, og greide å rømme med en tankbil som fraktet henne til grensen hvor hun fortsatte selv til fots gjennom skogen og kom seg ut fra tyskernes grep.
To uker senere, den 8. april, ble Odd født. Senere giftet moren seg med jurist og direktør Johan Nerdrum og flyttet til Homansbyen, et vakkert, fornemt strøk i Oslo med bebyggelse i forskjellige stilarter, som nygotikk, nyrenessanse og orientalisme. Her vokste Odd Nerdrum opp i det han beskriver som «et hjem med lite kjærlighet».
Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?
Moren var vakker og som barn var han fysisk tiltrukket av henne.
– Hun hadde hele tiden dette problemet at jeg var et uekte barn, og at ingen skulle vite om det. Jeg ble behandlet annerledes enn de andre, fordi de andre var liksom finere, bedre på en måte. Jeg fikk ikke vite noe om min biologiske far før jeg var 50 år. Det var litt sent. Så jeg har vært et uekte barn hele livet igjennom.
– Føler du deg fortsatt som et uekte barn?
– Ja, jeg gjør det. Som barn forsto jeg ikke hvorfor far slo så fælt. Ja, for det var direkte voldsomt, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg fikk så mye bank. Men så falt bitene på plass, jeg var jo ikke hans. Jeg var en skam.
Stefarfaren, som også het Odd Nerdrum, hadde han derimot et godt forhold til. Den tidligere høyesterettsadvokaten var en begavet og belest mann som inspirerte, samlet på kunst og kunne reise verden rundt bare for å se ett bestemt maleri eller en skulptur.
– Det er han du har dette fra?
– Han betydde mye for meg, og var en mentor. Han kunne så mye, hadde lest Ibsen og var et tenkende menneske. Vi hadde noen fantastiske samtaler, sier Nerdrum, og forteller at stefarfaren viste han bilder av klassiske, greske skulpturer og snakket om antikken. Når det ble klart at barnebarnet ville bli kunstmaler, var det også stefarfaren som sa at han måtte komme seg ut av landet. Han sa at Norge var et farlig sted for han og hans kjærlighet til klassisk, figurativt maleri.
Det eldste verket som henger i Odd Nerdrums nyåpnede museum er en tegning han laget i 1956. Da var han 12 år. «Odd er kanskje den eiendommeligste og originaleste elev jeg har hatt» skrev læreren hans på Steinerskolen, Jens Bjørneboe, i et brev til foreldrene.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Nerdrum har sykdommen Tourettes. På skolen ga det seg utslag i ticks og mye rar, kroppslig uro, og han ble mobbet. Etter hvert har sykdommen gått over i tvangstanker, ekstrem melankoli og depresjon.
Som barn det var liten tvil om hvor han ville. Bare 8 år gammel uttalte han til Bjørneboe: «Jeg skal bli den nye Edvard Munch». I tillegg likte han å skrive. Det har han aldri sluttet med, og resultatet er flere bøker med dramatikk og poesi.
– Jeg skriver hele tiden. Ofte om kvelden samtidig som jeg ser på Netflix, akkurat nå er det en serie som heter «Transatlantic» som jeg lar dure og gå i bakgrunnen.
– Kunne du endt som forfatter istedenfor maler?
– Å ja, til de grader. Det har vært litt lettere, mindre dogmatisk. Nå har ikke jeg vært spesielt opptatt av å arbeide hardt for det, og gir det sjelden ut, det er bare dikt og sånn. Vel det vil si, det kommer ut noe nå, i Sivilisasjonsmagasinet hvis dere vet hva det er – eller, det vet dere sikkert ikke. Det er et dikt som heter «Tvillingsjeler» som var så uheldig å komme på annen plass i en diktkonkurranse. Litt synd, liksom, sier han og stopper et øyeblikk og liksom smaker på ordene:
– Annenplass. Jeg har følt at hele livet har vært en sånn annenplass.
– Ofte blir vinnerne fort glemt, mens annenplassen er den som lever videre?
– Det er et nydelig kompliment til meg, da. Det er første gang jeg har fått høre. Det er ikke nødvendigvis riktig, sier han og styrer samtalen tilbake til Netflix-serien han liker så godt.
