To spørsmål som åpenbart henger sammen, og som jeg har forsøkt å holde meg unna på grunn av min åpenbare rolleforveksling. Her er et forsøk på å svare på det mange har lurt på, nå som det hele ser ut til å være avgjort.
La meg begynne med å si følgende: jeg ville ikke stemt på faderen selv om jeg hadde hatt stemmerett i Bodø. Vi er rivende uenig om mye. Jeg er sosialdemokrat – og dør nok også som akkurat det.
Når det er sagt, så har jeg nok aldri vært «nærmere» det å kunne gi en stemme til faderen, og til Høyre, enn det jeg teoretisk sett ville vært nå – i Bodø. Dette er den politisk-analytiske delen av innlegget. I en sak i VG sier gamlingen at det er et spørsmål om «å bli voksen» og å få «et annet syn på verdiskaping» etter det å ha startet egen bedrift.
Du far, du far...
Høyre har gjort en bedre valgkamp
Det handler om noe så enkelt som at Høyre har gjort en bedre valgkamp enn Arbeiderpartiet, og at faderen er en tvers igjennom helt rå politiker.
Det smerter meg å si det, men som så mange andre i Arbeiderpartiet er jeg opptatt av å være ærlig på det at man ikke leverer overbevisende nok.
Vi klarer ikke å fortelle hva visjonen er – i hvert fall ikke en som folk tror mer på enn Høyre og andre partier sin – skal vi se på målingene. Jeg opplever at Høyre er det nye Arbeiderpartiet som nå tiltrekker seg mange av de klassiske velgergruppene våre, som ikke kjenner seg igjen i retorikken vår.
Høyre opptrer i større grad som et folkeparti – som treffer tidsånden bedre. De klarer å mane til en større grad av fremtidstro, for flere. For eksempel er hele, faste stillinger og gode lønnsvilkår avgjørende for et trygt arbeidsliv. Men, når vi da ser at rekordmange sykepleiere ønsker å reise rundt i landet på sine betingelser, der, når og hvor de ønsker det igjennom inn- og utleie hos vikarbyrå, så klinger det dårlig å ikke ønske å legge til rette for det. Høyre klarer å gi dem lovnader om begge disse tingene (merk ordet lovnader). De starter med å love nøyaktig det samme som Arbeiderpartiet, for så å komme med andre (nye) idéer og (bedre) løsninger. Det finnes mange nyanser her, men dere skjønner poenget.
[ Ap er i en identitetskrise ]
Kuppe eldreomsorg og skole
Ser vi på Høyres kampsaker i Bodø, så har de demontert Arbeiderpartiet ved å kuppe eldreomsorg og skole, i tillegg til å ha tatt på seg rollen som «den ansvarlige» som skal rydde opp i kommuneøkonomien. Den tøffe kjærligheten, og formaningen om trygg styring som Arbeiderpartiet har forsøkt å ta eierskap til igjennom både korona og krig. Det ser ut til at Høyre lykkes bedre, også her. Igjen: ta fra hovedkonkurrenten eierskapet til noen av deres viktigste saker, og så presentere seg selv som noe nytt og annerledes – tørre å utfordre, og komme med tillitsbyggende lovnader, selv når det innebærer at det skal kuttes.
Så kommer vi ikke unna at faderen er en megapopulær fyr, både i Bodø og etter sitt virke som statsråd. Det kan man på en måte ikke få gjort så mye med, men man kan ta lærdom av Odd-Emils grenseløse ærlighet, fravær av bekymring og klare tale.
Jeg har aldri opplevd en så ambisiøs person, som er så fri fra ambisjonsjaget.
Da jeg var 14-15 skulle han gi meg boka «How To Stop Worrying, and Start Living» av Dale Carnegie. Istedet ga han meg – sannsynligvis ubevisst – «How to Win Friends and Influence People» av samme Carnegie. Jeg tror den hemmelige ingrediensen i den sammensatte oppskriften til pappa er den avslappede holdningen om at «dette går bra», og et ønske om å gjøre det best mulig der man er, uansett omstendighetene, og en laissez-faire-holdning til også alt det som er seriøst og viktig. Og fraværet av bevisst planlegging eller kompliserte strategier, men et oppriktig ønske om å få ting til, og en pragmatisk holdning til både seg selv og omverdenen. Han hadde aldri planlagt å bli minister, men ble det. Og han hadde nok aldri planlagt å gjøre comeback 21 år etter som ordførerkandidat, men har gjort det.
Og akkurat dette er kjempeviktig.
[ FpU-leder Simen Velle knakk koden blant ungdom ]
Klassisk arbeiderhjem
For vi kommer fra et på mange måter klassisk arbeiderhjem. Vi har signerte bøker fra Einar Gerhardsen til farfar, som var gullmedlem i DNA, i bokhylla. Faderen har selv fortalt flere ganger om trange kår i oppveksten. Han måtte ofte ta over klær fra søskenbarna sine, hvor det eneste problemet var at alle var jenter. Så det ble et ufrivillig moteikon som vandret rundt på Bankgata skole med slengbukser og litt for trange gensere.
Etter mitt syn var det vel strengt tatt Unge Høyres formaning om at Norge burde lagre atomvåpen som var avgjørende for hans valg om å gå til Høyre. Siden var det det å snu farfars dårlig drevne bokhandel rundt, og det å bli næringslivsmann, som forsterket den samme avgjørelsen.
