Før gikk jeg forbi omtrent hver dag. Det var den daglige påminnelsen om alvoret i situasjonen, om at noen faktisk lever i frykt og må beskyttes.
Det sto en politibil øverst i gatestubben, og en annen nederst. Midt i den korte, bratte gata på nedsiden av den vakre parken ligger den jødiske synagogen i Oslo. Jeg la turen forbi igjen nå. Politibilene står der fremdeles, som et slags evig symbol på at noen aldri får bli noe annet enn en utsatt folkegruppe.
For Mikke er Israel jødenes festning, væpnet til tennene for å kunne forsvare seg. For å hindre at det skjer igjen
Og mer personlig: Som et tegn om at jeg ikke må glemme det min venn Mikke en gang fortalte meg om sitt behov for Israel som en trygg havn i verden. Som den eneste trygge havna han har i verden.
Jeg ser det i sosiale medier, og merker det på folk jeg vet bedre om. På nære venner og folk jeg respekterer. Følelsene blir, forståelig nok, så opphissede av marerittet som utspiller seg i Midtøsten, av infernoet som loves menneskene i Gaza, at altfor mange glemmer at «jøde» ikke er et skjellsord.
[ Demonstrasjoner i Midtøsten: – Regimene må passe seg ]
Jeg kan merke det på meg selv også, hvor lyst jeg har til å rope ut at nå må dere faen meg kutte ut, dere som har opplevd dette på kroppen selv. Men jeg tar meg i det.
Jeg har alltid støttet palestinernes kamp for land og rettferdighet. Jeg har alltid ment at Israel har brorparten av skylda i konflikten som aldri tar slutt.
Jeg har ment at Israels forsvarere altfor lett tyr til påstander om antisemittisme når landet Israel har fått – rettferdig og nødvendig – kritikk for overvold og overmakt.
Jeg er der fremdeles. Den mektigste parten har mest ansvar. Israel bærer mesteparten av ansvaret. Men noe forandret seg likevel den kvelden for 20 år siden da min studievenn Mikke fortalte meg hvordan det var for ham.
Mikke var en av disse hippe svenskene. Velkledd og stilsikker. Fra Stockholm, så med en viss storbynonchalanse over seg. Snygg och cool, omtrent slik nordmenn ser for seg svensker.
Som en liten asterisk bak alt dette: Mikke var svensk jøde.
[ Magnus Forsberg: Du vil ikke like det som kommer etter Qatar ]
En dag på begynnelsen av dette århundret satt vi hele kvelden og snakket om konflikten i Midtøsten. Den var het, som vanlig. Jeg var Palestina-venn. Det var Mikke også. Han fordømte Israels politikk mot palestinerne. Men det var et «men» der, som det tok litt tid før jeg forsto. I alle fall før jeg skjønte hvor dypt dette men-et stakk.
Israel er ikke noe abstrakt og fjernt for Mikke og familien hans. De lever og bor og føler seg like hjemme i Sverige som en hvilken som helst Svensson, så alle de store ordene om et jødenes hjem brydde han seg mindre om.
For Mikke er Israel jødenes festning, væpnet til tennene for å kunne forsvare seg. For å hindre at det skjer igjen.
«Det» er selvsagt holocaust. Det industrielle drapet på europeiske jøder som utslettet millioner. Det er bare drøye 70 år siden, og bare 50 år siden Mikke lærte meg om sin verden. Om hvordan han er og føler seg svensk, men hvordan han likevel frykter at han ikke er svensk nok den dagen noen igjen bestemte seg for å gå etter jødene.
Lik alle de tyske jødene som gikk inn i hæren under første verdenskrig. De var så tyske at de kjempet og døde for landet sitt. 20 år senere var de statsløse og fritt vilt.
Pogromer i øst. Forbud mot landeierskap i Europa. Konspirasjoner om jødene som bankfolk og en stat i staten. Folket som aldri riktig kunne bli helt svenske, tyske, norske. Mikke kan historien på rams. Fordi det er hans historie.
Og fordi det han frykter aller mest er at det skal skje igjen. Derfor er Israel også hans. Hans festning som han kan rømme til om det blir uutholdelig i et Europa som tolerer ham og hans nære, men som aldri lar dem bli en av oss. Ikke helt.
Siden den kvelden har jeg lest og hørt mer. Jeg vet nå at Mikke ikke er alene. Den svenske jøden Göran Rosenberg har skrevet lignende ting i bokform, om hvordan hans far overlevde gassovnene ved en ren tilfeldighet og siden fikk etablere seg i Sverige, der han bygget seg et hjem og etter hvert en familie.
Rosenberg er en streng kritiker av Israels kolonialisme i Midtøsten. Men som min venn Mikke vet han, nærmest på kroppen, fysisk, hva som har stått på spill – og kan stå på spill igjen.
For to-tre generasjoner siden brukte vi europeere store krefter på å «løse jødeproblemet». Altså på å finne den mest effektive måten å slakte et helt folk. Da er det ikke veldig vanskelig å forstå at man samler de våpnene man kan få tak i for å unngå at det skal skje igjen.
Ingenting av dette betyr at jeg mener at Israel har rett til å gjøre det landet gjør nå. Det mener ikke Mikke heller. I motsetning til ham heller jeg til og med i retning av at det var galt å opprette staten Israel.
Men nå finnes landet. Og har full rett til å eksistere.
Vi som kritiserer Israel gjør det med all rett. Men vi tar også på oss et stort ansvar: Vi må holde vår egen og våre meningsfellers sti ren. I det ligger det at vi ikke kan finne oss i sammenligninger av Nazi-Tyskland og staten Israel i sosiale medier eller på puben. Ikke uten å rope ut.
[ Tror krigen på Gazastripen kan øke faren for terrorangrep i Europa ]
Holocaust er noe mer og sterkere enn bare enda et overgrep. Det er det aller mest grusomme. Sammenligningen mellom Israel og Nazi-Tyskland faller på sin egen urimelighet – og er bare stygt. Det er antisemittisme.
Så kunne denne teksten også ha vært skrevet om muslimer i Norge og Europa.
Jeg har ingenting til overs for Hamas. Men Hamas’ terrorhandlinger gjør selvsagt ikke sivile palestinere til legitime mål, og betyr ikke at norske muslimer skal utsettes for hets.
Det er likevel en annen tekst enn denne. Ingenting er viktigere her og nå enn at Israel tenker seg om og unngår det verste blodbadet. Men det gir oss ikke rett til å glemme den historiske konteksten, og hva som står på spill.
Det lærte min venn Mikke meg en gang for rundt 20 år siden, og siden har jeg ikke kunnet glemme det. Heller ikke når Israel lover å la det regne ild over befolkningen på Gaza.
[ Kjell Werner: Det blir dritdyrt å rense kloakk på småsteder ]