Og bakom synger Melkøya

«Vi flytter oss faen ikke!», sa Ella Marie Hætta Isaksen. Fosen-demonstrantene er tilbake i Oslo, denne gangen på Karl Johan, foran Stortinget. I kofter og uten kofter, men med ett mål: at vindmøllene på Fosen rives og at området tilbakeføres til tiden før utbyggingen.

Det er nøyaktig to år siden Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen i Trøndelag krenker menneskerettighetene til reindriftssamene. Vindturbinene står der fortsatt, som et symbol på statlig arroganse i møte med urfolkshensyn, ifølge aktivistene.

Men også: Som et symbol på alt som kan gå galt i det grønne skiftet framover.

Et svik mot urfolk, mot Norge som rettsstat og mot framtiden.

Etter dommen i vår høyeste rettsinstans 11. oktober 2021, har Olje- og energidepartementet (OED) og reindriftssamene forsøkt å møtes og snakke om saken. De er så uenige at partene ikke engang klarer å bli enige om hva som skulle stå i møtereferatene.

I februar tok aktivistene til gatene og fikk saken øverst på den nasjonale dagsorden. De fikk møte statsråder og statsministeren, og fikk innrømmelser om at det som pågår ikke kan fortsette. Rettsstaten Norge kan ikke drive med et pågående menneskerettighetsbrudd.

Men ingenting skjedde. I det siste har riksmekleren vært koblet på samtalen mellom partene. Det skal ha ført til noe bevegelse, men heller ikke mer. Konflikten er fastlåst.

Og aktivistene tar den til gata igjen. For å unngå at norske urfolksrettigheter går i glemmeboka i en verden av kriger, død og lokale politiske skandaler. Aktivistene skal ha trent på ulike former for sivil ulydighet landet over før de har ankommet hovedstaden de siste dagene.

Og de flytter seg altså f*** ikke før de får viljen sin.

Det måtte de selvsagt gjøre, før eller siden. Staten er en mektig motstander. Og det er lite som tyder på at staten kommer til å gi etter. Riving av samtlige vindturbiner på Fosen nå er ikke aktuelt, slo olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) fast mens aktivistene tok seg inn på Stortinget onsdag. Samme kveld ble de båret ut av politiet.

Og her står saken.

Konflikten lokalt på Fosen kan kanskje løses med forhandlinger, løfter og penger. For alle som har engasjert seg landet over, vil det nok likevel oppleves som et svik om vindturbinene får stå.

Et svik mot urfolk, mot Norge som rettsstat og mot framtiden.

Og nettopp her ligger det store dilemmaet i Fosen-saken. Man kan mene hva man vil om spørsmålet, men faktum er at det politiske Norge har besluttet av vindkraft er veien inn i framtiden. Det har blitt besluttet over tid, og med bredt politisk flertall.

Aktivistiske miljøer klarte å midlertidig stanse utbygging på tampen av Erna Solbergs regjeringstid. Det var en stor seier, men den var aldri evig. Nå har regjeringen Støre lovet å trappe opp satsingen på vind igjen, både til lands og på havet.

I forslaget til statsbudsjett for neste år har regjeringen tydeliggjort denne satsingen. Støres mannskap har lært av feilene til tidligere regjeringer og gir halvparten av inntektene fra nyinnført grunnrente fra vindkraft til vertskommunene. Regjeringen lover også at lokale forhold og ønsker skal få langt større innflytelse i framtidige vindkraftprosjekter. Det inkluderer samiske interesser.

[ Kari Kristensen: Squat for velferdsstaten ]

Dette er gode og nødvendige tiltak. Men de kommer trolig for sent, for frontene er så skjerpet at vindkraft er blitt selve dyret i den grønne åpenbaringen i ganske mange kretser.

Det er absolutt mulig å mene at energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» er både naiv og ensporet i ønsket om å bygge ut mer kraft, primært av vind. Det er trolig nødvendig å hamre løs på de voldsomt store ordene om norsk havvind, og det er ikke bakstreversk å mene at elektrifiseringen av Melkøya-anlegget i Finnmark er dyrt og vil koste politisk kapital.

Men dette er den veien vi har valgt inn i den grønne framtiden. Med mindre vi vil gjøre som den konservative regjeringen i Storbritannia og bare gi opp utslippskuttmålene innen 2030 og heller utsette dem inn i en usikker framtid, har vi ikke så mye valg.

Heller ikke på Fosen.

[ Anders Bjartnes: Kan biodrivstoff sikre våre klimamål i 2030? ]

Ja, vindkraft krever store arealer og vil dermed skape konflikter lokalt, og ikke bare med reindriften. Det er en ustabil energiform som vil kreve mye av vannmagasinene våre. Og selv om det ennå ikke snakkes så høyt om: Det vil kreve en voldsomt utbygging av nett.

Vi blir nødt til «å bygge ekstra motorveier som kun brukes til påsketrafikken, og aldri ellers i året», ifølge professoral kunnskap. Det vil bli dyrt og krevende. Men hva annet kan vi gjøre? Utslippene må ned, og vi kommer til å trenge energi også i framtiden. Mye av den.

Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen til demonstrantene i Oslo. De har jo helt rett i sak: Vi kan ikke fortsette å bryte menneskerettighetene. Men her står vi og gjør nettopp det. Og vi kan egentlig ikke så mye annet.

Og bakom synger Melkøya og alle framtidens storstilte planer om mer vind. Det grønne skiftet kunne knapt ha fått en trangere fødsel.

[ Lars West Johnsen: Skal virkelig gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann» være rettferdighetens vei? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen