Vålerenga vant cuppen i 2002. Jeg husker det godt, men det var en fryktelig kjedelig finale, for å være ærlig. Ørni Levernes skåra før vi hadde satt oss, og da ble det ikke nødvendig å sitte. Det morsomste var da folk begynte å kaste pølser til Odd-keeper Erik Holtan, og han plukka dem opp og spiste i vei.
Det var et fint Vålerenga-lag. Forsvarsfireren med Freddy dos Santos, Panzer, Knut Henry Haraldsen og Tom Henning Hovi er ikke til å kimse av. Framover var det tynnere. Men vi hadde Kjetil Rekdal. Og vi hadde kongen. Kongen av Tøyen. Selveste Pa-Modou Kah.
En østkantgutt som tråkka sine barnesneakers rundt Tøyensenteret, dansa på GOA og spilte ball i Vålerengas egen bakgård. En showmann og moromann som alltid var blid, alltid fleipa og alltid spilte bedre fotball enn alle de andre.
Heller ikke da kongen av Tøyen gikk opp trappene på Ullevål for å møte kongen av Norge, for høytidelig overrekkelse av gullmedaljen i norgesmesterskapet, gjorde han ikke som de andre. Man bukker pent og får medaljen over nakken. Det er sånn det skal gjøres. Men ikke for Kongen av Tøyen. Pa-Modou Kah gikk for en highfive.
– Når én konge møter en annen, så bukker han ikke, sa han smilende til TV2 seinere.
Finnes det noe mer Vålerenga enn det, egentlig? Enn den breiale og rappkjefta gategutten helt ribba for respekt for autoriteter? Det skal mye til, altså. Det er sånt Enga trenger. Og det er sånn Enga skal være.
Da Dag-Eilev Fagermo fikk sparken her om dagen var det medlemsmøte i Vålerenga Fotball Elite. Folket fikk for første gang treffe selveste eieren, Tor Olav Trøim. Av spørsmålene han fikk fra salen å dømme er det fortsatt mange som er både antiautoritære og breiale på Vålerenga.
Men det var også mye snakk om Vålerenga-kulturen. Om klubbfølelse og identitet. For Vålerenga skal ikke være en hvilken som helst klubb, det skal være en antirasistisk arbeiderklasseklubb fra østkanten.
Så da er det vel bare å ansette enda en autoritær hvit middelaldrende fyr som hovedtrener, da eller? Nummer 33 i rekka siden 1960?
[ Vålerenga på trenerjakt: – Velg en spillestil ]
Nei, ass. Vålerenga er en eneste stor ripe i den pene bilen som kalles norsk fotball. Det er det klubben har vært og skal være.
Etter en dårlig dag for Vålerenga skal Pa-Modou en gang ha sagt at kampen var en skikkelig «lakk i ripa».
Det er kanskje ikke sånn begrepet egentlig er. Men det er det vi trenger. Lakk i ripa, og highfive til kongen. Nå!
[ Dagsavisen følger Oslo-fotballen. Hør «Trikkeligaen» der du finner podkaster. ]
[ Hver sommer tar jeg fram motorsaga og utvider kulturlandskapet med lån til godt over pipa ]
