I en spesialreportasje om de nordiske landene fremhevet avisen hvordan både Norge, Sverige, Danmark og Finland har gjennomført store strukturreformer som har bidratt til økonomisk bærekraftige velferdsstater og gjort at landene stadig konkurrerer i toppen av kåringer om verdens beste land å bo i. Reformene som ble gjennomført på litt ulike tidspunkter 1980- og 1990-tallet moderniserte velferdsstatene og sørget for en mer bærekraftig arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor. Myndighetene forbedret det offentlige tilbudet og tjenestene gjennom å la private drive tjenester i konkurranse med offentlig sektor. Dette har bidratt til både høy tillit til myndighetene og høy skattevilje blant folk flest.
Nødvendige liberalkonservative reformer møtes med høylytt motstand til å begynne med
Denne våren har debatten om politisk risiko gått på høygir etter plutselige og omfattende skatteøkninger. På kort tid har eierbeskatningen i Norge nær fordoblet seg, og havbruksnæringa langs hele kysten fikk en skattemodell for grunnrente tredd nedover ørene fra Oslo. Flere har påpekt at den norske modellens suksess blant annet er brede forlik som kan stå seg over tid og gjennom flere regjeringer. Jeg vil påstå at suksessen også har vært å omfavne større strukturreformer som har effektivisert offentlig sektor og økt kvaliteten på tilbud og tjenester.
Margaret Thatcher skal ha sagt at hennes største politiske seier var den senere statsministeren fra Labour, Tony Blair. Kristin Clemet skrev at Kåre Willoch kunne sagt det samme om Gro Harlem Brundtland. Grunnen er at ingen av dem reverserte de strukturelle reformene gjennomført av konservative regjeringer da de selv kom til makten. I motsetning til hva mange tror var det Gro Harlem Brundtlands regjering som omdannet det heleide statlige Televerket til det statlige aksjeselskap Telenor, etter først å ha kritisert Høyres reformer og ønske om å oppheve monopolet. Det samme har vi sett i våre nordiske naboland. Nødvendige liberalkonservative reformer møtes med høylytt motstand til å begynne med, men videreføres ved et sosialdemokratisk regjeringsskifte.
[ Jo Moen Bredeveien: Senterpartiet kommer til å gjøre et bedre valg enn mange tror ]
Gjennom 1970- og 1980-tallet hemmet høyt skattetrykk vekst og verdiskaping i stort sett alle de fire nordiske landene. Sverige raste fra å være det fjerde rikeste landet i verden i 1970, til det 14. i 1993. Da hadde Sveriges offentlige utgifter nådd 67 prosent av BNP i 1993. I 2019 var andelen redusert til 46,7. Sverige har riktignok sine problemer, men ligger fortsatt foran oss på FN-lista over verdens lykkeligste land. Til sammenligning utgjør nå offentlig sektors andel av BNP på fastlandet hele 62 prosent i Norge. Det skjer samtidig som oljeinntektene vil flate ut, vi stadig får flere eldre og færre i arbeidsfør alder som kan betale skatt – og de som virkelig kan betale skatt, tar med seg både kompetanse og kapital og flytter ut.
Reformer som skulle bidra til en bærekraftig velferdsstat i fremtiden, er stoppet eller reversert. Vi kan vel alle være enige om at det nye fylket Viken kanskje ikke var en genial konstruksjon, men når samarbeidet om tjenestetilbudet til innbyggerne først har begynt å fungere, er det idiotisk å bruke 400 millioner på å bryte det opp igjen. De som sier at man må kutte i velferd dersom man reduserer skattenivået lyver. Det holder å kutte ut dårlige prioriteringer.
Det samme året som The Economist skrev om den nordiske supermodellen, skrev VG at Riksrevisjonen hadde avdekket at en hofteoperasjon på offentlig sykehus kostet dobbelt så mye som på en privat klinikk. Selv om et offentlig sykehus har et annet tilbud og helhetlig ansvar, og dermed et annet kostnadsbilde, skulle man tro at de ville se til de private klinikkene for å lære av dem. Sykehuset i Østfold klarte jo å doble antall gastrokirurgiske inngrep i sin tid, nettopp fordi de hentet inspirasjon fra både offentlige og private virksomheter for å se på hvordan de kunne organisere arbeidet bedre. De doblet antall pasienter per operasjonsteam per dag, uten å innføre bemanningsnormer, øke bevilgningene eller drive rovdrift på ansatte. Det er altså mulig.
[ Kjell Werner: Eldreomsorg for en ny tid ]
Men vi liker sjelden å snakke om effektivisering av eller i offentlig sektor. Vi klarer ikke se for oss hvordan helsetjenester kan effektiviseres uten å forestille oss at kirurgen må skjære raskere eller sykepleieren løpe fortere. Men effektivisering handler om å organisere arbeidet bedre så man slipper å løpe i det hele tatt. Ingen ønsker vel et ineffektivt sykehus, ineffektivt byråkrati eller ineffektive sykehjem. Men det er det vi får når regjeringen nå presser ut alle private løsninger for å drive alt selv. Det blir som regel dyrere og dårligere over tid, fordi tilbud og tjenester som er skjermet for konkurranse, skjermes også for innovasjon og nytenkning. I markedet lærer man av andre og har et økonomisk insentiv for å aktivt forbedre egne tjenester. Det er slik man skaper overskudd, ikke gjennom å piske ansatte rundt på lav lønn og dårlige pensjonsordninger. I stedet for å forby private tilbud, burde jo regjeringens lære av dem for å forbedre offentlige tjenester.
Nå skal alle ut. Velfungerende private barnehager, gode private omsorgstilbud, private helsetjenester av høy kvalitet. Det gjør ikke tilbudet bedre. Likeledes stoppes eller reverseres reformer som skulle gi mer bærekraft over tid.
I Sverige har vi sett Socialdemokraterna videreføre Moderaternes reformer både etter Carl Bildt og Fredrik Reinfeldt. Socialdemokratiet i Danmark gikk til valg på høyere skatter og øke offentlige utgifter i 2011, men endte opp med å presse fram reformer for å øke konkurranseevnen og produktiviteten, redusere veksten i offentlig sektor og gi skattelettelser til privat sektor for å sparke i gang økonomien. Nå gjør våre naboland det samme igjen.
Men i Norge bygges suksessmodellen ned sten for sten. Det vil gjøre oss alle fattigere.
[ Renta stiger og vil fortsette å gjøre det ]
[ Lars West Johnsen: Bråket rundt Tonje Brenna er en bagatell. Hvis det stopper her. ]