Faderen ble ofte med meg på møter hos Arbeiderpartiet i tida hvor han ikke var politisk aktiv. Jeg så ham ofte sittende på bakerste rad, nikkende og smilende. Jeg velger å tro at noe av suksessen til Bodø Høyre som et stadig mer lilla og stadig mindre blått parti, til dels handler om at han fikk være med på Folkets Hus i ny og ne. Han har ofte snakket vel så godt med mine partikollegaer som meg, og i valgkampen har jeg registrert at han på ingen måte har drevet en valgkamp for de fine og for fiffen, men vel så mye for kommunearbeideren og sykepleieren. For å kombinere dette med hvordan han er som person: det ligger ingen bevisst strategi bak dette, annet enn et oppriktig ønske om å gjøre det som er rett. Pragmatisme i praksis.
[ Mímir Kristjánsson: – Det nytter ikke å skylde på dårlig kommunikasjon ]
Ap fremstår dogmatisk og idealistisk
Da jeg meldte meg inn i AUF og Arbeiderpartiet etter blant annet å ha vært på møter hos Unge Høyre, var det nettopp pragmatismen som lokket meg inn. Jeg satte meg ned med alle Wikipedia-sidene til de politiske partiene, og valgte til slutt Arbeiderpartiet fordi de var de eneste som var uttalte pragmatiske. Pragmatisme kan oppsummeres med setningen «når fakta endrer seg, endrer jeg meningen min.»
Jeg opplever at dette blir en stadig mindre korrekt beskrivelse for Arbeiderpartiet som helhet. Politikken fremstår mer dogmatisk og idealistisk, mer fiendtlig og mindre tuftet på en vilje og et ønske om å finne gode, pragmatiske løsninger. Løsningene er ofte ferdig definerte, og tuftet på forhåndsbestemte tanker om hvordan ting bør være.
Det stemmer dårlig med idéen jeg alltid har hatt om Arbeiderpartiet som et frihetsparti. Man fremstår mer konservative, og uvillige til å kjempe nye frihetskamper og se til en ny definisjon av frihet for den enkelte.
Samtidig preges samfunnet mer av individualisme. En arbeider føler seg neppe først og fremst som en arbeider, men identifiserer seg kanskje først og fremst som mor, samfunnsøkonom, råner, x-bygding eller x-lending.
Dansegulv
Sosialdemokraten Tage Erlander siteres ofte på at politikernes oppgave var/er å bygge dansegulv hvor alle kan danse den dansen de selv vil. Dette var etterkrigstidens frihetskamp, som bestod i å bygge strukturer – et velferdssamfunn – som løftet den store majoriteten av samfunnet opp i det som ble en stor og feit norsk middelklasse.
I dagens samfunn er nok de færrest interessert i å danse i én stor sal, for alle. Folk vil danse i små og store rom, med sine folk, til techno og trance, swing og hip-hop. Og det lar seg vanskelig kombinere på ett stort dansegulv. Et nytt folkeparti er nødt til å favne alle, ved å i større grad la folk gjøre det de selv vil.
Min analyse er at folk ikke lengre er tilfreds med å ha fått tilgang på dansegulvet. Arbeiderpartiet og mange partier på venstresiden står til hinder for at de skal få anse sin dans. Einar Førde advarte på 70-tallet om at folk var på vei til å bli mer individualistiske. Og det har de blitt. Det er vanskeligere å appellere til det kollektive og til folks samvittighet for hverandre. Veien inn dit går igjennom individet og det å legge til rette for hver enkelt i helheten.
[ Knut Hallvard Tufte er fattig og sosialklient i en av Norges rikeste kommuner ]
En del av den store forklaringen
Jeg tror det blir stadig vanskeligere for folk å kjenne seg igjen i en virkelighetsbeskrivelse av ufrihet for massene, når majoriteten i det hele føler seg ganske fri. Kanskje særlig når mange av dem som tidligere ble hjulpet opp av Arbeiderpartiet, kystsamfunnene, fiskerne, de offentlig ansatte, nå føler seg truffet av det samme partiets retorikk.
DETTE – tror jeg – er en del av den store og mer kompliserte forklaringen på hvorfor Arbeiderpartiet sliter, og på hvorfor Høyre styrker seg. Jeg tror sistnevnte i større grad oppleves som og oppfører seg som et folkeparti tilpasset et stadig mindre uniformt og mer selvsentrert (på den måten at folk ser og opplever verden fra sitt ståsted) samfunn.
Det er også noe av grunnen til at jeg tror faderen kommer til å bli en utmerket ordfører – og borgermester. Fordi skillelinjene tilsynelatende har blitt stadig mindre, og fordi faderen på mange måter nok er den mest røde Høyre-ordføreren en by kunne ønsket seg.
Men mest av alt fordi han er en helt utrolig fyr, ofte helt uten å prøve, som jeg og så mange andre ser opp til. Som nå ser ut til å bli byens ordfører 20 år etter første forsøk. Og som jeg er veldig glad i.
Gratulerer til pappa, og til Høyre.
Dagsavisen har fått tillatelse til å publisere innlegget.
[ Spanjoler «flykter» til Norge: − Vi orker ikke mer ]
[ Mener sykdommen hennes gjorde at folk ikke ville ansette henne ]