Den sicilianske sola er på vei ned bak Siracusa. Ferien en fortsatt ung, jeg har alt jeg ønsker meg. Strand, solnedgang og sjømat-risotto. Utsikten over Middelhavet kan umulig ha vært vakrere enn akkurat denne kvelden.
Mellom meg og horisonten hviler et skip. Jeg tror først det er et cruiseskip, inntil jeg ser de store bokstavene som er malt på skroget: SOS Humanity.
Et raskt søk på internett bekrefter mistanken min. At skipet ikke skal frakte turister, som meg selv. Det skal plukke opp flyktninger. Eller migranter. Eller hvem de nå enn er. De ansiktsløse.
Jeg har brukt altfor mange timer på å vurdere hvilket begrep jeg skal bruke, hva jeg skal kalle dem. Hva som er juridisk korrekt. Flyktninger, migranter, asylsøkere, utvandrere. For det er vel forskjell på flykte fra fare og forfølgelse, og å flykte fra fattigdom?
Det er enklere å forholde seg til slike problemstillinger, enn å ta innover seg all elendigheten.
Kanskje handler det om at ubåt-jakten var mer spektakulær og spennende
Det er ventet rekordmange turister til Italia i sommer. Trolig som følge av den svært populære TV-serien «White Lotus», som utspiller seg på øya Sicilia. Samtidig er det ventet en stor økning i båtmigranter som vil ta seg over Middelhavet.
Italienske myndigheter spår at 400.000 migranter vil prøve å komme seg dit, bare i år. Ikke alle kommer fram. Mens jeg nyter den sicilianske kysten, synker et skip utenfor den greske kystbyen Pylos. Mange hundre mennesker drukner.
Blant de få overlevende er menn og menneskesmuglere. Kvinnene og barna var jo låst inne på dekk. De som prøvde å komme seg ut ble slått med belter, ifølge vitnene.
Den italienske avisen La Repubblica kaller det en av de verste båtkatastrofene i nyere historie. Likevel holdt ingen av oss pusten mens letemannskap prøvde å finne overlevende blant båtmigrantene.
En uke senere virket det derimot som om hele verden holdt pusten. Ressurser og styrker fra land og strand bidro under letingen etter en savnet ubåt. Den som var fylt med et knippe rike eventyrere som ville se Titanic.
[ Støre fikk en maktarrogant statsråd midt i fleisen ]
Mange spør hvordan det er mulig. Hvordan kan medier og mennesker være så kyniske? Hvordan kan man føle et så stort engasjement for fem rike menn, samtidig som vi glatt ser forbi 500 savnede migranter i Middelhavet?
Kanskje fordi ubåt-ferden var mer spektakulær og spennende. Båtmigranter har vi jo hørt om før, også når de har druknet i fleng.
Det er et legitimt spørsmål å stille, men jeg vet ikke om det fører oss noen vei. Det er vanskelig å sammenligne det usammenlignbare. I beste fall kan det bidra til selvransakelse, men hjelper det?
Sannheten er at innvandring er den minst viktige politiske saken for norske velgere, ifølge en meningsmåling i vår. Ut av syne, ut av sinn.
Dessuten er jo samvittighetskvota vår fylt opp med ukrainske flyktninger. Lite oppleves mer hederlig enn å ta imot mennesker som flykter fra krig. Russerne er en trussel vi kjenner, en trussel vi kan identifisere.
Og hvordan skal vi ha kapasitet til å tenke på mennesker som flykter fra fattigdom, når nordmenn selv opplever dyrtiden?
Vi kan selvsagt ikke ta imot et ubegrenset antall mennesker til Europa. Selv ikke de mest hardnakkede idealistene blant oss tror det er mulig. Vi kan mene at vi burde ta imot mange, eller få. Men et ubegrenset antall er rett og slett ikke bærekraftig, uten at samfunn og systemer kollapser.
Kanskje er vi også redde for å være naive, dumsnille. Jeg kjenner i hvert fall på det selv.
Det kan føles tryggere å velge kynismens vei. Å tenke at de er lykkejegere, disse menneskene som forlater landene sine. At de selv velger å utsette seg for den nådeløse ferden over Middelhavet. At vi for all del ikke må støtte businessen til menneskesmuglerne.
[ Kari vil sette verdensrekord i overlevelse av lungekreft ]
Akkurat det med menneskesmugling er jo et poeng. De har blitt flere og mer effektive, og kun migrantene som kan betale flere tusen euro får være med. I gamle sjøbåter som har blitt omtalt som flytende likkister.
Vi vil selvsagt ikke bidra til at flere tar ferden over Middelhavet. Men når de først ligger der i vannet, og kaver mellom bølger, liv og død, er det ikke vår fordømte plikt å plukke dem opp?
Vi husker fortsatt 2015. Eller kanskje er vi i ferd med å glemme den, flyktningbølgen, som vi kalte det. 1 million flyktninger og migranter risikerte livet i håp om å nå Europa, mange som følge av krigen i Syria. EU opplevde den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.
En stund tok dette all luften i den politiske debatten. Åtte år har gått. Hva har vi lært siden 2015? Har vi fått på plass et fungerende asyl- og migrasjonssystem i Europa? Det virker ikke sånn, ikke i det hele tatt.
[ Hellas ber Europol om hjelp til granskning av migranttragedien ]
Årets flyktningdebatt i Norge har handlet om skatteflukten til Sveits. Dette til tross for at det aldri før har vært så mange mennesker på flukt i verden. Over hundre millioner ved inngangen til dette året.
I tillegg kommer migrantene, det blir flere av dem også. Afrika og Midtøsten er i økende grad rammet av kriser og matmangel.
Presset på asylsystemet i Europa er enormt, og verre blir det. Klimaflyktningene vil øke drastisk i antall. Mennesker må reise fra hetebølger og døde avlinger, mye takket være oss i Vesten som har gitt blanke faen i hvordan klimautslippene våre raserer livsgrunnlaget på den andre siden av kloden.
Alt dette funderer jeg altså over, mens jeg pumper ut enda litt mer CO2 i atmosfæren. Ferien er over. Fra flysetet kaster jeg et siste blikk ned på Middelhavet. Det er fortsatt vakkert, men ikke like vakkert som ti dager tidligere.
Jeg vet jo at der nede, 5000 meter under havoverflaten, ligger det 500 nye migranter. Eller flyktninger. Eller hva vi enn skal kalle dem. Kanskje mennesker?
Da betyr det ikke så mye, hvorfor de valgte å sette seg i den båten. Om de ville unnslippe fare eller fattigdom. De ville til Italia. Og de hadde garantert en veldig mye bedre grunn til å reise enn meg selv.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Begravelsen som alle grudde seg til å gå i, var fantastisk ]