(Torsdag 17. august satte Norges Bank styringsrenta opp med 0,25 prosentpoeng til fire prosent)
De har advart lenge. Ropt høyt om at nordmenn har for høye boliglån. Selvfølgelig har vi ikke lyttet. Sentralbanksjefene, professorene og sjeføkonomene har vært kjipe. De har minnet oss på noe vi egentlig burde ha visst.
Da boliglånsforskriften kom, syntes vi myndighetene var strenge. Hvorfor skulle ikke privatbankene selv stå fritt til å vurdere hvor mye kundene deres kunne låne til boligkjøp? At vi på død og liv skulle stille minst 15 prosent av boligens verdi i egenkapital, ikke låne mer enn fem ganger inntekt, og tåle en renteoppgang på fem prosentpoeng kunne virke overforsiktig. Og ikke minst bidra til å holde nyutdannede og andre førstegangskjøpere ute av boligmarkedet.
Kjell Werner: Høy gjeld bør bekymre
Og, ja, disse restriksjonene har kanskje bidratt til forskjeller. Men en utlånspraksis som hadde gitt alle mulighet til å eie egen bolig ville ikke vært fornuftig for AS Norge. Det burde vi ha skjønt etter finanskrisen i 2008. Mye av skylden for denne krisen var amerikanske subprimelån, at man ga lån med høy rente til folk med dårlig betalingsevne. Risikosport av en annen verden, har det vist seg.
Da jeg intervjuet daværende sentralbanksjef Øystein Olsen i 2017, var han skikkelig bekymret for norske husholdninger. At de fortsatte å øke gjelden sin. Vi var på et historisk høyt nivå.
Olsens forgjenger, sentralbanksjef Svein Gjedrem var også bekymret. Han hadde sett hvor galt det kunne gå om bankene var for rause og pushet derfor på for en strengere utlånspraksis. 90 prosent belåning, mente han var mer enn nok. I 2015 strammet daværende finansminister Siv Jensen for alvor inn – og hovedregelen om 15 prosent egenkapital ble et faktum, selv om man også da kunne gjøre unntak for de yngste låntakerne. Bankene fikk riktig nok ikke lov til å gjøre unntak for boliglånsforskriften for mer enn 10 prosent av kundene, 8 prosent i Oslo. I tillegg ble det stilt strengere krav til bankenes soliditet for å unngå fremtidige redningspakker fra staten.
«Greedflation»: Noen mener prisveksten skyldes grådige selskaper. De kan fort få rett
Det var vanskelig å forestille seg at rentene noen gang skulle stige før pandemien traff verdensøkonomien som en slegge av dimensjoner og Russland angrep Ukraina. De har stort sett trendet nedover de siste 20 årene, både i Norge og i resten av verden. Historie ble skrevet da Øystein Olsen satte styringsrenta til null den 6. mai 2020. Men på den tiden var vi vel egentlig mest opptatt av muligheten for negative renter. Skulle bankene begynne å betale oss for å ha boliglån? For en fest. I Norge fikk vi aldri negativ rente, men vi så det blant annet i Sverige og i Eurosonen.
Renta er Norges Banks sentrale våpen for å stabilisere norsk økonomi. Pengepolitikken har to hovedmål: Inflasjon på 2 prosent og stabil, lav arbeidsledighet. I disse dager spør mange seg om renta er et godt instrument for å få bukt med inflasjonen – som flere eksperter mener er importert. Det vil bare tiden vise.
Rentemedisinen er sur. Den smaker vondt for mange. Den rammer nesten alle låntakere ukritisk. Selvfølgelig gjør det mer vondt for noen enn andre. Folk med lav inntekt og mye lån, kan risikere å måtte selge bil og hjem.
Torsdag forrige uke skrudde sentralbanksjef Ida Wolden Bache styringsrenta opp til 3,75 prosent. Det betyr et boliglån opp mot fem prosent for mange nordmenn. Vi nærmer oss det som var bankenes stresstest for bare noen få år siden.
De som har levd litt lengre enn meg vet at det har vært mye verre før. Under jappetiden på midten av 80-tallet, var boligrenta på rundt 17 prosent. Da var det mange som ikke maktet å betjene lånene sine. Å måtte selge boligen sin midt i et krakk, gjorde at mange tapte store summer. Dette husket mine foreldre. Du må sette tæring etter næring, sa alltid min far, selv om han klarte seg bra gjennom krisen var det viktig for han å ha så lite gjeld som mulig. Han var en mann av sin tid. For de som eide bolig og var i full jobb på 80-tallet, har trolig stålsatt seg mer for en mulig renteøkning. De har sett hvor ille det faktisk kan gå. Det minnet statsminister Jonas Gahr Støre oss på da han holdt oppsummerende pressekonferanse forrige uke.
Fram til nylig har unge trolig tenkt motsatt. Til tross for flere advarsler. Lån så mye du klarer, for boligprisene vil fortsette å stige inn i himmelen. Da blir vi alle rike.
Denne sannheten er nå under press. Sluttsummen på kassalappen stiger, alt blir dyrere, og de aller fleste av oss har begynt å kjenne på reallønnsnedgang. En vaklende verden gjør det usikkert hvor lenge dette vil vare. Kanskje måneder, muligens år. Verdens skarpeste hjerner klør seg i hodet og diskuterer åpent risikoen for vedvarende høy prisvekst. Dette er ukjent økonomisk farvann.
[ Lars West Johnsen: Bruce Springsteen var Amerika. Det gode Amerika. Det beste Amerika ]
Da var det kanskje ikke så dumt å være forsiktig med å ta opp for mye lån likevel?
Å stålsette seg for dårligere økonomiske tider er nesten like vanskelig som å ta riktige grep for å redde kloden fra å koke over. Vi vet at vi burde, men det spørs om det frister litt for mye å bare få litt finere bolig og litt dyrere bil. «Greed is good», sa Gordon Gekko i filmen Wall Street. Historien viser at han kanskje tar feil.
