Det er snart kommune- og fylkestingsvalg, og valgkampen er i gang for fullt. Men det er noe som mangler.
Ved forrige kommunevalg ble det valgt inn 130 unge politikere under 30 år i kommune- og bystyrene. Til årets valg er det bare 62 av dem som stiller til gjenvalg. Dette bekymrer valgforskere. Unge må være representert i politikken, mener de.
Det er flott at flere unge er ønsket og etterspurt i politikken. Selvsagt trenger vi ungdommen med på laget, som skal representere deres behov og ønsker i samfunnet.
Derfor er det bekymringsverdig at flere og flere unge dropper politikken. Men er det egentlig så rart?
For mange unge er deltakelse i samfunnsdebatten en viktig del av deres vei inn i politikken. Men i kommentarfeltene under debattinnlegg som blir publisert i sosiale medier, florerer hatet og latterliggjøringen av andres meninger.
Unge mennesker vil ikke bli sett på som hårsåre og lettkrenka.
Dette har jeg for første gang opplevd på nært hold som debattansvarlig her i Dagsavisen i sommer. Jeg ser hvor ofte vi må gripe inn i Facebook-kommentarfelt når vi publiserer et debattinnlegg, slik at diskusjonen forblir saklig. Og at det er en selvfølge at kommentarfeltene må modereres, eller passes ekstra godt på når unge ytrer seg kritisk.
De som er mer bevandret i mediene og har jobbet med dette i flere år, er antakeligvis vant til dette. For meg har det vært sjokkerende å være vitne til.
Likevel er norsk ungdom mer engasjerte i samfunnet enn noen gang. De er kritiske, og har ofte et helt annet syn på en rekke politiske spørsmål enn foreldregenerasjonen. På tross av dette stiller få av dem til valg
[ 17-åring topper lista: – Det er allerede vanskelig å være ung i politikken ]
Men, når unge faktisk ytrer seg om saker de er engasjerte i, og kritiserer samfunnet slik det er i dag, blir de stemplet som woke.
Woke defineres som kritisk årvåkenhet og motstand mot særlig rasisme og diskriminering av minoriteter. Ordet har røtter helt tilbake til 1940-tallet hvor det i hovedsak ble brukt av svarte amerikanere, men ble allmenn kjent over hele verden i forbindelse med «Black Lives Matter» – demonstrasjonene i 2020.
Det ligger gode intensjoner i det å være woke – du skal stå opp for dem som ikke er like privilegerte i samfunnet, og ikke godta at du, eller andre blir behandlet urettferdig. Enten det gjelder hudfarge, etnisitet, kjønn, kjønnsidentitet eller seksualitet.
Nå blir det i stedet brukt som et nedverdigende begrep, gjerne av eldre og konservative mennesker, mot unge mennesker og det de tar opp av samfunnsproblemer.
Engasjert i klima? Woke. Rettferdig innvandring? Woke. Likestilling? Woke. LHBT+? Woke.
Det er selvsagt ikke alle unge som har like meninger. Ikke alle ungdommer identifiserer seg med de verdiene som ofte blir sett på som woke. Men unge er generelt mer opptatt av klima enn foreldrene sine. I forhold til foreldregenerasjonen er det også i større grad de unge som bryr og ytrer seg om antirasisme, kjønnsidentitet, homofiles rettigheter, og andre ting som ofte blir assosiert med det å være woke.
Å avfeie slike meninger som «woke», i stedet for å komme med overbevisende motargumenter, virker for meg som ypperlig hersketeknikk. Det bidrar til å dempe unge, kritiske stemmer i samfunnsdebatten. Det forteller unge at de er hårsåre, lettkrenka, og overfølsomme.
Og det funker. Det har blitt teit å være woke. Ordet som før var forbundet med noe positivt, som betydde å stå opp mot urettferdighet, har fått en negativ klang mange ikke ønsker å identifisere seg med. «Ikke for å være helt woke, men …» er en setning jeg ofte hører blant unge.
[ Pengemaskin med eget lydspor ]
For de vil gjerne engasjere seg, og bry seg. Men de vil ikke settes i bås, og de vil ikke bli sett på som hårsåre og lettkrenka. De vil at det de står for skal bli tatt på alvor.
Det er nærliggende å trekke paralleller til hippiebevegelsen på 1960-tallet, hvor unge mennesker gjorde opprør mot de gjeldende sosiale normene. Ordet hippie ble etter hvert brukt nedlatende, og brukt som et skjellsord mot unge som var samfunnskritiske, og som nektet å følge normene i samfunnet.
Før var det hippie, nå er det woke, og i fremtiden kommer antakeligvis et annet ord, en annen bevegelse, som holdes nede av den eldre og konservative generasjonen.
Det hjelper heller ikke at politikere som for eksempel Mímir Kristjánsson (R), hyller norsk venstreside for å ikke være et «woke-reir», i et Facebook-innlegg.
For man kan gjerne være uenig i det woke-bevegelsen står for. Men det bør likevel være bekymringsverdig at det unge er opptatt av gang på gang blir forkuet, og man bør slå hardt ned på hersketeknikken som brukes for å dempe kritiske, unge, stemmer.
Hvis det er teit å være samfunnsengasjert, hvorfor skal unge mennesker da gidde å delta i politikken? Det er ikke akkurat et signal vi bør gi til ungdommen, i hvert fall ikke hvis vi ønsker at de deltar mer aktivt i politikken og er mer samfunnsengasjerte.
En rapport fra Fritt Ord viser at hets og hatefulle ytringer skremmer unge vekk fra å ytre seg offentlig. En annen rapport fra Politihøgskolen, viser at unge politikere faller fra politikken når de blir utsatt for hets. Det er bekymringsfullt.
Vi kan ikke bare forvente at ungdommen skal delta i politikken og samfunnsdebatten uten å legge inn noen innsats for å gjøre disse arenaene trygge og inkluderende.
Unge mennesker må være sikre på at de blir møtt med seriøs debatt og kommunikasjon når de engasjerer seg, ikke hat og nett-troll. De trenger ikke anklager om at de er lettkrenka, eller «for woke».
Først da blir den politiske arenaen et attraktivt sted for unge å være i.
[ Aps Shila Khayrollahzadeh: Viktig at unge deltar i lokalpolitikken ]