Mange mente at skandalen rundt Erna Solberg og ektemannen Sindre Finnes var i ferd med å gli over da Økokrim i forrige uke besluttet å ikke etterforske saken.
Det var nesten så man kunne høre den siste lufta sive ut av ballongen. Her i avisa skrev politisk redaktør at det nå er «duket for 2025» for Solberg. Hun hadde sluppet unna, var oppfatningen.
Det er aksjeavtalen hun hadde med ektemannen Sindre Finnes som er Solbergs akilleshæl
Det hadde tydeligvis ikke SVs Audun Lysbakken og Fremskrittspartiets Carl I. Hagen fått med seg.
Under utspørringen av den tidligere statsministeren som innledet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité sin maratonhøring om sommerens og høstens habilitetssaker, satte de sammen fingeren der det gjør som vondest for Erna Solberg:
Hadde hun ikke i praksis gitt fra seg ansvaret for å vurdere statsministerens habilitet til ektemannen Sindre Finnes?
Nei, sa Solberg selv. Jo, insisterte Lysbakken og Hagen.
Det var en historisk anledning vi var vitne til denne tirsdagen. Her skulle Stortinget begynne arbeidet med å bygge opp igjen tilliten til politikerne, etter en helt ødeleggende sommer og høst for det tillitsbaserte norske samfunnet.
Og var det ikke faktisk slik at stemmen til den vanligvis så suverene Solberg bar litt preg av stundens alvor der hun satt overfor 12 edsvorne kvinner og menn og skulle forklare seg?
Øyeblikket varte i så fall ikke lenge. Erna Solberg fant seg raskt til rette og la seg flat der hun måtte, forklarte seg der hun skulle – og hogget tilbake der hun kunne.
Det var ikke få av spørsmålene som ble møtt med den solbergske «dette kan jeg nok bedre enn deg»-tonen som trolig går rett hjem blant menigheten, men som nok kan virke mot sin hensikt i andre kretser.
Selv i møte med pressen etter utspørringen, klarte ikke Solberg å dy seg, men karakteriserte flere av spørsmålene hun hadde fått fra sin kolleger på Stortinget som «kommentarer mer enn spørsmål».
[ Trygve Svensson: Hva skylder vi fremtiden? ]
Det er likevel ikke til å komme ifra at Erna Solberg bet godt ifra seg i møte med komiteens medlemmer. Hun har svar på mye.
Men ikke på alt. Og det er aksjeavtalen hun hadde med ektemannen Sindre Finnes som er hennes akilleshæl.
Ifølge Solberg innebar avtalen at Finnes skulle informere henne om «større» endringer i aksjeporteføljen, men ikke om alle endringer. Det var her Carl I. Hagen og Audun Lysbakken fant et hull og beit seg fast.
For betydde ikke det, ville Lysbakken og Hagen vite, at det i praksis var Finnes som avgjorde når Solberg kunne vurdere sin habilitet, og ikke Solberg selv?
Og uansett hvor mye Solberg forsøkte å forklare at nei, slik var det ikke, klarte hun ikke det. Logisk nok, all den tid det faktisk var opp til Finnes å vurdere hvilke endringer i porteføljen som var store nok til å påvirke konas habilitet.
Så lenge hun ikke undersøkte mer aktivt på egen hånd, noe hun ikke ville gjøre, for det ville være å mistro ektemannen, kunne hun fortelle komiteen, var det han som bestemte hva landets statsminister skulle vite om aksjekjøp og -salg som direkte påvirket hennes habilitet.
Altså: han som aktivt holdt informasjon tilbake fra kona si var den eneste som satt med all informasjon, og som selv bestemte hva han ville dele.
Det er ikke en veldig tillitvekkende konstruksjon, kan man jo mene. Det kunne nesten gi grunn til å mistro noen hver.