Druer? Eller pære eller appelsin? Poden lider valgets kvaler på morgenkvisten. Eller mer presist: han lider overflodssamfunnets kvaler når han ikke helt klarer bestemme seg for hva han vil ha i matpakken, og som han kanskje ikke kommer til å spise uansett hva han velger.
Jeg ser utover morgenritualets kaos. Brød, smør, egg og skinke til barna. Selv skal jeg snart innta et måltid av grove knekkebrød fulle av frø og korn med avokado og selv-importert chiliolje fra Mexico og flaket havsalt.
Det er jo ikke sånn at vi alle lever like liv i Norge
Der er kvinnens havremelk til altfor mange penger per volumenhet og en faktisk sunn frokostblanding til uendelig mye mer. Det går noen tall og plusser og minuser gjennom hodet. «Herregud, som vi ødsler», sier jeg halvhøyt til minstemann som ber om vafler men tar til takke med rista brød med smør og en meningsløst eksklusiv ost for den barnslige ganen hans.
Dette er tanker jeg ikke er alene om denne mørke høsten. Dyrtiden preger oss alle, og enda verre skal det bli noen timer etter at jeg har skrevet disse ordene. Da settes styringsrenta ytterligere opp, for femte gang i år. For oss som er så heldige at vi har lån er det et tilbakeslag. Vi som er innenfor, selv om vi ikke bor i byens aller flotteste hus. Vi som kommer til å klare oss, selv om det kan bli tøft framover.
Det kan bli mindre eksklusiv mat, færre reiser og mindre sparing. En omlegging av noen deler av livet. For andre ser det langt verre ut, også hos oss i verdens rikeste land™.
[ Jonas Bals: Hvem hjalp fascismen til makta for hundre år siden? Og hvem bekjemper den i dag? ]
Som Malene Ottesen, som VG skrev om denne uka. Alenemora er sykepleier, og merker renteøkningene. «Vi lever jo litt fra måned til måned», sier hun. Ottesen har allerede full avdragsfrihet. Presses renta enda mye høyere, vil hun trolig måtte selge rekkehuset i Sandefjord.
Det er alvor nå. For mange av oss. Det er jo ikke sånn at vi alle lever like liv i Norge. Høyresiden har hatt det enkelt i flere tiår når den har forsøkt å vri samtalen bort fra ord som «fattig», «rik» og «klasse». Men nå trenger virkeligheten seg på.
Denne uka kom nye tall fra SSB som viser at mer enn én av ti er fattige i Norge. Elleve prosent av nordmenn lever i husholdninger med «vedvarende lav inntekt», som det heter. Det er ikke nytt, selv om andelen har firedoblet seg på 20 år. Det har skjedd ting bak fasaden.
Fattigdom og sult er noe vi forbinder med et annet land, med fortidens Norge. For hundre år siden, da dyrtid og liberalistisk økonomisk ideologi førte til arbeidsløshet, fattigdom og knugende sult. Fortid. Forbi nå, bak oss.
Men nei. Fattigdommen finnes, iblant oss. Og før man begynner å akademisere ordet «fattig»: Det er snakk om reell fattigdom, om enn ikke direkte nød. En enslig forsørger med ett barn lever under fattigdomsgrensa om den totale, samlede inntekten er under cirka 310.000 kroner. Du kan jo prøve å sette deg inn i situasjonen selv. Det blir ikke mye havremelk av slike penger, når barnet også skal spille fotball og du trenger bil. Og strøm og husleie skal betales, og barnet vokser.
Fattigdom er køa foran Fattighuset i Oslo. Men det er også langt mer vanlige ting
I boka «Vi, dei fattige» beskriver Vårt Land-journalist Maria Lavik hvordan livet er for fattige i Norge. Hun forteller om Elena, som «er blitt ekspert på å vera fattig». Som står i matkø for å kunne brødfø seg selv og dattera. Eller Georg, som er tolv og vet han er fattig. Eller Angelina på 15 som får i lekse å sette opp et familiebudsjett, og ikke aner hvor mye hun bør sette inn i kolonnen for lommepenger. Sånn får jo ikke hun.
Fattigdom er køa foran Fattighuset i Oslo. Men det er også langt mer vanlige ting. Det skriver Kaisa Hansen-Suckow om i boka «Oss mot verden», som ble gitt ut tidligere i høst. Her er fattigdommen nær, det er noe som preger et liv som kan minne mye om ditt og mitt. Hansen-Suckow er i dag rundt 30 år og i lønnet jobb. Hun er i ferd med å få hodet over vannet etter et liv i fattigdom.
[ Hege Ulstein: Svært få slipper unna med mord i Norge. For justismord er det litt annerledes ]
Faren døde av en overdose. Moren var eneforsørger, og ble syk og etter hvert trygda. Hansen-Suckow beskriver – fine – sommerferier i telt og med First Price-nudler og lange gåturer til og fra bursdager i klassen – fordi hun og mamma ikke hadde råd til transport. Det er kredittgjeld, kunnskapshull og behov for matstøtte til jul.
Og hun beskriver frykten når NAV roter bort søknaden om bostøtte, og eieren av den triste leiligheten har foreslått at hun alltids kan betale «på andre måter». Skammen, elendigheten – men også, selvsagt, livsgleden. Og i Hansen-Suckows tilfelle også veien ut.
Et hav av inkassoregninger er betalt. Men tross fast jobb lever familien på fem fremdeles bare så vidt over fattigdomsgrensa. Hansen-Suckow beskriver livet som fattig og utenfor slik i et intervju: «Man kommer til verden andpusten og fortsetter livet andpustent».
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Nå frykter hun dyrtida. «Jeg vet hvor kort vei det er til grøfta. Den er nærmere enn du tror».
Men flaks for oss, da, at vi har en regjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Tilbake på 1930-tallet endret de to partiene sammen historiens gang da de inngikk det såkalte kriseforliket på tvers av klassemotsetninger og ideologiske interesser. Det la et viktig grunnlag for dagens Norge.
Nå har Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum muligheten til å gjøre det samme, snart hundre år senere. Før det blir for mange historier som Hansen-Suckows. Og Elenas, eller Angelinas og Malene Ottesens.
Det står så mye på spill. Det handler om sosialdemokratiets overlevelse som idé og system.
[ Møt senterpartisten som vil ha et nytt kriseforlik for vår tid (+) ]