Demonstrasjoner i Midtøsten: – Regimene må passe seg

– Blant folk i den arabiske verden er det en vedvarende solidaritet med Palestina, og det kommer særlig til uttrykk når det blusser opp krigshandlinger. Med situasjonen som er nå, så forventer man store demonstrasjoner, sier professor Bjørn Olav Utvik ved UiO til Dagsavisen.

Fredag er typisk den største demonstrasjonsdagen i Midtøsten. Folk samles til fredagsbønn i moskeene midt på dagen, og det blir et naturlig utgangspunkt for å gå ut i gatene etterpå, forklarer professor Jacob Høigilt ved UiO.

Regimene i Midtøsten er autoritære. Ser man demonstrasjoner, er det vanligvis fordi regimene har godtatt det. Men med situasjonen på Gaza, er det også av nødvendighet at regimene åpner for at folk kan uttrykke misnøye, forklarer han.

Siden Israel startet bombingen av Gazastripen etter Hamas’ terrorangrep lørdag 7. oktober, har det vært store demonstrasjoner i land som Irak, Jordan, Libanon og Tyrkia.

Eksplosjonen ved al-Ahli-sykehuset på Gaza-stripen tirsdag kveld førte også til spontane demonstrasjoner og opptøyer flere steder.

– Et tveegget sverd

Demonstrasjonene som er planlagt i Egypt fredag, er tilsynelatende sanksjonert av myndighetene. Men å tillate demonstrasjoner mot Israel, er ikke helt uten risiko for regimene, forklarer de to ekspertene.

– Regimene vil være bekymret for at dette i neste omgang kan slå over i demonstrasjoner mot dem selv, sier Utvik.

Han viser til den arabiske våren som begynte i Tunisia i desember 2010, og spredte seg til store deler av Midtøsten. Flere autoritære ledere i regionen måtte gå av som følge av store demonstrasjoner, som i Tunisia og Egypt. I andre land endte opprørene i langtrukne kriger som har hatt store konsekvenser langt utover regionen, som i Libya, Syria og Jemen.

I tiåret før den arabiske våren brøt ut, var det ofte demonstrasjoner som handlet om Palestina, og på den tiden også Irak, selv om det ikke var tillatt å demonstrere mot myndighetene, forklarer Utvik.

– Dette er et tveegget sverd for regimet, sier han om Egypt.

– På den ene siden er det en sikkerhetsventil å tillate demonstrasjoner mot Israel. På den andre var det slik i tiåret før den arabiske våren at de opposisjonelle kreftene bygde seg opp på disse sakene. Så det er en balansegang, sier han.

Holdes i sjakk med hard hånd

Også Høigilt peker på at Palestina-saken har vært en vei til å uttrykke misnøye mot regimene før.

– Når man demonstrerer mot Israel, så blir det indirekte en kritikk mot regimene, sier han.

– Nå er regimene tilsynelatende på linje med folket, men betyr det at de har kontroll når folk går ut i gatene?

– Det er veldig vanskelig å si noe om før det skjer. I 2010 sa jeg at det ikke var noe som tydet på at opprøret i Tunisia ville spre seg, og to måneder senere var det demonstrasjoner overalt, sier Høigilt.

Samtidig understreker han at erfaringen fra den arabiske våren er negativ for de fleste. Han tror ikke at viljen og evnen til å gå etter regimenes maktapparat er like stor som i 2011.

– Her blir befolkningen holdt i sjakk med veldig hard hånd, sier Høigilt.

Motstand mot «hestehandler»

Balansegangen regimene nå må gå, bunner i at politikken de har ført overfor Israel ikke er helt i takt med folkemeningen, forklarer Utvik og Høigilt.

– Alle arabere har veldig stor sympati med den palestinske saken. Det står i motsetning til de hestehandlene regimene har gjort med Israel siden 1960-tallet, sier Høigilt.

Egypt var det første landet som inngikk en permanent fredsavtale med Israel i 1979. Jordan fulgte på i 1994. I nyere tid førte Abraham-avtalene i 2020 til normalisering mellom Israel og flere arabiske land. Før krigen mellom Hamas og Israel brøt ut 7. oktober, var også Saudi-Arabia i samtaler om normalisering.

– Det har aldri vært i takt med folkeopinionen å inngå fredsavtaler med Israel uten at det foreligger en løsning for palestinerne, enten det er gjennom en egen stat eller gjennom like rettigheter i en enstatsløsning, sier Utvik.

De siste dagene har det kommet stadig skarpere utspill mot Israel fra statsledere i de arabiske nabolandene. Egypt og Jordan har gitt uttrykk for at de tror Israel vil forsøke å «løse» problemene sine ved å dytte den palestinske befolkningen på Gaza og Vestbredden over til henholdsvis Egypt og Jordan, og har avvist at de vil godta det.

Utvik tror likevel ikke at fredsavtalene mellom Israel og de to landene vil komme i spill slik det ser ut nå.

– Det er for sterke interesser knyttet til dette. Avtalene er en del av en langsiktig strategi fra regimenes side, sier han.

Utvik peker likevel på at man i den første tiden etter fredsavtalene hadde mer en kald fred med mye mindre kontakt og samarbeid enn det landene har nå.

– Jeg tror heller at man kan komme til å gli tilbake til en sånn situasjon, sier han.

