USAs president Joe Biden og Kinas president Xi Jinping møttes på sidelinja til det årlige APEC-møtet (Asia-Pacific Economic Cooperation). De grunnleggende trekkene er uendret og vil by på nye prøvelser.
Ved første øyekast kan narkotikabekjempelse, kommunikasjon mellom militære og sivile toppledere, klimasamarbeid, samtaler om kunstig intelligens, tettere flyforbindelser og kulturelt samarbeid gi inntrykk av et innholdsrikt toppmøte, men ved nærmere ettersyn er utfallet beskjedent.
Xi lovte å slå ned på kinesiske bidrag til narkotiske stoffer (fentanyl) som produseres i Mexico og er et stort problem for USA. Han griper nok inn mot enkeltstående firmaer, men neppe på en måte som skader landets farmasøytiske industri generelt, for dette er en vekstindustri som Kina vil gjøre globalt konkurransedyktig. Kommunikasjon mellom toppledere betyr et skritt tilbake til situasjonen før Nancy Pelosi – speaker i Representanthuset den gangen – besøkte Taiwan i august i fjor. Da protesterte Kina ved å kutte forbindelsene. Den lavest hengende frukten er å minske risikoen for sammenstøt mellom fly og fartøyer i Sør-Kina-havet, men den kinesiske interessen er avmålt, for Kina bruker dristige manøvre for å presse USA tilbake i et område de betrakter som sitt.
På klimafeltet har Kina alltid kjørt sitt eget løp. Derfor er den bilaterale avtalen om dette – begrense metan-utslippene, skogavvirkningen og plastforurensingen m.m. – gledelig nytt. Men også her ligger betydningen i oppfølgingen. Kina kan bruke avtalen til å signalisere misnøye og godvær litt ettersom det passer seg. Det samme gjelder samtaler om kunstig intelligens og farlig militær aktivitet. De har ikke alltid tatt telefonen når USA ringer. Vi får se om de blir flinkere nå.
Likevel var møtet viktig både for Biden og Xi, for begge hadde et markeringsbehov hjemover. Biden tenker valgkamp og vil vise at han har forholdet til Kina under kontroll. Xi vil ha ro på utenriksfronten for å konsentrere seg om de økonomiske problemene hjemme. Økonomien tar seg opp etter pandemien – det Internasjonale Pengefondet regner med en vekst på 5.4 prosent i inneværende år – men motoren harker fortsatt.
[ Aslak Borgersrud: Åtte råd til Jonas ]
De sikkerhets- og geopolitiske motsetningene ligger der fortsatt, fra Israel og Ukraina til Taiwan og Sør-Kina-havet. Om Taiwan sa Xi at dette er «det viktigste og mest sensitive spørsmålet». Kina ønsker en fredelig gjenforening, men han skal ha tilføyd «fred er vel og bra, men på ett eller annet stadium må vi gå for en løsning». Biden, som er kjent for sin løsslupne omgang med ord, holdt seg til den offisielle posisjonen denne gangen – avskrekke kinesisk våpenbruk og avskrekke taiwanske uavhengighetsbestrebelser.
For Xi var økonomi en hovedsak også denne gangen. Kina holder frihandelsfanen høyt. Landet har 17 slike avtaler. De største er Regional Comprehensive Economic Partnership, som omfatter 15 land som til sammen utgjør 30 prosent av verdens GDP, og avtalen mellom Kina og de 10 ASEAN-landene (Association of South East Asian Nations). Kina har også søkt medlemskap i CPTPP (Comprehensive and Progressive Trans Pacific Partnership, opprinnelig TPP) – som ble forhandlet under Obama, men reforhandlet da USA trakk seg ut. APEC-møtet åpnet for flere medlemmer uten å nevne noen ved navn.
Forholdet mellom USA og Kina ligner på den militære utviklingen mellom USA og Sovjetunionen på slutten av 1970- tallet.
I tidligere amerikanske sikkerhetspolitiske dokumenter het det alltid at frihandel er essensielt for å opprettholde det amerikanske hegemoniet. Nå har landet blitt proteksjonistisk og gitt fra seg frihandelkortet til Kina. De er ikke med i noen av de store avtalene.
Under sitt besøk i San Francisco holdt Xi en «linjetale» for 400 amerikanske bedriftsledere. Han ba dem bidra til å dempe spenningen og utnytte samarbeidsrommet. Forretningsklimaet i Kina er blitt tøffere i det siste og utenlandsinvesteringene har gått ned, men han benyttet ikke anledningen til å kommentere dette eller si noe om hva som er i vente, til mange deltakeres skuffelse. Det er i Kinas interesse å snu trenden, men det kan virke som Xi mener det viktigste i denne sammenhengen er å fjerne de politiske hindringene Washington iverksetter – forbud mot høyteknologieksport, siling av investeringstillatelser og sanksjoner. Kina mener at USA preges av nullsum-tenkning og kald krigsmentalitet, av politikk for å forpurre og demme opp for landets teknologiske utvikling og økonomiske vekst, og har mye rett i det.
[ Lars West Johnsen: Skuddene i Dallas, døden i DC. ]
For USA er Kina en motstander fordi landet er mektig og på vei til å bli mektigere. Kort oppsummert går dette som en rød tråd gjennom amerikansk politikk. Også gjennom den ideologiske argumentasjonen, hvor kravene til demokrati og menneskerettigheter brukes selektivt som en del av maktpolitikken, understøttet av sanksjoner. Kampen mot Kina er en tverrpolitisk hovedsak. Europa trekkes med, men stritter samtidig imot, for EU og Kina er verdens største handelsblokker og begge har sterke interesser i frihandel. Foreløpig veier ikke det globale sør like tungt, men i de ca. 80 landene som går under denne betegnelsen ligger det et stort potensial som Kina spiller opp til. Kina er blitt den økonomiske dominanten gjennom store deler av Asia, inn i Midtøsten og videre til Afrika.
Forholdet mellom USA og Kina ligner på den militære utviklingen mellom USA og Sovjetunionen på slutten av 1970- tallet. Sovjet-russerne sa de siktet mot kjernefysisk paritet, men USA så en stigende kurve som truet med å krysse dets egen. Resultatet ble en ny runde kapprusting på 1980-tallet. Xi sier at Kina vil motsette seg alle forsøk på å hindre egen utvikling, men aldri søke hegemoni, og at det er «urealistisk for en side å forsøke å forandre (re-modellere) den andre». I dette ligger det en advarsel mot å prøve og forandre Kinas styreform og økonomiske modell, og demme opp for landets grunnleggende geopolitiske interesser i Øst-Asia.
Eller demme opp for Kinas ambisjoner i verden i stort? Hva de nå måtte gå ut på. Ingen vet, heller ikke kineserne, for veien blir til mens man går.