– «Transatlantic» handler om flyktninger og samholdet dem imellom som blir veldig sterkt. Toleransen for annerledeshet som man sjelden opplever, og som jeg ikke synes finnes blant mennesker generelt sett. Mens jeg satt og så kom jeg på at jeg har jo levd som en flyktning selv gjennom hele livet – helt siden krigen da min mor flyktet med meg over grensen.
– Og det samholdet, er det slik du selv føler du har i familien og kretsen rundt deg?
– Ja, jeg har jo vært … du kan si at hesten har fått fôret fra utlandet. Jeg behøver ikke være sosial.
«Å være klassisk figurativ maler i Norge er så ille at det kun er hakket over å være kriminell», er et typisk Nerdrum-sitat. Helt siden han begynte på Statens Kunstakademi har han vært i opposisjon til modernismen og dens læremestre. I Nerdrums univers var det Caravaggio, Tizian og Rembrandt som var helter, og på sekstitallet avbrøt han studiene på akademiet for å utdanne seg selv. Men han var ikke fremmed for å oppsøke kunstkretser med et helt annet kunstsyn enn hans eget. I 1965 reiste han for eksempel til Tyskland for å gå på Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf, som elev av den tyske konseptkunstneren Beuys. Det endret ikke troen han hadde på eget prosjekt.
På seksti- og syttitallet var motivene hans sosialrealistiske, som martyrbildet av den venstreradikale, tyske terroristen «Mordet på Andreas Baader». Baaders drapsmann på bildet er det Trygve Hegnar som har stått modell for. De to var venner og Hegnar skal ha hjulpet kunstneren med selvangivelsen, helt til vennskapet tok brått slutt etter en personlig feide omkring en tomtekrangel på Uranienborg Terrasse.
På åttitallet ble innholdet i Nerdrums bilder mer mytisk, med mennesker plassert i postindustriell ødemark, sovende eller lidende. Det er disse maleriene som forbindes med hans store, internasjonale gjennombrudd. Flere henger nå i det nye museet.
– Jeg har dessverre ikke «Skyen» med, det henger hjemme hos Ulltveit-Moe som kjøpte det for over 10 år siden.
Ubehaget er en speiling av det samfunnet jeg har levd i.
— Odd Nerdrum
Bildene fra denne perioden er visuelt vakre, samtidig som scenene som utspiller seg er makabre og fulle av ubehag.
– Jeg hadde aldri orket å ha dem på veggen. De gir meg litt klaustrofobi …
– Ubehaget er en speiling av det samfunnet jeg har levd i. Jeg husker da jeg fikk trusselbrev fra myndighetene første gang.
– Å ja?
– Jeg ble ikke umiddelbart bekymret, men ante på en måte at det ville komme mer. Min mor hadde snakket om regimet og hvor farlig det var. Så jeg visste liksom alltid at en dag kommer de til meg også. Men siden jeg aldri selger direkte fra atelieret, bare gjennom galleristene som melder inn pengene med en gang, regnet jeg med at alt var gjort ordentlig.
– Det lyder så creepy når du sier «regimet» …
– Jo, men jeg har levd i et regime. Jeg har ikke levd i det samme som deg. Når jeg kjenner meg igjen, så kjenner jeg meg igjen i østtysk virkelighet. «De andres liv», hvis du kjenner til den filmen, og Stasis overvåking. Det er det livet jeg har levd.
– Nå drar du på litt?
– Nei, hør nå. Det var en ting han sa, sjefen for Stasi. Han hadde funnet ut hvordan opposisjonelle kunstnere skulle behandles, enten de var malere eller forfattere. De skulle sitte i mørket et helt år, og etter det kunne de aldri male eller skrive mer, for da ville synet deres være ødelagt. Slik skulle de få de trassige menneskene ut av systemet og skape et perfekt, sosialistisk regime der alle har det godt.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Flere ganger har han sagt at historiene han maler kommer til ham i drømmer. Noen av dem må ha kommet fra omgivelsene også, som i de årene han bodde på Island. De apokalyptiske landskapene minner sterkt om Islands nakne lavaørkener og fjell. Nå var det ikke landskapet som trakk han til Island i utgangspunktet, men en islandsk filmregissør. Hrafn Gunnlaugssons fremstilling av middelalderen i filmen «Ravnen flyr» (1984) gjorde så inntrykk på Nerdrum at han ved første anledning dro og kjøpte opp alle rekvisittene og kostymene fra filmen. Det har også skjedd omvendt, at populærkulturen har oppsøkt ham. Motivene og bildene hans har dukket opp både i hollywoodfilmer og på black metal-plateomslag. Og hvem kan glemme at selveste David Bowie kom til atelieret hans i Oslo en gang og kjøpte et bilde?
Da han stilte ut på Haugar Kunstmuseum for tre år siden uttalte han til Dagbladet at det i kunsten kun er tre tabuer: Begavelse, mesterverket og det åpne, tillitsfulle ansikt. Utstillingen rommet blant annet maleriet «Morgen på Dritskjær» med tre jenter som gjør sitt fornødne.
– Du har malt mange sjokkerende motiver, et skrytebilde med erigert penis, en amputert kvinne som ligger og tisser og en annen kvinne som driter i skogen. Har du en favoritt i galskapen?
– Jeg tror kanskje at «Hepatitt» er ett av de bildene jeg er mest begeistret for, humrer han.
– Galleristen fra Amerika sa at «du må ikke finne på å stille ut det, det ville være idiotisk. Da er du ferdig som kunstner».
– Hvorfor det?
– Det er et sterkt bilde der jeg sitter på sengen og er gul som en sitron i ansiktet. Og så sitter jeg og ler, tror jeg. Google det på telefonen din, så ser du.
Barna hans har fortalt at de aldri dro på ferie, men på dannelsesreiser. At de kunne besøke Roma for å se ett bestemt bilde, ikke noe mer. Han kan bli ekstremt insisterende når det er et kunstverk han vil se. En gang i tiden tryglet han en eldre kar på Montebello om å selge han et russisk ikon som han kjente dragning mot.
– Det er en sånn merkelig mystikk i måten ikonene ble malt på. Så da jeg hørte om at det var en mann som hadde ett eller flere russiske ikoner, kontaktet jeg ham. Han var en gammel krigshelt, faktisk. Da jeg kom inn i hjemmet hans fikk jeg se et ikon som var mye større enn jeg hadde sett tidligere. Det viste Kristi nedtakelse fra korset, sier han og nå blir stemmen nesten til en hvisken.
– Gud, det var så vakkert. Jeg ble helt gal etter det, men han ville ikke selge det.
– Du blir besatt?
– Ja. Det er det samme med et bilde av Rembrandt som er i Göteborgs kunstmuseum. Dit pleier jeg dra sammen med elevene. Da går vi inn og ser på det bildet, og så går vi. Rett ut med en gang. Bare det ene bildet. Hvis jeg drar forbi Göteborg når jeg skal ned til Helsingborg, der vi har et hjem, så er det alltid litt vondt å dra forbi Göteborg uten å stoppe og se på dette bildet. Jeg føler at jeg svikter Rembrandt på en eller annen måte.
Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)
I 1998 lanserte kunstneren sitt kitsch-manifest i forbindelse med en separatutstilling på Astrup Fearnley. Begrepet som blir forbundet med billige og banal tullekunst ble omformet til en antitese mot det rådende, etablerte synet på kunst.
– Men er ikke kitschmotiver elger i solnedgang, fiskere i storm og gråtende sigøynerpiker?
– Nå er du inne på litt andre ting, som minner. Det er vulgærutgavene som gjør at du husker en gammel tante som hadde eggedosis og tyttebær og kaker på et etasjefat, liksom. Det er jo flott, da. Men det jeg ville inn på med kitsch, er at det hjelper ikke å være dyp kunstner hvis du ikke har sårbarhet. Den som Puccini har, som gjør at du kjenner et dytt i siden når du lytter, sier han og demonstrerer ved å skyve venstre hånd hard inn i mellomgulvet.
– Så kitsch handler om sentimentalitet?