– Inngrodd mistro

De siste dagene har Israel og palestinerne fremmet konkurrerende forklaringer på eksplosjonen ved al-Ahli-sykehuset på Gaza tirsdag kveld.

Helsemyndighetene på Gaza, som er styrt av Hamas, meldte først rundt 500 drepte, og eksplosjonen ble tilskrevet et israelsk luftangrep. Israel peker på sin side på en mislykket rakettoppskytning fra Palestinsk Islamsk Jihad som årsaken til eksplosjonen.

Flere uavhengige eksperter har gått gjennom videomateriale og bilder fra stedet, uten å konkludere. Men teorien om et israelsk luftangrep skal være svekket, ifølge Faktisk.no. Spørsmålet er hvor mye uavhengige analyser vil ha å si for folk i de arabiske landene.

– Det skal ekstremt mye til før de tror på det. Det er en inngrodd mistro til Israel, som har løyet flere ganger før, sier Høigilt.

– Bevisene må være veldig klare. Og selv om bevisene kommer, så vil folk uansett tenke at Israel angriper sivile, fortsetter han.

Høigilt peker på at konflikten ser annerledes ut enn den gjør her hjemme, ikke bare i de arabiske landene, men også i det globale sør.

– De fleste mener at den vestlige innstillingen er helt håpløs. For mange handler konflikten om en form for nykolonialisme, om imperialisme og å stjele land fra andre, sier han.

– Anti-amerikanismen vokser

I en TV-sendt tale til nasjonen natt til fredag norsk tid trakk USAs president Joe Biden en klar linje mellom Russland og Hamas. Han sa at det er avgjørende for USAs sikkerhet at både Ukraina og Israel vinner sine kriger. Han frykter at konflikt og kaos sprer seg både i Midtøsten og resten av verden dersom Putin og Hamas ikke stoppes.

– De representerer ulike typer trusler, men de har en ting til felles: De vil begge komplett tilintetgjøre et demokratisk naboland, sa Biden.

Biden bekreftet sin støtte, både moralsk og militært, med et besøk til Israel onsdag. Et møte han skulle ha hatt med palestinernes president Mahmoud Abbas, Jordans kong Abdullah og Egypts president Abdel Fattah al-Sisi, ble avlyst av den arabiske siden.

Utvik sier at mange i Midtøsten tar avstand fra Hamas’ terrorangrep mot Israel, men utgangspunktet er at man oppfatter at Israel har begått en stor urett mot palestinerne, og at vestlige land deltar i uretten med sin støtte til Israel.

– Når USAs reaksjon nå er massiv støtte til Israel, og Biden sidestiller Israel med Ukraina, så oppleves det som ekstremt urettferdig. Anti-amerikanismen som ligger der fra før, vokser kraftig nå.

Ifølge Financial Times er det flere vestlige diplomater som nå bekymrer seg over at standpunktet USA har tatt i Gaza-krigen, kan svekke støtten til Ukraina blant land i det globale sør. Det kan bli en gavepakke til Putin, mener en diplomat avisa har snakket med.

– Russland prøver å profilere seg på å stå mot de gamle kolonimaktene, og fisker i opprørt vann. Hvor mye de kan oppnå, er jeg usikker på, men dette er gunstig for Russland fordi det svekker omdømmet til USA, sier Utvik.

Høigilt tror det er mer sannsynlig at Kina vil vinne terreng i Midtøsten som følge av at USA mister innflytelse.

– USA har i dette området spilt seg litt ut på sidelinja, og gitt plass til andre. De har tapt troverdighet. Regimer som har vært allierte før, vet ikke helt hvor de har USA nå, sier han.

---

Krig og fred i Midtøsten

• Fra begynnelsen av 1900-tallet begynte europeiske jøder å innvandre til det som da var det britiske mandatområdet Palestina. Innvandringen tok seg opp i mellomkrigstiden, da forfølgelsen økte i Europa.
• 1947: Storbritannia annonserer at de vil trekke seg ut av mandatområdet, og FN legger frem en delingsplan for å gi palestinerne og jødene hver sin stat. Arabiske statsledere avviser planen.
• 1948: Britene trekker seg ut, staten Israel blir opprettet, og de arabiske landene Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon invaderer. Israel vinner krigen, og erobrer rundt 77 prosent av landområdet. Gaza er etter krigen kontrollert av Egypt, og Vestbredden av Jordan.
• 1967: Seksdagerskrigen bryter ut mellom Israel og Egypt, Jordan og Syria. Israel tar Gaza og Sinai fra Egypt, Vestbredden fra Jordan og Golanhøyden fra Syria.
• 1973: Jom Kippurkrigen, også kjent som Oktoberkrigen, bryter ut mellom Israel og Egypt og Syria. Våpenhvilen blir starten på fredsprosessen mellom Israel og Egypt.
• 1979: Egypt og Israel inngår en permanent fredsavtale. Det er den første fredsavtalen mellom Israel og et arabisk land. Sinai er nå tilbakeført til Egypt, mens Gaza kontrolleres av Israel.
• 1994: Jordan og Israel inngår en permanent fredsavtale. Oslo-avtalen mellom Israel og PLO fra 1993 beredte veien for denne avtalen.
• 2020: Abraham-avtalene gir normalisering mellom Israel og De forente arabiske emirater, Sudan, Bahrain og Marokko.
• Fredsforhandlinger med Syria og Libanon, og med palestinerne, har ikke ført frem til endelige fredsavtaler.

Kilde: Store norske leksikon

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen