Til høsten er det valg til kommunestyrer og fylkesting. Om to år er det stortingsvalg og sametingsvalg. Jeg mener det er en god idé å ha en felles valgdag, altså arrangere disse valgene samlet hvert fjerde år. Det skal imidlertid innrømmes at en slik ordning også har sine svakheter. Men det er flere fordeler enn ulemper ved å ha en felles valgdag.
Utfordringen er at det ikke er politisk flertall for en slik omlegging. Men nå registrerer jeg med tilfredshet at Erik Løkke, som er rådgiver i den liberale tankesmien Civita, mener at lokalvalg og stortingsvalg bør avholdes på samme dag. Han har skrevet et langt notat som ender med en slik konklusjon.
[ Kjell Werner: Partienes rike onkler og tanter. ]
Eirik Løkke viser til erfaringene fra Sverige, som i mange år har hatt en felles valgdag. Gapet mellom valgdeltakelsen ved lokale valg og riksdagsvalg ble mindre da Sverige vedtok å holde valgene samtidig i 1970. Deltakelsen ved kommunevalgene økte kort og godt. Det samme vil trolig skje her til lands dersom Norge går over til felles valgdag.
La oss ta noen ferske tall: Da svenskene gikk til valgurnene i 2022, var det 84 prosent oppslutning i riksdagsvalget og 80 prosent som brukte den lokale stemmeseddelen. Til sammenlikning var det 77 prosent deltakelse ved det norske stortingsvalget i 2021 og 64 prosent av oss som stilte opp ved kommunevalget i 2019.
Neste valg er rett om hjørnet.
Martin Kolberg gikk inn for felles valgdag da han var partisekretær i Arbeiderpartiet. Men han fikk ikke Ap-landsmøtet i 2009 med seg på en slik omlegging. Daværende nestformann i Frp, Per Sandberg, var også blant dem som ivret for felles valgdag. Men det er sterk motstand blant ordførere flest. De frykter at lokalvalgene skal bli enda mer overskygget av rikspolitikken enn det som allerede er tilfellet i dag.
Dette er en innvending som jeg deler. Kommune har ansvaret for eldreomsorg, skoler, barnehager og mange andre lokale tjenester. Politisk debatt om innhold i og prioriteringer mellom disse saksområdene bør selvsagt stå i fokus når det er lokalvalg. Dersom det skal satses mer på eldreomsorg blir det fort mindre penger til skolene. Alternativet for mange kommuner blir da å hente inn penger gjennom eiendomsskatt. Her ligger rommet i lokalpolitikken.
[ Synnøve Vereide Trampe: Kjønnskamp i blinde. ]
Samtidig er det et faktum at rikspolitiske saker uansett blir dominerende når det er lokalvalg. Mye dreier seg også da om statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H) og de andre rikspolitiske toppene. Og når Arbeiderpartiet nå sliter på meningsmålingene nasjonalt, smitter dette også over på oppslutningen i kommunevalgmålingene.
De lokale Ap-politikernes håp ligger i det faktum at kommunemålingene i snitt gir Ap litt større oppslutning enn det som er tilfelle på riksplan. Men for mange er nok dette en fattig trøst. De ferskeste målingene gir Ap 21,3 for kommunevalg og 19,7 for stortingsvalg. Dagens Ap-ordførere får i realiteten svi for at Jonas & co gjør det svakt. Urettferdig vil nok mange mene, men det er dessverre en realitet at selv god lokal innsats blir lite synlig.
[ Kjetil Staalesen: Friheten til å velge bort. ]
I så måte er det på sin plass å nyansere bildet av den svenske modellen. Sveriges tidligere statsminister, Moderaternas Fredrik Reinfeldt, gikk i sin tid inn for å skille valgene. «Vår erfaring er at valgene i kommuner og landsting kommer i skyggen av riksdagsvalgene», sa han til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) sommeren 2009. Samtidig la høyremannen Reinfeldt til at så lenge de svenske sosialdemokratene står fast på ordningen med felles valgdag, blir det ikke flertall for å endre den svenske grunnloven på dette punktet.
En felles valgdag i Norge vil åpenbart styrke valgdeltakelsen lokalt. Lav deltakelse og likegyldighet er et sykdomstegn. Vårt demokratiske folkestyre er avhengig av at velgerne i stort monn bruker sin stemmerett og ikke sitter hjemme på valgdagen.
[ Stein-Gunnar Bondevik: Vi «opplever» stadig mer. ]
Politikerne må derfor bli flinkere til å få fram de politiske skillelinjene. Samtidig har pressen, lokalt så vel som på riksplan, en viktig rolle å spille. Presse skal kikke politikerne i kortene slik at politikken blir tolket, kontrollert og formidlet på en god måte. Dette er spesielt nødvendig i en tid hvor falske nyheter florerer i stadig større grad.
En felles valgdag vil også skape større samsvar mellom rikspolitikken og lokalpolitikken, på godt og vondt. Samtidig blir det greiere for lokalpolitikere som ønsker å gå inn i rikspolitikken. I dag må ordførere be om fritak midtveis i perioden dersom de blir valgt inn i nasjonalforsamlingen. Tilsvarende blir det enklere dersom stortingsrepresentanter ønsker å gjøre comeback i kommunestyrer.
Eirik Løkke hevder at hyppige valg rammer de tradisjonelle styringspartiene. «Dersom Ap over tid opplever svake meningsmålinger, vil det være vanskeligere for partiet å forsvare økonomisk bærekraftig politikk», skriver Løkke. Dette er en analyse som jeg langt på vei deler. Høyres høye oppslutning på meningsmålingene viser samtidig at det er ingen regel uten unntak for såkalte styringspartier.
[ Bjørn Olav Jahr: Berøringsangst i beste sendetid. ]
Dagens økonomiske virkelighet er illustrerende. Nå har vi høy inflasjon og stigende renter her til lands. Det tar tid å dempe prisstigningen slik at rentenivået blir mer normalt. Jonas Gahr Støres reelle håp om å bli gjenvalgt som statsminister ligger i det faktum at det er over to år til stortingsvalget. Håpet er at de økonomiske pilene vil peke i riktig retning i god tid før valgdagen høsten 2025.
Mitt hovedargument for felles valgdag er behovet for lange linjer i politikken. Dagens ordning med valg hvert annet år fører til at politikerne blir for forsiktige, ikke tør å gjøre det de egentlig mener er rett. Neste valg er jo hele tiden rett om hjørnet.
[ Synnøve Veriede Trampe: En hjelpende hånd til politikere med begrenset ordforråd. ]
Dersom det i stedet blir valg hvert fjerde år, får politikerne mulighet til å tenke mer langsiktig – kommunalt, regionalt og på riksplan. Da kan politikerne ta grep som virker å være upopulære i øyeblikket, men som trolig gir positive resultater om et par år. Dette vil være en gevinst for demokratiet som mer enn oppveier ulempene for lokalpolitikken.
Utfordringen er at ordførerne som møter på partienes landsmøter jevnt over vil vende tommelen ned. Martin Kolberg talte for nærmest døve ører i 2008. Jeg gjør sikkert det samme i dag. Dessverre.