27,9 prosent og soleklart størst. Om det er slik Høyre ser ut med en skandalisert partileder som suger all oksygen ut av lufta, tenk da hvor høyt partiet kunne fly uten Erna Solberg til å tynge det ned.
Slik kunne man jo sitte og gruble etter at Opinions måling for Dagsavisen viser at Høyre går fram selv om vi i mediene skriver side opp og ned om at Erna Solberg har krasjlandet.
Å unngå mageplask og opprør får ikke blodet til å bruse. Det kan derimot sette sinner i kok
Men verden er jo et tidvis kaotisk sted. Erna Solberg er utvilsomt skadeskutt, og Høyre har blitt rammet av skandalene rundt det solbergsk-finneske hjem og aksjeportefølje. Likevel henter altså partiet seg inn fra oktober og troner nå nesten åtte prosentpoeng over Arbeiderpartiet.
Det meste lykkes for den forrige regjeringen, med andre ord. Selv om mye går galt for sjefen deres.
Og da må man kanskje lete etter årsakene på den andre siden?
Den skadeskutte ørnen til Jonas Gahr Støre går litt fram denne gangen. En oppslutning på 21 prosent er likevel tårer, ikke latter. Det vil seg ikke for Arbeiderpartiet, selv når Erna Solberg ligger nede.
Selv pekte Støre på de dårlige tidene tidligere i uka, etter en enda dårligere måling hos TV2. Og jo da, det er så absolutt en forklaring. Man blir ikke populær som sjefen for de dårlige tidene.
Problemet er bare at det har vært dårlige tider i Arbeiderpartiet så lenge, ja kanskje egentlig helt siden høsten 2017, da alt begynte å rakne på målingene og valgnederlaget fulgte som en konsekvens. Super-Jonas var ikke lenger så super, og siden har det ikke gått så veldig bra.
Så hva gjør de galt?
Dyrtid og renter og priser. Krig og bekymring og en forvent befolkning. Reverseringspolitikken for sammenslåtte fylker og kommuner. Et uheldig partnerskap av bakovervendte folk fra distriktet og fremoverlente europeere fra byene. Habilitetssakene, som tross alt involverer flere på rødgrønn side enn på borgerlig.
[ Kari Kristensen: I fremtiden vil alle ønske seg 15 eksklusive minutter med anonymitet ]
Forklaringene har vært mange på hvorfor regjeringen, og Arbeiderpartiet spesielt, sliter.
Mange av dem har sikkert mye for seg. Her er enda er mulig årsak: Jonas Gahr Støre får ikke med seg kjernetroppene. I stedet for å ta et skikkelig tak i det problemet, får vi kosmetiske endringer og styring fra toppen. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre inn i ledelsen er fint det, men det var aldri et folkekrav om saken, for å si det på den måten.
Jonas og hans folk unngikk mageplask og opprør på landsmøtet i mai. Verken strøm eller arbeidslinja skapte fryktet kaos på grunn av god møteledelse – eller toppstyrt manipulasjon, alt etter hvordan man ser på saken.
Å unngå mageplask og opprør får uansett ikke blodet til å bruse. Det kan derimot sette sinner i kok.

For eksempel blant dem som vil noe annet enn ledelsen, og som føler seg overkjørt. Da kan man fort få Fellesforbundets landsmøte i trynet som konsekvens. Landsmøtet til det største LO-forbundet i privat sektor ga oss et nei til mye av det Jonas Gahr Støre står for som leder i Arbeiderpartiet:
EUs tredje energimarkedspakke fikk hard medfart, den fjerde fikk blankt nei og kablene til utlandet skal reforhandles om Fellesforbundet får viljen sin – med andre ord alt som aldri skikkelig ble diskutert på Arbeiderpartiets landsmøte et par måneder tidligere. Og dessuten truer Fellesforbundet med å kreve landet ut av EØS.
Arbeiderpartiet er det man i USA ville kalt «et stort telt». Når ledelsen bare snakker med den ene, godt oppvarma delen av teltet og lar den andre delen stå for seg selv, kan det fort skape splittelse og lite entusiasme. Eller 21 prosent oppslutning på målingene, om du vil.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
På samme måte, selv om det er helt annerledes, stiller det seg med prosjektet til Trond Giske oppe i Trøndelag. Man kan mene hva man vil om Giske, men mannen samler opp mange av de misfornøyde sosialdemokratene. De som står på den andre siden av teltet og føler seg oversett, for å stå i det litt haltende bildet fra avsnittet over.
Det burde være en styrke i et parti som Arbeiderpartiet at det finnes varme og lys for de fleste. I stedet klarer partiet, fortsatt ridd av gamle feider og vondt, størknet blod, å la Giske skape en stat på utsiden av staten.
Da er det ikke så rart det går galt. Og da kan man plutselig ta seg selv i å tenke at det er like sannsynlighet at hele alliansen ryker, at teltet faller, som at den vonde trenden snus.
Men det er klart: kanskje er målingen bare en temperaturmåler som viser et bekymret folk som er tatt av den tidlige vinterens mørke. Et lite og makabert lysglimt for Arbeiderpartiet er at det, med et lite unntak for MDG, er mørkt over hele venstre flanke i norsk politikk på denne målingen. Det kan jo bety at det bare er misnøyen og redselen som viser sitt grimme ansikt.
Trøsten for Arbeiderpartiet får dermed være at det kommer en ny måling om en måned. Og at atter et vondt år snart er over.
[ Jo Moen Bredeveien: Tiltro og mistro i statsministerboligen ]