– Det handler om lengsel. At det eneste som holder oss levende, det er vår egen sårbarhet. Og alle vet hva det er for noe, for alle har komplekser for et eller annet, noe som må skjules fordi man ikke er perfekt nok. I det øyeblikket du treffer sårbarheten, så kommer du ikke ut av det, du blir som et lite barn igjen, som lengter etter bryst. Som disse små killingene på gården her. Moren vil ikke gi bryst, for hun er blitt gal så de har måttet holde på med flasker for å fôre dem og jeg ser hvordan de lengter og prøver. Det handler om den lengselen som gjør at ting overlever. Ingen ting annet.
I juni 2012 ble Nerdrum dømt til fengsel i to år og ti måneder for skatteunndragelse. Den norske påtalemyndigheten mente kunstneren hadde omsatt bilder for 14 millioner uten å ha oppgitt salget til skattemyndighetene. Mediene flommet over av bilder av kunstneren på vei til retten iført geiteskinnsfell over frakken. To rettsinstanser dømte ham til fengsel i to år. Han anket avgjørelsen til Høyesterett som fant at domsgrunnene var mangelfulle når det gjaldt hvilke verdier som var unndratt beskatning og opphevet dommen i 2013. Fire år senere ble han benådet ved kongelig resolusjon. Det var en påkjenning. Han orker ikke snakke om det lenger.
– En forhenværende elev sa at om det var Widerberg, Weidemann eller Haukeland, så hadde aldri de havnet i denne rettssaken, det ville aldri vært noen sak mot dem. De sympatiserte med Arbeiderpartiet hele gjengen. Men dette liker neppe du og din avis å høre …
– Jeg tror at leserne våre tåler såpass …
– Kan du si til dem at jeg ikke vil lese det du skriver før det står på trykk? Skriv hva du vil, men også at jeg ikke ville lese fordi jeg av en eller annen merkelig grunn stoler på deg. Kan godt være at du sitter her med pokeransikt og skriver at «han var helt tilbakestående og jobbet på et stort propagandabilde med bare hvite folk», hva vet jeg. Det er en sjanse jeg får ta.
– Du kunne endt i fengsel den gangen, var det skremmende?
– Helt forferdelig. Jeg var klar, hadde tatt på meg vanlige klær og alt mulig. I ettertid kan vi se tilbake på det og le litt av det som en morsom historie, men det var grusomt mens det pågikk.
[ Åge Aleksandersen: – Jeg må passe kjeften min nå (+) ]
Odd Nerdrum var bare 19 år gammel da han tok imot sin første elev. Nå er tradisjonen blitt til en Nerdrum-skole der elever kommer og bor og arbeider sammen med ham. Etter islandsperioden var planen å undervise i sitt meget omtalte franske slott, Chateau de Banlieue, men som han ble tvunget til å selge i 2012. Nå er det hit, til Røvik gård i Stavern, elevene kommer. Han ber ikke om betaling, i stedet hjelper de til på gården og står modell for mesteren når han trenger det.
– Hva er det viktigste du lærer elevene?
– Det første er at de må lave noe smertefullt menneskelig som treffer, og som gjør at folk må tilbake for å se på det en gang til. Og så en gang til. Og så en gang til. Som når du hører en melodi som er så vidunderlig som et barns gråt. Du blir ikke kvitt det. I tillegg må du orke å kjenne på dine egne ting, dersom du har tenkt å gjøre noe av betydning som skal leve til litt utover din tid. Det er oppskriften.
– Hva er egentlig skjønnhet?
– Skjønnhet? Det er trøst. Sårbarhet og trøst.
– Men er det viktig? Blir vi påvirket av det vi ser rundt oss?
– Ja, det mener jeg helt opplagt. Når jeg ser et bilde av folk som går gjennom Karl Johans gate på 1880-tallet, har jeg ofte tenkt: Gud, hva var det vi tapte? Hvor mye vant vi? Etter det jeg oppfatter, så har vi på en måte tapt alt. De levde i en kostymert verden. Bygningene var vidunderlig vakre, med ornamenteringer med blomster overalt og planter, som en forening mellom naturen i verden og arkitekturen.
