Hvor langt unna er jeg? Eller du?
Tanken har slått meg i det siste, stadig sterkere for hver skjebne jeg har blitt kjent med.
Det er «Solveig» som har fast jobb og eier leilighet, men likevel ikke aner hvordan hun skal få betalt regningene sine.
Og seksbarnsmoren «Silje» som snart må flytte ut av leiligheten sin og stadig går i minus, og det selv om hun bare bruker strøm i ukene barna bor hos henne.
Vanlige folk sliter, og statsministeren fra sosialdemokratene ber folk bytte bank
Og det er Knut Hallvard Tufte, som er fattig i Bærum, en av Norges rikeste kommuner. Han som ikke lever, men eksisterer, og som spør seg selv og alle oss andre om det er slik livet skal være?
Nei, det er jo ikke det. Men det er slik det er blitt i for mange i Norge i 2023. Hundretusener av barn i Norge «kommer til verden andpusten og fortsetter livet andpustent», som forfatteren Kaisa Hansen-Suckow innsiktsfullt har beskrevet følelsen av fattigdom.
En av fire nordmenn rapporterer at økonomien er ganske eller svært utfordrende i høst. Familier som akkurat klarte å holde seg flytende økonomisk tidligere, klarer seg ikke lenger nå, rapporterer Frelsesarmeen. Nå er det for dyrt og for mye for altfor mange.
Fattighuset går tomt for mat. Køene er lengre enn noen gang. Dyrtid tar stadig flere av oss, og situasjonen er prekær. Det er angst, depresjon og med mangel på mening i tilværelsen, rapporterer de som står i førstelinja.
Vanlige folk sliter, og statsministeren fra sosialdemokratene ber folk bytte bank om det blir for tøft. Isen bærer ikke lenger. Ifølge Forbruksforskningsinstituttet SIFO var over halvparten av oss økonomisk utrygge i sommer. Siden har det kommet nye rentehevinger.
Og jeg tenker mens jeg sitter og leser og snakker med folk og blir forbanna på at dette kan skje på sosialdemokratenes vakt: Når tar dyrtida meg? Og deg?
Det er nemlig ikke så langt unna som du skulle tro. Som du er vant til å tenke. Du er jo rik, med ok lønn og kanskje en bopel som er verdt nokså mange millioner på papiret, og som har økt i verdi hvert år de siste årene.
Som meg.
[ Bjørn Olav Jahr: VG har hatt tungt for det i Baneheia-saken ]
Men du føler deg kanskje ikke rik lenger? Var du noensinne egentlig det, eller var det bare pilene som pekte oppover og ga oss følelsen av at vi var med på ferden?
Spurt på en annen måte: Hvor mange tapte månedslønner er du unna å plutselig være fattig? Eller jeg?
I boka «Arbeiderklassen» skriver Peder Martin Lysestøl godt om hvor sårbare vi faktisk er. Forskerne har lenge fortalt oss at et lån som overstiger årslønna to ganger, gjør at renteøkninger rammer hardt. De fleste som har lån i Norge skylder to ganger sin egen årslønn og mye, mye mer enn som så.
Som Lysestøl viser: Sykdom, skilsmisse eller lavkonjunktur betyr kroken på døra og kanskje det som verre er for mange. Det blir trolig skapt mange livslange gjeldsslaver i Norge høsten 2023.
«De har vel levd over evne», tenker du kanskje, og går videre i livet ditt. Noen har selvsagt det, skjønt: Hva er å leve over evne i et boligmarked der det koster over ti millioner for en leilighet med plass til en familie?
Jeg går ikke videre, men blir sittende og lese. Det er Solveigs historie som først og fremst gir meg frysninger over hvor nært det kommer mitt eget liv.
Solveig har i alle fall ikke levd over evne. Hun er helt vanlig kvinne med fast, god jobb og to barn i tenårene. Historien hennes har sine særegenheter, men slik er jo livet. Vi har alle vårt. Solveig har kjøpt en leilighet på 50 kvadratmeter for seg og sine to tenåringssønner. De sover på rommet, hun på madrass på stua.
[ Reidar Sollie: Plutselig er de to neste VM i fotball fordelt. For FIFA-styret får jo viljen sin ]
Leiligheten kostet 2,5 millioner kroner. Hun har et lån på 1,2 millioner kroner i dag. Det er forsiktige summer. Men Solveig klarer seg ikke, tross god inntekt, barnetrygd og minstebidrag fra barnefaren.
Barna har måttet slutte på fritidsaktiviteter fordi mamma ikke har råd lenger. Likevel mangler de penger til å reparere bilen.
Det er sikkert mulig å lukke øynene når man hører historien, men jeg klarer det ikke. Jeg merker at jeg blir nummen. Og redd. Solveig er en «working poor» – i Norge. En av dem som trodde hun var middelklasse, men som ikke er det. Hun er ikke alene.
Selv har jeg en god jobb, på gode dager vil jeg nesten kalle meg privilegert. Jeg er i ok fysisk stand, familien er frisk og husstanden vår ligger litt over gjennomsnittet av norsk inntekt. Vi har kontroll på lånet og utgiftene, selv om vi merker at det er trangere nå enn før.
Men jeg er bare en beskjed om alvorlig sykdom unna. Eller at avisa jeg jobber i ikke lenger klarer å holde hodet over vannet, eller at den ikke lenger har behov for mine tjenester. Dagpenger ville tilsvare i overkant av 60 prosent av lønna mi.
Jeg har ikke råd til å leve på i overkant av 60 prosent av lønna mi nå. Jeg trenger hver eneste krone og egentlig enda mer.
Jeg skriver ikke dette for å få også dyrtiden til å handle om meg selv. Dyrtiden handler mest om Solveig, Silje og Knut Hallvard – enn så lenge. Men det skal så lite til før det er jeg som ikke lenger kan betjene lånet. Eller deg.
[ Jonas Bals: Gammel rasisme og fremmedfrykt på nye flasker ]
Vi har lenge lært at vi er rike, på toppen av verden, at vi var så heldige. Verdien på de for små leilighetene våre bare økte, så da måtte vi vel være rike?
Nå har det stanset, og det snur. Og de aller fleste av oss er plutselig sårbare. Bare noen få skritt unna avgrunnen. Et uhell, en skilsmisse, to-tre dårlige valg på rad.
Prisene løper løpsk, og vårt eneste politiske svar er å stramme inn. Vi setter opp rentene for å kjøle ned økonomien. Gang på gang øker rentene, 13 ganger hittil på to år.
I rene ord for pengene gjør vi det for at noen skal miste jobben nå. Ganske mange, faktisk. Slik skal vi få ned presset på økonomien, som det heter, og sørge for at så mange som mulig av oss andre kommer oss gjennom.
Det er ikke alle som er med på at det er riktig medisin. Men sentralbanken har dette ene verktøyet, og kommer til å bruke det gjennom dyrtiden, hvor lenge den enn måtte vare.
Og vanlige folk kommer til å lide som følge av det.
Det minste vår røde og grønne regjering kan prøve å huske på, er at det ikke er en naturkatastrofe som skaper situasjonen vi lever i nå, men menneskelige strukturer. Det er våre valg som har ført oss hit.
Da må politikerne våre sørge for at systemet tar seg av dem som faller. Sosialdemokratiet har ikke råd til å ofre Solveig, eller Silje og Knut Hallvard. Eller deg – og meg.
[ Kari Kristensen: «Sulis 1907» bør bli pensum i grunnskolen ]
