Yngve Hågensen, som nylig døde 84 år gammel, etterlater seg fotspor som er verdt å følge. Han har hovedæren for Solidaritetsalternativet på begynnelsen av 1990-tallet. Fagbevegelsen, arbeidsgiverne og myndighetene inngikk da en samfunnskontrakt over fem år som fikk landet vårt økonomisk på fote og reduserte den store arbeidsledigheten. Moderate lønnsoppgjør bidro til ny vekst og økt sysselsetting. Alle parter kom ut som vinnere.
Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland sto sentralt i dette arbeidet. Nå tar han til orde for et nytt solidaritetsalternativ, altså en ny kommisjon, som verktøy til å løse dagens utfordringer. Jeg har selv vært inne på tanken, men Jagland kom meg altså i forkjøpet – og all ære til ham for det.
Alle taper på en lønns- og prisspiral.
I en kronikk i Dagsavisen 1. juli skriver Jagland at Hågensen «hadde en unik evne til å mane sine medlemmer til kamp når det var påkrevd, kombinert med motet til å fortelle folk at ingen vil tjene på å strekke strikken for langt».
I LOs egen omtale av Hågensen da han fylte 60 år het det at den kreativiteten og det engasjementet som han la for dagen da solidaritetsalternativet ble satt ut i praksis «savner sidestykke i norsk økonomisk politikk». Daværende NHO-sjef Karl Glads innsats må også nevnes.
[ Torbjørn Færøvik: Kan Kina stole på Putins Russland? ]
Det var Gro Harlem Brundtlands regjering som høsten 1991 nedsatte en sysselsettingskommisjon under ledelse av Per Kleppe. Dette arbeidet endte opp med bred enighet om det som etter hvert fikk betegnelsen solidaritetsalternativet.
Det hører med til historien at både Høyres Kristin Clemet og SVs Asbjørn Bjørset avga hver sin avvikende særmerknad. Viktigst er imidlertid å merke seg at Fremskrittspartiets Carl I. Hagen var unntaket fra den brede enigheten. Hagen gikk mot enhver form for statlig medvirkning i lønnsoppgjørene og var sterkt kritisk til sentraliserte lønnsoppgjør.
Det er nettopp den kollektive lønnsdannelsen som var suksessoppskriften for solidaritetsalternativet. Derfor er det så viktig med en høy organisasjonsgrad, både blant arbeidstakere og arbeidsgivere. Erna Solbergs regjering foretok dessverre en reell svekkelse av denne ordningen ved ikke å prisjustere den. Jonas Gahr Støres regjering går motsatt vei og har allerede tatt grep for å bidra til økt organisering, ved å doble skattefradraget for fagforeningskontingent. Solberg-regjeringen hadde også som uttalt politikk å anerkjenne at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.
[ Kjell Werner: Stoltenberg er limet i Nato. ]
Bakteppet for et nytt solidaritetsalternativ er annerledes enn situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang var den høye arbeidsledigheten en stor utfordring. I dag er det lav ledighet her til lands og mange bedrifter har problemer med å få nok arbeidskraft. Men ellers er det flere likhetstrekk. Prisstigningen er høy, rentenivået er fortsatt på vei oppover og kronekursen er svak.
Hovedoppgaven er å få bukt med den høye prisstigningen. Norges Bank hever renta som sitt våpen. Vi kan like det eller ikke, men det er nødvendig med en slik nedkjøling. Samtidig må politikerne ikke bli fristet til å bruke for mange oljemilliarder over statsbudsjettet. Konklusjonen er at det må bli litt verre før det blir bedre. Norges Bank og regjeringen synes hver for seg å ha funnet det rette balansepunktet. Men dette er neppe nok. Derfor trenger vi et nytt solidaritetsalternativ.
[ Synnøve Vereide Trampe: Moxnes bør gå. ]
I denne forbindelse må vi anerkjenne at det er begrenset hva lille Norge selv kan få til i en globalisert verden. Vladimir Putins krigføring i Ukraina må ta mye av skylden for inflasjonen og strømprissjokket. Samtidig blir det krevende å omstille Norge til en grønnere framtid. Utfordringen er å unngå et nytt, og denne gangen selvpåført, problem med høye strømpriser.
Da fagbevegelsen, med LO i spissen, gikk inn i årets lønnsforhandlinger trodde LO-leder Peggy Hessen Følsvik at hun tok i nok til å kunne gi medlemmene en reallønnsvekst. LO gikk til og med til streik for å få en god lavlønnsprofil på oppgjøret, og vant fram i så måte.
Men lønnsveksten er allerede borte. Prisstigningen er nemlig høyere enn det som var anslått. Den jevne lønnstaker går derfor nok en gang i minus når utgiftene til ditt og datt er betalt.
Svaret er ikke automatisk å kreve enda høyere lønnstillegg neste år. Da ender vi fort i en lønns- og prisspiral som alle taper på. Og de som da kommer dårligst ut, er de som har minst fra før. Svaret er mer komplisert.
[ Kathleen Buer: Vi nærmer oss det som var stresstesten. ]
Alle må bidra og de «ulydige» må tvinges inn i folden. Ett eksempel er topplederne, både i privat og offentlig sektor. Lederne har stukket ifra lønnsmessig de siste årene, både i prosent og ikke minst i kroner. Dette skaper naturlig nok harme blant arbeidstakere flest. Og fagbevegelsen står nærmest maktesløs tilbake.
Regjeringen har klokelig nedsatt et utvalg som allerede ser nærmere på den norske lønnsdannelsen. Erfaringene med frontfaget blir også vurdert. Denne modellen innebærer at frontfaget i industrien tar utgangspunkt i tåleevnen overfor utenlandske konkurrenter og at dette lønnsoppgjøret så blir en norm for de øvrige lønnsoppgjørene, i både privat og offentlig sektor.
Men i tillegg er det behov for en bredt sammensatt kommisjon som ser ulike rammebetingelser i sammenheng. Statsminister Jonas Gahr Støre hedret Yngve Hågensens minne i begravelsen ved å framheve hans innsats for solidaritetsalternativet. Støre bør følge opp ved å ta initiativ til en ny kommisjon. LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-sjef Ole Erik Almlid bør være selvskrevne medlemmer.
[ Kjell Werner: Støre fester blikket på 2025. ]
Poenget må være å bringe norsk økonomi tilbake til en situasjon der arbeidstakere flest sikres at lønningene stiger litt mer enn prisene og at vi får en mer normal rente på et litt lavere nivå. Og det haster. Lett å si, men vanskeligere å få til i praksis. Yngve Hågensen viste at det nyttet på 1990-tallet. Derfor bør et lignende alternativ være fullt mulig også i 2023. Men da må alle bidra på en solidarisk måte.