– Det koster kanskje for mye penger å bygge sånn i dag …
– Nei, det finnes penger, men i vår tid brukes nesten alle pengene på bestikkelser. Og så får folk en jævla skoeske å bo i. All den moderne arkitekturen ligner nøyaktig på de fengslene som er blitt bygget for at fangene ikke skulle ikke ha det bra. Ikke et ornament så langt øyet kan se, bare betong. Der har du det moderne menneskets liv, i et fangehull. Begynnelsen på moderniteten, det er fengslene fra 1700-tallet.
Begynnelsen på moderniteten, det er fengslene fra 1700-tallet.
— Odd Nerdrum
– Hva gjør det med oss tror du?
– Moderniteten gjør deg kald og kalkulerende. Det er som børs og aksjer, lønnsomt og platt.
Han pleier å dele verden i to: de introverte og de ekstroverte.
– Introverte er opptatte av å gå i dybden, mens ekstroverte er sånne som skal til Costa del Sol og ha det gøy. Det er to forskjellige mennesketyper, men problemet er bare at ekstroverte utgjør åtti prosent av befolkningen, og de vil at alle skal være som seg.
– Hva gjør dette med verden?
– Det blir et evinnelig mas om mer sosialt samvær, mer iskrem, mer blanke biler, mer av alt det der som gjør at de kan sammenligne seg med andre. Imens går de introverte rundt og spekulerer i hva slags treverk det er i en gammel ramme. De er sjanseløse. Introverte blir automatisk overkjørte av ekstrovertene som mener de vet best.
Han har vind i krøllene og geitehår på frakken, og har byttet ut en rufsete bøttehatt med en finere hatt av strå til ære for fotografen.
– Vi må dra bort på museet, dere må se kafeen min kone jobber med å få i stand før dere drar, sier han. Når vi kommer dit er Turid Spildo og sønnene i full sving med å pusse opp. Utenfor lyser en plakat mot oss med et av Nerdrums mange selvportretter.
– Du er hard på selfie-greia, har du ofte falt for fristelsen til å gjøre deg selv hakket kjekkere enn du er?
– Jeg har lavet meg selv litt deiligere av og til, ja. Men har heller ikke gått av veien for å gjøre meg selv styggere. Jeg tenker ikke så mye over det, sier han, og bare vifter det vekk når jeg spør hvordan det var å fylle 80 år.
– Jeg tenkte det var på sin plass å gratulere med overstått?
– Ja, særlig.
– Er du redd for døden?
– Nei. Men jeg tror ikke på at det er noe etter dette. Og det syns jeg er bra. Tenk på alt du slipper, da. Kravbrev, lysregninger og mas. Døden er en helt grei byttehandel.
---
Odd Nerdrum (80)
- Kunstmaler, født i 1944 i Helsingborg
- Har åpnet eget museum i Stavern.
- Maler i en barokk stil inspirert av 1600-tallsmalere.
- Utdannelse: Statens Kunstakademi, Oslo under Aage Storstein 1962–63 og Alexander Schultz 1963–65, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole radér- og litografklassen 1963 og Staatliche Kunstakademie, Düsseldorf under Joseph Beuys 1965.
- Debuterte på gruppeutstilling på Kunstnerforbundet i 1964.
- Har holdt en rekke utstillinger og separatutstillinger rundt om i verden.
- Da han ble innstilt til professorat ved Akademiet i 1996 ble det så mye rabalder at han til slutt valgte å trekke seg.
- 2002 til 2007 flyttet han med familien til Island og ble islandsk statsborger.
- I likhet med mange andre er han blitt refusert på Høstutstillingen flere ganger, senest i 2021 med bildet «Tre menn i en båt».
- I 2022 viste han den retrospektive utstillingen «You see we are blind» ved Fineart (Oslo) og BGE Contemporary Art (Stavanger).
- Han har barna Nora, Oda og AMO med sin tidligere samboer Cecilie Knudsen, samt Bork, Øde, Aftur og Morgunn med sin nåværende kone, musiker Turid Spildo.
---
[ – Det er et poeng for meg å vise at ting ikke er perfekt (+) ]
[ Humordronninga er tilbake. Men egentlig lengter Anne-Kat. Hærland bare hjem (+) ]