På Youngstorget er det nesten tomt en onsdag kveld. Man hører lyden av Lil Wayne mumle «A millionaire, I’m a Young Money millionaire» fra et minianlegg som fire unge gutter i røyktåka spiller fra. Alle kan se at det er langt til deres første million. Heldigvis har vi klart å skape 444 milliardærer istedet, i dette landet.
På en veranda på Grünerløkka høres TV’en innenfra. Det er det brede sosialdemokratiet som evaluerer seg selv. Stemmene til Trond Giske, Magnus Marsdal og Per Olaf Lundteigen høres, mens jeg observerer en kvinne humpe opp og ned alene inne på sitt eget soverom, gjennom vinduet i en av naboleilighetene. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at hun filmer, mens hun gjør «gode ting for seg selv». Men kanskje ikke mest for seg selv. Kanskje for noen andre. For mest sannsynlig kan man abonnere på henne. Hun humper videre i utsikten min, med Trond Giske som soundtrack.
Flere titalls tusen har lest Dagsavisens sak om Knut Hallvard Tufte, som bor i en av Norges rikeste kommuner, og er fattig sosialklient. Han har bachelor fra BI, utdannelse innen skogbruk, spesialkompetanse innen økonomistyring og 400 avslag fra arbeidsgivere. Knut Hallvard lurer på hva som er galt med han. Han beskriver seg selv som arbeidsledig, sosialklient, fattig og singel, og han ligger på en madrass på stua for å spare strøm om vinteren.
Ghulam Abbas opplevde at utenforskap under sosialdemokratiet i Norge ga ekstreme konsekvenser. «Jeg opplevde ikke at jeg fikk muligheten til å være norsk» sa han til Dagsavisen. Rasisme og vold førte Abbas til heroin, morfin, salg og kodespråk på Oslo City. Tapere fra ulike nasjonaliteter, ble til en stor gjeng. Her ble han sett, og fikk mestringsfølelse. Det ble ikke Arbeiderpartiet for Abbas, det ble B-gjengen.
Alt kan tjenes penger på. Absolutt alt. Alle kan humpe opp og ned, og bli abonnert på.
«Vi har ikke mye penger, men vi er rike på kjærlighet», svarte Yngve Holkestad (44) barna sine, da de spurte om de var fattige. Han er en av mange enslige forsørgere og barnefamilier som sliter med å skaffe nok mat til familien sin. Som lydtekniker, rammet pandemien Yngve hardt: Han tapte 705 000 kroner på nedstenging. Yngve er en av mange som jobber hardt, men likevel ikke tjener godt nok til å leve.
Kåre Willoch oppløste borettslagsloven på åttitallet. Arbeiderpartiet var med på ferden og videreførte den samme politikken. Fra og med da begynte vi alle å tenke litt mer som kapitalister, fremfor sosialister. Og siden har det gått radig. Delprivatisering av statlige selskaper, direktiver og anbudsrunder. Så skylte delingsøkonomien, en slags reinkarnasjon av kapitalismen i dens pureste form, innover landet, uten at vi hadde noen medisin. Alt kan tjenes penger på. Absolutt alt. Også kroppen, og livet ditt. Alle kan humpe opp og ned, og bli abonnert på.
[ Lars West Johnsen: Aldri mer 11. september ]
Hvem gidder vel å streike for høyere lønn i helsevesenet, når de kan leie ut leiligheten to helger i måneden, for å få til å betale strømregninga? Hvordan i all verden skal folk få tid til å kjempe kollektivt for noe, når det er så mange forstyrrelser som dette? Noen må trykke på stoppknappen.
Knut Hallvard, Ghulam, Yngve, Kjell og Ivar har gjort noe av det aller mest sårbare noen kan gjøre: Å stå fram i media om fattigdom som rammer dem. De ber også politikerne åpne opp øynene.
Mens tankesmieledere, eks topp-politikere, og kanskje de aller verste: Mediekommentatorer som meg selv, mener høyt om hva som gikk galt for Arbeiderpartiet, er det en dag i året som kan gi noen svar:
1. mai. Da er det mange gode rådgivere som til og med maler med svære bokstaver på paroler hva de mener. Der alt sies i klartekst:
Det står «Likelønn NÅ!», det står ikke «Likelønn en gang i 2080». Det står «Ja til sekstimersdagen!», det står ikke «Kan vi få arbeide lengre enn før, please?» Det står «Arbeid til alle», det står ikke «Arbeid til mange, men ikke til Knut Hallvard, han kan få fryse på madrassen sin». Det står «Innfør skatt på aksje og valutahandel - bekjemp skatteparadis» – ikke «Heia statsrådektemenn som daytrader». Det står «Nei til velferdskutt – ikke straff syke og uføre» – det står ikke «Fattigdomsproblemet er komplekst, og derfor kan Yngve og barna fortsette å være fattige».
[ Bjørn G. Sæbø: Arbeiderpartiet trenger Kari-effekt ]
Det er ikke komplekst. Det handler om penger, om at noen har for lite fordi andre har for mye. Det handler om arbeid til alle. Idet jeg skriver, ligger oljefondet på femten tusen milliarder norske kroner. Jeg lurer på hva Knut Hallvard og Yngve tenker.
Mens jeg skriver dette, kommer beskjeden om at Gro Harlem Brundtland gjør comeback som oslopolitiker. Den første reaksjonen min var en slags nostalgisk glede. Men så kommer jeg på. At den «tredje vei», det norske sosialdemokratiets utgave av «blairisme», og alt det jeg har kritisert i denne teksten, faktisk startet med henne. Sukk.
[ Mímir Kristjánsson: – Det nytter ikke å skylde på dårlig kommunikasjon ]